Breiviks ideologi rammer nye stemmer

Femten år etter 22. juli har hatet funnet nye plattformer og nye mål. Minoriteter som deltar i offentligheten, møtes med hets, trusler og rasisme, skriver Karim Tahir.

I forbindelse med 15-årsmarkeringenfor 22. juli stanser vi opp i respekt og sorg for å minnes de 77 menneskene som brutalt ble frarøvet livet i det høyreekstreme terrorangrepet. Vi minnes unge mennesker som trodde på noe større enn seg selv: et sterkere demokrati, rettferdighet og et inkluderende fellesskap. Stemmene deres ble brakt til taushet, men verdiene de kjempet for, lever videre – og de forplikter oss.

Femten år har gått. Som samfunn må vi tørre å se en ubehagelig sannhet i øynene: Hatet forsvant ikke. Det har endret form, funnet nye plattformer og blitt forsterket av et stadig hardere offentlig ordskifte.

Hatet har funnet nye veier

Vi ser hatet spre seg gjennom algoritmer, nettsteder og kommentarfelt. Vi har sett den nådeløse hetsen og skadefryden som har rammet forfatteren Sumaya Jirde Ali, også da hun var på sitt mest sårbare. Vi har dessuten sett sorgen og reaksjonene etter det tragiske tapet av Tamima Nibras Juhar.

Dette må ikke reduseres til enkeltstående hendelser. Det forteller noe om et samfunnsklima der minoriteter og flerkulturelle stemmer altfor ofte møter hets, mistenkeliggjøring og forsøk på å presse dem til taushet.

Hatet næres også av organiserte miljøer og polariserende fortellinger. Nettsteder som Document.no bidrar etter mitt syn til et debattklima der minoriteter stadig fremstilles som et problem, mens grupper som SIAN sprer et budskap som skaper avstand og konflikt i gatene våre.

For mange minoriteter som deltar i offentligheten, har hets, trusler og personangrep blitt en del av hverdagen. Det har også jeg selv fått kjenne på kroppen.

Hvordan kan vi forvente at mennesker skal delta aktivt i samfunnet når prisen for å bruke stemmen sin er hets, utrygghet og rasisme?

Når vi snakker om integrering og mangfold i Norge, må vi stille nettopp dette grunnleggende spørsmålet. Et demokrati kan ikke kreve deltakelse samtidig som det unnlater å beskytte dem som deltar.

Vi skal ikke trekke oss tilbake

Svaret mitt er klart: Vi skal ikke trekke oss tilbake, vi skal ikke tie, og vi skal aldri gi opp kampen for et romslig, trygt og inkluderende Norge. Alle skal ha en rettmessig plass i fellesskapet, uavhengig av bakgrunn, tro eller identitet.

Jeg tenker ofte på samtalen min med Edith Notowicz, som overlevde Auschwitz og senere fortalte om erfaringene sine i Norge. Til tross for de ufattelige lidelsene hun ble utsatt for, gjorde hun livet sitt til et vitnesbyrd om håp, tilgivelse og medmenneskelighet. Da noen møtte henne med rasistisk hat, svarte hun ganske enkelt: «Stakkars deg.»

Til dem som i dag heier på hat, rasisme og splittelse, vil jeg si det samme med rak rygg: Stakkars dere. Hatet avskjærer mennesker fra noe av det mest grunnleggende vi har – evnen til empati og medmenneskelighet.

Hvordan vi behandler hverandre når mennesker er på sitt mest sårbare, og hvordan vi står opp mot urett og rasisme, er den virkelige testen på vårt demokratiske kompass.

Taushet er aldri nøytral

På denne minnedagen fornyer vi forpliktelsen til fellesskapet. Vi uttrykker vår fulle solidaritet med Sumaya, med familien og de nærmeste til Tamima, med de etterlatte og overlevende etter 22. juli og med alle minoritetsstemmer som hetses på grunn av sin identitet.

Å konfrontere rasisme, hatprat og kreftene som sprer det, er vårt felles ansvar. Historien har lært oss at taushet aldri er nøytral. Når hat får stå uimotsagt, risikerer tausheten å bli oppfattet som aksept.

I de mørkeste stundene må vi være hverandres lys. Skal vi ta vare på demokratiet og mangfoldet vårt, kan vi aldri tie – og vi må aldri la oss kneble.