Det er sommer, juli 1989. Oslo-natten er varm. Få timer tidligere sto bestevennene Mohammed Nawaz (28) og Ghazanfar Ali Shah (29) utenfor en nattklubb i Oslo sentrum. De hadde nettopp vært i et bursdagsselskap og hadde hele livet foran seg.
Så ble alt slettet. Like ved paradegaten Karl Johan ble de to unge norsk-pakistanerne brutalt angrepet og stukket i hjel med en springkniv. Dette er en automatisk foldekniv der knivbladet er skjult inni skaftet og spretter lynraskt ut ved å trykke på en knapp eller utløser. Kniven er forbudt i Norge i dag.
Gjerningsmannen, en polsk sesongarbeider ved navn Jacek Stocki, klarte å rømme landet rett foran nesen på politiet. Og de som var sammen med ham drapsnatten meldte seg ikke til politiet på neste to døgn.
Etter en kaotisk rettssak i Polen spaserte han ut i frihet etter å ha sonet i bare tre og et halvt år.
Drapene skapte et dypt, varig traume i Norge. Flere tiår etterpå har minoritetsmiljøet stilt de samme, sinte spørsmålene: Gjorde politiet egentlig jobben sin? Eller så de en annen vei?
For NRK-journalist Atta Ansari er saken personlig. Han bretter nå ut hele dramaet i podkasten «Hele historien». Han var selv en ung mann i det pakistanske miljøet i Oslo da drapene skjedde. Han kjente det nærmest på kroppen hvordan det pakistanske miljøet den gang var rystet og i dyp sorg.
To hardtarbeidende sønner – knuste ryktene
I ettertid svirret det hardnakkede rykter om at saken bare handlet om «innvandrervold». Sannheten var en helt annen. Nawaz og Ali var to ekstremt godt likte og oppegående unge menn. I likhet med Atta Ansari tilhører også Ali og Nawaz den første generasjonen av barn med pakistansk bakgrunn som vokste opp i Norge.
– Ali og Nawaz var kjent som utrolig snille og hjelpsomme gutter, forteller Ansari.
På den tiden var det pakistanske miljøet i Oslo så lite at alle visste hvem alle var. Ansari hadde selv hilst på dem flere ganger.
– De levde helt vanlige, glade ungdomsliv. De jobbet, de festet og de hadde det gøy. Akkurat slik unge mennesker skal, sier Ansari.
Men de var begge ansvarsfulle og jobbet mer enn fulltid.
Volden var så brutal at den rystet politiet. Den gangen ble det uttalt fra den kjente politietterforskeren Leif A. Lier at han aldri før hadde sett én enkelt mann angripe og drepe to mennesker så målrettet med en springkniv på åpen gate.
Det ligger en bunnløs tragedie i sirkelen som ble sluttet denne natten. Mange år tidligere (1976) satt de to bestevennene side om side på samme flyet til Norge, fulle av ungdommelig pågangsmot og store drømmer for fremtiden.
Nå ble den samme flyreisen deres aller siste reise sammen – denne gangen liggende i mørket i lasterommet, i hver sin kiste, på vei hjem for å bli begravd i pakistansk jord (1989).
Sannheten om politiets arbeid
Ryktene om at politiet sviktet fikk raskt ben å gå på etter drapsnatten. Vitner på stedet fortalte at det ble ropt rasistiske skjellsord under angrepet. Likevel gikk politiet ut i media bare timer etterpå og nektet for at rasisme var motivet.
I tillegg ble Stockis norske arbeidsgiver – som angivelig skal ha ropt «Kill them, kill them!» – aldri tiltalt. Folk i miljøet var overbevist om at det norske systemet beskyttet sine egne.
Ansari innrømmer at han startet arbeidet med podkasten med noen av de samme mistankene.
– Oslo-politiet prøvde faktisk å gjøre en kjempejobb under et ekstremt vanskelig tidspress. Perioden med den kalde krigen var snart over. Politiet reiste til Polen, opprettet et helt nytt og unikt samarbeid og oversatte tusenvis av dokumenter for å få drapsmannen dømt, forklarer han.
