Mer enn 60 000 mennesker tok seg inn i den spanske byen Ceuta fra Marokko i løpet av få dager. Mange svømte rundt grensegjerdet, mens andre presset seg gjennom grenseoverganger eller klatret over moloen som skiller de to territoriene. Søndag var minst 72 mennesker bekreftet omkommet, ifølge Al Jazeera.
De fleste som kom seg inn, returnerte kort tid etter til Marokko. Men hendelsen har allerede utviklet seg fra en humanitær krise til en diplomatisk konflikt som involverer langt flere aktører enn Spania og Marokko.
Spanske myndigheter peker på menneskesmuglere, rykter i sosiale medier og en ny dom om såkalte «pushbacks». Samtidig rettes mistanken mot Marokko, som tidligere har brukt kontrollen over migrasjonen som pressmiddel overfor Madrid. I bakgrunnen står også USA og Israel – Marokkos stadig viktigere støttespillere og to regjeringer som har et svært anstrengt forhold til den spanske statsministeren Pedro Sánchez.
En juridisk åpning ble spredt i sosiale medier
Den umiddelbare forklaringen på masseankomsten finnes delvis i en spansk høyesterettsdom fra juli. Domstolen slo fast at loven ikke tillater at mennesker som forsøker å svømme inn i Ceuta og Melilla, umiddelbart sendes tilbake uten en individuell vurdering. Reglene om direkte retur gjelder dem som forsøker å passere fysiske grensehindre, som gjerder, men ikke nødvendigvis dem som kommer sjøveien. Det fremgår av domstolens egen redegjørelse.
Budskapet om at «grensen er åpen», spredte seg raskt i sosiale medier. Ruter, kart og praktiske råd om svømmeutstyr ble delt, mens menneskesmuglere, ifølge spanske myndigheter, overdrev betydningen av dommen. Statsminister Sánchez har derfor lagt hovedansvaret på kriminelle nettverk.
Statsminister Sánchez har derfor lagt hovedansvaret på kriminelle nettverk.
Dette forklarer likevel ikke alene hvordan titusener kunne samle seg og passere en av Europas mest bevoktede grenser i løpet av så kort tid. Marokko har store sikkerhetsstyrker i grenseområdet og har tidligere vist at landet kan stanse slike bevegelser når myndighetene ønsker det. Ifølge reportasjer fra grensen var de marokkanske styrkene i perioder påfallende passive.
Marokkos ambassadør til Spania har avvist at landet ønsket masseankomsten, og har understreket at Rabat samarbeider med Madrid om returene. Sánchez har også omtalt Marokko som en alliert og sagt at dialogen denne gangen har vært bedre enn under den forrige Ceuta-krisen.
Migrasjon har tidligere vært brukt som pressmiddel
Mistanken mot Rabat bygger ikke bare på spekulasjoner. I mai 2021 reduserte marokkanske myndigheter grensekontrollen, og rundt 9.000 mennesker tok seg inn i Ceuta. Minst 1.200 av dem var enslige mindreårige.
Krisen kom etter at Spania hadde gitt medisinsk behandling til Polisario-frontens leder Brahim Ghali. Polisario kjemper for et selvstendig Vest-Sahara, mens Marokko hevder suverenitet over området. Europaparlamentet konkluderte den gangen med at marokkanske myndigheter hadde brukt grensekontroll, migrasjon og mindreårige som politisk press mot et EU-land. Dette fremgår av parlamentets resolusjon fra 2021.
Forholdet mellom Madrid og Rabat ble senere normalisert da Spania i 2022 forlot sin tradisjonelle støtte til en folkeavstemning om Vest-Sahara og stilte seg bak den marokkanske autonomiplanen. Men nye spenninger oppsto etter at Sánchez 20. juli i år besøkte Algerie, Marokkos viktigste regionale rival og Polisario-frontens nærmeste støttespiller.
Under besøket kalte Sánchez Algerie en strategisk partner og en vennligsinnet nasjon. De to regjeringene varslet tettere samarbeid om energi, sikkerhet og migrasjon, ifølge den spanske regjeringen. Bare ti dager senere eksploderte situasjonen ved Ceuta.
Tidspunktet beviser ikke at Marokko sto bak. Men sammenfallet har forsterket mistanken om at Rabat igjen ønsket å minne Spania om hvor avhengig landet er av marokkansk grensekontroll.
Trump ga Marokko et historisk gjennombrudd
USAs rolle begynner med Vest-Sahara. I desember 2020 anerkjente Donald Trump marokkansk suverenitet over hele det omstridte territoriet. Samtidig normaliserte Marokko forholdet til Israel som en del av den Trump-forhandlede Abraham-avtalen.
Den daværende amerikanske administrasjonen presenterte de to beslutningene som deler av den samme diplomatiske pakken. I kunngjøringen slo Det hvite hus fast at USA anså et selvstendig Vest-Sahara som urealistisk, og at marokkansk selvstyre var den eneste gjennomførbare løsningen. USA ble dermed det første vestlige landet som formelt anerkjente Marokkos suverenitetskrav.
Dette ga Rabat større diplomatisk tyngde og viste at støtte til Washingtons og Israels regionale strategi kunne gi konkrete territorielle gevinster. Marokko fikk samtidig et tettere sikkerhets- og forsvarssamarbeid med Israel.
