Foto: Privat
For elleve år siden kom jeg til Norge som flyktning fra Syria. Den gangen var jeg ikke på vei til Norge. Jeg var på vei bort fra krig og på jakt etter trygghet – hvor enn jeg kunne finne den.
I dag arbeider jeg på sykehus. Hver dag møter jeg mennesker som er syke, redde eller sårbare. Mennesker som står i noen av de vanskeligste periodene i livet sitt.
Det har lært meg noe viktig.
Når et menneske trenger hjelp, er det sjelden bakgrunnen jeg legger merke til først. Jeg tenker ikke på om personen er norsk eller utenlandsk. Jeg tenker ikke på religion, hudfarge eller hvilket språk vedkommende snakker hjemme. Jeg tenker på hva personen trenger.
Når mennesker blir til merkelapper
Kanskje er det derfor jeg reagerer når mennesker blir redusert til merkelapper i samfunnsdebatten.
Etter alvorlige hendelser ser jeg ofte den samme reaksjonen. Vi leter ikke bare etter personen som er ansvarlig. Vi begynner også å lete etter forklaringer i religion, etnisitet eller opprinnelse.
Det er forståelig at mennesker søker svar når noe forferdelig skjer. Men når enkeltpersoners handlinger brukes til å skape mistanke mot hele grupper, skaper vi nye problemer i stedet for å løse dem.
Plutselig blir millioner av mennesker en del av en debatt de aldri har bedt om å delta i. Jeg har aldri forstått denne logikken.
For når jeg møter mennesker ansikt til ansikt, forsvinner mange av merkelappene vi er så opptatt av. Da ser jeg ikke først en flyktning, en muslim eller en innvandrer. Jeg ser et menneske. En pasient. Noen som er redde. Noen som har smerter. Noen som håper å bli møtt med respekt.
«Når jeg møter mennesker ansikt til ansikt, forsvinner mange av merkelappene vi er så opptatt av.»
Det jeg ser på sykehuset
På sykehuset ser jeg noe som gir meg håp. Leger, sykepleiere, helsesekretærer, portører og andre faggrupper med ulik bakgrunn, ulike språk og ulike religioner arbeider side om side hver eneste dag.
Når en pasient kommer inn døren, spør ingen først hvilken religion vedkommende har, hvor foreldrene kommer fra eller hvilket språk som snakkes hjemme.
Vi spør hva som har skjedd. Når et liv står i fare, løper mennesker med vidt forskjellige historier i samme retning. De samarbeider for å redde et menneske de aldri har møtt før. Ikke fordi de kjenner personen. Ikke fordi de nødvendigvis er enige med personen. Men fordi det er et menneske som trenger hjelp.
På de mest kritiske øyeblikkene i livet vårt er vi avhengige av hverandre. Kanskje burde vi huske det også når vi møter hverandre i hverdagen. På sykehuset er menneskeverdet ikke noe vi diskuterer. Det er utgangspunktet for alt vi gjør.
«På sykehuset er menneskeverdet ikke noe vi diskuterer. Det er utgangspunktet for alt vi gjør.»
Å se mennesket bak
Det betyr ikke at vi skal ignorere kriminalitet, ekstremisme eller alvorlige hendelser. Samfunnet må kunne diskutere problemer åpent og ærlig.
Men vi må være forsiktige med å gjøre enkeltmenneskers handlinger til et bevis på hvem andre mennesker er.
Jeg vet hvordan det føles å bli vurdert før folk kjenner deg. Jeg vet hvordan det føles når navnet ditt, aksenten din eller historien din kommer inn i rommet før du selv gjør det.
Samtidig vet jeg at de fleste mennesker ønsker det samme: trygghet, respekt, et sted å høre til og muligheten til å leve et godt liv. Jeg skriver ikke dette fordi historien min er unik. Jeg skriver det fordi jeg tror vi ligner mer på hverandre enn vi liker å tro.
Uansett hvor vi kommer fra, hva vi tror på eller hva vi arbeider med, kjenner vi de samme følelsene: frykt, håp, sorg, kjærlighet, ensomhet og lengselen etter å høre til.
Det som skiller oss, er ofte ikke følelsene våre. Det som skiller oss, er hvor villige vi er til å se mennesket bak merkelappen. Kanskje ville vi hatt mindre frykt for hverandre dersom vi møtte flere mennesker og færre merkelapper.
«Kanskje ville vi hatt mindre frykt for hverandre dersom vi møtte flere mennesker og færre merkelapper.»