Når det gjelder den norske arbeidsgiverens rolle, spilte han en sentral og svært omstridt rolle under selve konfrontasjonen, fastslo den polske dommen mot Jacek Stocki. Vitner på stedet forklarte at den norske arbeidsgiveren ikke bare var til stede under basketaket, men at han aktivt egget Jacek Stocki, til å angripe de to unge mennene.
– Det var faktisk Oslo-politiet som ville tiltale den norske arbeidsgiveren for medvirkning. Men Statsadvokaten og Riksadvokaten sa nei. De mente bevisene var for svake til å reise en tiltale i retten.
Ansari knuser også en annen vond myte:
– Mange har trodd den gang at dette var et internt gjengoppgjør. Det er helt feil. Nawaz og Ali var mot all slags vold som ble angrepet av en aggressiv livsfarlig mann med kniv.
Rettsmøtet i Polen
Siden Jacek Stocki hadde kommet seg over grensen til Polen, krevde Norge ham utlevert. Men polske myndigheter nektet; de utleverte ikke egne borgere. Løsningen ble at Stokki måtte stilles for retten i sitt eget hjemland, basert på bevisene det norske politiet hadde samlet inn.
Rettssaken i Polen resulterte i ti års ubetinget fengsel. Stokki anket og fikk redusert straffen til syv års fengsel. Av disse sonet han bare tre og et halvt år, og siden har han vært en fri mann.
For familiene til Nawaz og Ali føltes den milde dommen som et nytt overgrep fra rettssystemet. Og de har alltid stilt seg spørrende til hvorfor ikke arbeidsgiveren til Stocki ble dømt for medvirkning til drap.
Nytt vitne
I podcasten blir et øyenvitne som aldri før har snakket med norsk presse intervjuet for første gang. Ansari vil spare detaljene for de som velger å lytte på podcasten.
– Det er en ung mann, en tilfeldig forbipasserende person, som blir innblandet i volden som utspiller seg i Universitetsgaten. Hans forklaring kaster helt nytt lys over arbeidsgiverens mulige medvirkning til drapene.
Den unge mannen forsøker faktisk å stanse Stocki. Og hvordan arbeidsgiveren oppfører seg mot ham, må du selv høre i podcasten, sier Ansari.
Linjen til Tamina-saken
Mens morderen slapp billig, fortsatte terroren mot de etterlatte i Oslo. Ali’ samboer satt høygravid tilbake. Hustelefonen hennes ble ringt ned av fremmede som truet med å drepe henne og barna, mens de skrek rasistiske skjellsord inn i telefonrøret.
Dette grove hatet trekker en skremmende linje direkte til vår egen tid og tragedier som knivdrapet på Tamima Nibras Juhar i 2024.
– Det er de ideologiske og rasistiske voldssakene, akkurat som Tamina-saken, som er de aller farligste. Det er den volden som gjør folk livredde, sier Ansari.
Likevel ber han minoritetsmiljøene om å ikke skjære alle over samme kam.
– Norge er et lite land med fem millioner mennesker. Det er ingenting i verdenssammenheng. Det er ikke unaturlig at en liten nasjon blir usikker på sin egen identitet når samfunnet endrer seg raskt. Det må vi ta på alvor. Men vi løser det ikke ved å hate hverandre eller bruke stygge merkelapper.
Vi har sluttet å snakke sammen
Ansari kom selv til Norge som barn i 1976. Han er bekymret for hvordan vi oppfører oss mot hverandre i dag. Problemet er ikke bare mer vold på gaten, men at den enkle folkeskikken er borte.
– Vi har blitt besatt av å sette folk i bås. Vi ser ikke lenger enkeltmennesket, sier han og legger til:
– På 70- og 80-tallet bodde vi tettere på hverandre på østkanten i Oslo og snakket sammen. I dag viser tallene at avstanden øker. Vi snakker ikke lenger med hverandre. Vi står på avstand og roper til hverandre med en giftig politisk retorikk vi har hentet fra nettet.
Med podkasten «Dobbeltdrapet ved Karl Johan» har Atta Ansari gitt historien til Mohammed Nawaz og Ghazanfar Ali Shah tilbake til det norske samfunnet som de to var kjempeglad i. Samtidig har han gitt det moderne Norge en klar advarsel: Vi må bli mye bedre til å lytte og snakke sammen før det er for sent.