Spania har på sin side beveget seg i motsatt retning. Sánchez-regjeringen nektet USA å bruke de felles militærbasene Rota og Morón i krigen mot Iran. Den spanske forsvarsministeren Margarita Robles kalte krigen ulovlig og sa at USA og Israel ikke kan bestemme hvilke regler som skal gjelde for verdensordenen. Uttalelsen er gjengitt av den spanske regjeringen.
Madrid har også avvist Trumps krav om at Nato-landene skal bruke fem prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar. Spania opplyser at landet bruker to prosent og mener femprosentmålet vil være uforenlig med velferdsstaten, ifølge regjeringens Nato-rapport fra juli.
Da Ceuta-krisen brøt ut, brukte Trump raskt bildene i sin egen valgkamp. Han omtalte hendelsen som en «invasjon» og hevdet at noe tilsvarende kunne ramme USA dersom Demokratene får større makt etter mellomvalget. Dermed ble krisen også et våpen i amerikansk innenrikspolitikk, rapporterte Associated Press.
Israel åpnet en ny front mot Spania
Forholdet mellom Israel og Spania er enda dårligere. Spania anerkjente Palestina som stat i mai 2024 og innførte senere et omfattende våpenembargo mot Israel. Embargoen omfatter både eksport og import av forsvarsmateriell, og skip og fly som frakter drivstoff eller mulig militært materiell til Israel, kan nektes adgang til spanske havner og luftrom. Tiltakene ble vedtatt av den spanske regjeringen i september 2025.
Israel har samtidig stilt seg bak Marokkos viktigste utenrikspolitiske mål. I 2023 anerkjente Benjamin Netanyahus regjering marokkansk suverenitet over Vest-Sahara. Israels eget utenriksdepartement beskriver i dag forholdet til Marokko som et sterkt partnerskap basert på felles interesser og viser til den trilaterale avtalen med USA fra 2020.
Mens Ceuta var i kaos, gikk Israels FN-ambassadør Danny Danon direkte til angrep på Spania. Han anklaget Madrid for å belære Israel, samtidig som Spania opprettholder det han kalte koloniale enklaver i Afrika. Den spanske transportministeren Óscar Puente svarte at hendelsesforløpet nå begynte å bli «ganske tydelig», noe som ble tolket som en antydning om mulig israelsk innblanding. Ordvekslingen og bakgrunnen ble først omtalt samlet av Al Jazeera.
Allerede i april argumenterte den marokkanske analytikeren Amine Ayoub i en kommentar i den israelske avisen Ynet for at konflikten mellom Washington og Madrid hadde skapt en åpning for Marokko. Han mente Israel burde hjelpe Rabat med å fremme kravet på Ceuta og Melilla diplomatisk. Teksten er ikke dokumentasjon på en plan, men viser at ideen om å utnytte Spanias svekkede forhold til USA og Israel sirkulerte i pro-israelske miljøer før krisen.
Ingen bevis for en amerikansk-israelsk operasjon
Det finnes foreløpig ingen offentlig dokumentasjon for at USA eller Israel organiserte masseankomsten til Ceuta. Det finnes heller ingen bevis for at Marokko handlet på vegne av Washington eller Jerusalem.
Det som kan dokumenteres, er at USA og Israel har styrket Marokkos diplomatiske og militære posisjon, særlig i spørsmålet om Vest-Sahara. Begge har samtidig alvorlige konflikter med Sánchez-regjeringen om Gaza, Iran, Nato og forsvarspolitikk. Israel og USA utnyttet dessuten raskt Ceuta-krisen til å angripe Spania politisk.
Derfor bør USAs og Israels rolle forstås som en del av maktstrukturen rundt krisen, ikke som en bevist kommandolinje bak grensehendelsene. Washington har gitt Marokko større selvtillit i territorielle spørsmål. Israel har gitt Rabat en ny sikkerhetspartner og diplomatisk støtte, mens Spanias konflikt med de to landene har gjort Madrid mer utsatt.
Menneskene må ikke forsvinne fra analysen
Geopolitikken forklarer heller ikke hvorfor så mange var villige til å risikere livet. Mange av dem som krysset grensen, var unge marokkanere som fortalte om arbeidsledighet, lave lønninger, sviktende offentlige tjenester og mangel på framtidshåp. Sosiale medier og ryktene om en juridisk åpning ga dem følelsen av at en sjelden mulighet hadde oppstått, ifølge Le Monde.
Menneskene ved grensen var derfor ikke bare brikker i et statlig maktspill. De handlet ut fra egne håp, økonomisk desperasjon og et ønske om et bedre liv. Men sårbarheten deres gjorde dem samtidig lette å mobilisere og enkle å bruke i konflikter mellom stater.
Ceuta-krisen viser hvor farlig det blir når europeiske land gjør seg avhengige av andre staters vilje til å stanse migrasjon. Når grensekontrollen kan skrus av og på, blir migrasjonspolitikken også et utenrikspolitisk pressmiddel. USA og Israel behøvde ikke å åpne grensen for å spille en rolle: Deres støtte har bidratt til å styrke Marokko, svekke Spanias strategiske handlingsrom og gjøre en lokal grensekrise til en langt større geopolitisk konflikt.
