I sommer gikk Fremskrittspartiet ut med et forslag om at bare norske statsborgere skal få stemme ved kommune- og fylkestingsvalg, slik regelen allerede er ved stortingsvalg.
I dag kan utenlandske statsborgere utenfor Norden stemme ved lokalvalg etter tre års sammenhengende botid i Norge. Nordiske statsborgere har stemmerett dersom de er registrert som bosatt i Norge innen fristen i valgåret. Ved lokalvalget i 2023 hadde rundt 360.000 utenlandske statsborgere stemmerett.
Aftenposten antydet på lederplass at FrP-politikerne slet med å tenke klart i sommervarmen. Jeg skal ikke avvise den muligheten. Men forslaget kan også være et uttrykk for en mer alvorlig misforståelse av hva demokratiet egentlig dreier seg om.
Stemmeretten er ikke en belønning
FrPs begrunnelse kretser rundt lojalitet og tilhørighet: Norge skal styres av norske borgere, og norske interesser skal vernes mot påvirkning utenfra.
Det høres kanskje prinsipielt ut. Men bak formuleringene skjuler det seg en forestilling om at stemmeretten er et gode staten kan dele ut til mennesker den anser som tilstrekkelig norske, lojale eller pålitelige.
Slik fungerer ikke demokratiet.
Stemmeretten er ikke en belønning fra en gavmild stat. Den finnes fordi samfunnet trenger at menneskene som lever i det, deltar i de politiske beslutningene. Det er også derfor det å stemme ofte omtales som en borgerplikt: Demokratiet er avhengig av deltakelse.
Ingen demokratier gir stemmerett til absolutt alle, uavhengig av alder eller tilknytning. Men enhver innskrenking må ha en tungtveiende begrunnelse. I lokaldemokratiet er fast bosted, samfunnsdeltakelse og det å leve med konsekvensene av kommunens beslutninger en reell og sterk tilknytning.
Et pass alene avgjør ikke hvor berørt du er av politikken.
Stemmeretten skal ikke være forbeholdt dem et politisk parti anser som norske nok.
De lever med konsekvensene
Menneskene FrP vil frata stemmeretten, står ikke utenfor det norske samfunnet. De bor i norske kommuner, arbeider, betaler skatt, tar utdanning og har barn i barnehager og skoler. De bruker helsetjenestene, kollektivtransporten, veiene og de offentlige møteplassene.
Kommunestyrene og fylkestingene fatter beslutninger som påvirker hverdagen deres direkte. Det gjelder blant annet skole, eldreomsorg, kollektivtransport, boligbygging, integrering, kulturtilbud og hvordan lokalsamfunnene skal utvikles.
FrP mener likevel at disse innbyggerne skal måtte leve med beslutningene uten å få påvirke hvem som tar dem.
Det er vanskelig å se hvordan det skal styrke demokratiet.
Partiet viser også til risikoen for at utenlandske stater kan forsøke å påvirke norske valg. Slik påvirkning skal selvsagt tas på alvor. Men sikkerhetstrusler må behandles som sikkerhetstrusler. De kan ikke brukes som begrunnelse for å betrakte hundretusener av vanlige innbyggere som mulige representanter for andre lands myndigheter.
Å mistenkeliggjøre en hel gruppe er ikke beredskap. Det er politisk utestenging.
Demokratiet blir ikke sterkere av færre stemmer
Stemmerett ved lokalvalg kan gi mennesker erfaring med norske demokratiske institusjoner og styrke følelsen av tilhørighet til kommunen de bor i. FrPs forslag kan virke i motsatt retning.
Budskapet blir at man gjerne må arbeide, betale skatt, følge lovene og bidra til lokalsamfunnet – men at man ikke skal få være med på å bestemme hvordan det styres.
Det skaper ikke større lojalitet eller sterkere tilhørighet. Det skaper avstand.
FrP må gjerne argumentere for at statsborgerskapet skal være inngangsbilletten til alle norske valg. Men da bør partiet også være ærlig om hva forslaget innebærer: Det gir ikke flere mennesker en demokratisk stemme. Det tar stemmen fra mennesker som allerede er en del av samfunnet.
Stemmeretten er ikke et privilegium som skal forbeholdes dem et parti liker eller stoler på. Den er et av demokratiets viktigste redskaper.
Bevisbyrden må derfor ligge hos dem som vil ta den bort.
