Vi spør hvor skolen og politiet var – men hva med foreldrene?

Ingen barn møter første skoledag med en drøm om å droppe ut. Likevel mister noen motivasjonen, faller utenfor eller havner i skadelige miljøer. Da må vi snakke om et ansvar som samfunnet aldri fullt ut kan overta, skriver Sammia Naz Zaeem.

Se for deg førsteklassingen med skolesekken på ryggen. Spent, kanskje litt redd, men full av forventninger. Barnet vil lære, få venner og høre til.

Ingen av oss foreldre står der den dagen og tenker at barnet vårt noen år senere skal miste motivasjonen, falle ut av skolen eller havne i et miljø vi aldri ønsket for det. Likevel skjer det.

Når barn og unge strever, begynner vi ofte å lete etter hvem som kunne ha gjort mer. Kunne skolen ha oppdaget problemene tidligere? Hvor var hjelpeapparatet? Hva gjør kommunen? Og hva gjør politiet?

Alt dette er viktige spørsmål. Samfunnet har et ansvar. Men det er også ett annet spørsmål vi må våge å stille:

Hvor er foreldrene?

Foreldrerollen er for viktig

Jeg stiller ikke spørsmålet for å peke finger. Jeg stiller det fordi foreldrerollen er for viktig til at vi skal være redde for å snakke om den.

Foreldrene er de første menneskene i barnets liv, lenge før læreren, helsesykepleieren eller andre fagpersoner kommer inn. Det er hjemme barnet begynner å lære hvordan vi behandler andre mennesker. Det er hjemme barnet møter sine første grenser, lærer å tåle et nei og opplever hva trygghet og tilhørighet betyr.

Skolen har selvfølgelig et stort ansvar. Vi skal stille krav til både skolen og hjelpeapparatet. Men vi kan ikke forvente at skolen skal overta foreldrerollen.

Læreren har mange elever å se. Du har ditt barn.

Du kjenner barnet ditt på en annen måte. Du kan merke at humøret har forandret seg, at skolearbeidet ikke lenger blir gjort, eller at barnet trekker seg tilbake. Kanskje har barnet plutselig fått nye venner. Kanskje har barnet som pleide å fortelle deg mye, sluttet å fortelle.

Det betyr ikke at foreldre skal kontrollere barna sine. Det betyr at vi må være interesserte i livene deres – også når de blir ungdommer.

Foreldre kan fortsatt gjøre mye

Jeg hører noen ganger foreldre si: «Han er 16 år. Hva kan jeg gjøre?»

Du kan fortsatt gjøre mye. Du kan spørre hvor han skal, vite hvem vennene hans er, følge med på skolen, sette grenser og spørre hvordan han egentlig har det.

Det er ikke alltid barna våre liker at vi blander oss. Det må vi tåle. Å være forelder handler ikke om at barnet alltid skal være fornøyd med oss. Noen ganger er det nettopp når barnet protesterer, at vi må klare å stå støtt i foreldrerollen.

For mange foreldre med minoritetsbakgrunn finnes det også en annen utfordring: Barna våre vokser opp i et samfunn som kan være ganske annerledes enn det vi selv vokste opp i.

Barna lærer språket raskt. De kjenner skolen, ungdomskulturen og den digitale verden. Foreldre kan etter hvert oppleve at de ikke helt vet hva som foregår. Da må ikke løsningen være at vi trekker oss tilbake. Vi må komme nærmere.

Vi trenger ikke å kjenne hver eneste app eller forstå alt ungdommene snakker om. Men vi må kjenne barnet vårt. Vi må skape et hjem der barnet tør å komme til oss, også når noe har gått galt.

Forebygging begynner i hverdagen

Vi snakker mye om forebygging av ungdomskriminalitet og utenforskap. Den store samfunnsdebatten kommer ofte først når problemene allerede har blitt alvorlige.

Men forebygging begynner mye tidligere. Den begynner i hverdagen: rundt middagsbordet, på vei hjem fra skolen, på foreldremøtet og i de små samtalene som kanskje ikke virker så viktige der og da.

Det betyr ikke at gode foreldre kan forhindre alt. Barn og unge kan få problemer selv om foreldrene har gjort mye riktig. Familier kan også stå i svært vanskelige situasjoner og ha behov for hjelp. Derfor trenger vi et sterkt hjelpeapparat.

Men å støtte foreldre må også bety å styrke dem i rollen som foreldre.

Det er nettopp derfor jeg har skrevet boken Hvor er foreldrene? – Om ansvar, kjærlighet og det samfunnet ikke kan erstatte.

Jeg ønsker ikke en debatt der vi spør om det er foreldrene eller samfunnet som har ansvaret. Vi trenger begge, men rollene er forskjellige.

Samfunnet kan gi støtte, kunnskap og hjelp når familien trenger det. Skolen kan undervise og følge opp. Hjelpeapparatet kan gripe inn når det er nødvendig.

Men det finnes noe ingen av dem fullt ut kan erstatte: foreldrene.

Derfor må vi slutte å snakke om foreldrerollen bare når noe har gått galt. Vi må begynne tidligere. Barnet som sto der første skoledag med sekken på ryggen, hadde drømmer. Vår oppgave er å følge barnet på veien.

Når vi styrker foreldrerollen, styrker vi barna.