Da andre gikk forbi, så Evina et menneske i nød

Sykepleieren Evina Ucar Yildiz stanset da en ung kvinne lå uten respons utenfor Bergen. Hendelsen reiser et større spørsmål om hvem vi velger å se – og hvem vi går forbi.

En søndag ettermiddag tidligere i sommer var Yildiz på vei med bussen til et bursdagsselskap. Ved et busskur utenfor Bergen sentrum oppdaget hun en ung kvinne som lå alene på en benk og ikke reagerte. Flere mennesker så mot kvinnen uten å gripe inn, ifølge TV 2. Yildiz gikk bort, mistenkte at det kunne dreie seg om en overdose og varslet ambulansen.

Yildiz er sykepleier og har tidligere arbeidet ved en avdeling for rusmedisin. Erfaringen gjorde at hun kjente igjen faresignalene, men budskapet hennes er at det ikke kreves helsefaglig utdanning for å slå alarm.

– Gjør det du kan. Ring ambulansen om du er usikker. Alt teller.

Verken Yildiz eller TV 2 kjenner kvinnens identitet eller vet hvordan det gikk med henne. Det er heller ikke offentlig bekreftet at hun hadde tatt en overdose.

Når usikkerhet blir passivitet

Mange kan bli usikre når en fremmed virker alvorlig syk eller ruspåvirket. De kan være redde for å misforstå situasjonen, gjøre noe feil eller utsette seg selv for fare. Men usikkerhet trenger ikke ende i passivitet. Et anrop til 113 overlater den medisinske vurderingen til fagpersoner og kan gjøres på trygg avstand.

Helsenorge anbefaler at man ringer 113 hvis en person er bevisstløs, vanskelig å vekke eller har pustevansker. Den som ringer, får veiledning om hva som skal gjøres videre. Det første steget krever derfor først og fremst at noen stanser lenge nok til å se at et annet menneske kan være i fare.

Det er en liten handling, men tidsfaktoren kan være avgjørende ved forgiftning, pustestans og en rekke andre akutte tilstander. Den som ligger uten respons, kan ikke selv forklare hva som har skjedd eller be om hjelp.

Stigma kan få praktiske følger

En synlig beruset person kan bli møtt med irritasjon, avstand eller en forestilling om at situasjonen er selvforskyldt. Slike holdninger kan påvirke hvor raskt andre reagerer, selv når tegnene på sykdom er alvorlige.

Blå Kors skriver i sin narkotikapolitiske plattform at mennesker med rusmiddelproblemer skal behandles med verdighet, og at samfunnet må arbeide mot stigma og fordommer. Det handler ikke bare om språk. Dersom rus gjør at omgivelsene tar faresignaler mindre alvorlig, kan fordommer stå i veien for nødvendig helsehjelp.

Rusmiddelavhengighet er en helsetilstand som ofte henger sammen med psykiske, kroppslige og sosiale belastninger. Mennesker som strever med rus, er ingen ensartet gruppe. De har ulike liv, ressurser og behov, men den samme retten til omsorg og akutt hjelp som andre.

Overdoser er fortsatt et alvorlig problem

I 2024 ble det registrert 342 narkotikautløste dødsfall i Norge, ifølge Helsedirektoratet. Tallet var lavere enn året før, men utviklingen viser likevel en statistisk signifikant økning siden 2012. I Vestland ble det registrert 31 slike dødsfall i 2024.

Bak tallene finnes svært ulike hendelsesforløp. Helsedirektoratet understreker at dødsfallene ofte skyldes en kombinasjon av flere faktorer og stoffer. I 2024 var 78 prosent registrert som forgiftninger uten intensjon.

Det er derfor risikabelt å anta at en person som ligger urørlig, «bare sover». Dempende rusmidler kan føre til dyp bevisstløshet, pusteproblemer og pustestans. Andre akutte sykdommer kan se like ut for en tilfeldig forbipasserende. I begge tilfeller er reaksjonen den samme: Undersøk om personen svarer, og ring 113 hvis vedkommende ikke lar seg vekke.

Hjelpeplikten gjelder etter evne

Å hjelpe er ikke bare et moralsk spørsmål. Straffeloven § 287 fastsetter en plikt til etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller få betydelig skade på kropp eller helse.

Plikten betyr ikke at noen skal utsette seg selv for fare. Helsenorge råder alle til først å vurdere om det er trygt å nærme seg. Dersom situasjonen virker utrygg, kan man ringe 113 eller 112 og følge instruksjonene man får.

Det viktigste er å unngå at ansvaret løses opp i en folkemengde. Når mange ser den samme nødsituasjonen, kan hver enkelt tro at noen andre allerede har varslet. En konkret henvendelse – «Du med den blå jakken, ring 113» – kan gjøre ansvaret tydelig og få hjelpen i gang.

Fra blikk til handling

Det som gjør historien om Yildiz viktig, er ikke forestillingen om en helt som alene skal løse en medisinsk krise. Det er overgangen fra å registrere et menneske til å ta ansvar for at noen undersøker hva som har skjedd.

I møte med en mulig overdose er den avgjørende kunnskapen ofte enkel: En person som ikke reagerer, trenger hjelp. Man behøver ikke vite hvilket stoff som kan være tatt, hvor mye eller hvorfor. Man trenger heller ikke avgjøre om personen «fortjener» hjelpen.

Hendelsen peker derfor utover busskuret og den ukjente kvinnen. Den handler om hvilket samfunn vi blir når mennesker i de mest synlige og sårbare krisene møtes med avstand. Yildiz valgte å stanse. Utfordringen hennes til resten av oss er å gjøre blikket om til handling.

Slik hjelper du en bevisstløs person

• Vurder om det er trygt å nærme seg.
• Snakk til personen og forsøk å få en reaksjon.
• Ring 113 hvis personen er bevisstløs, vanskelig å vekke eller puster dårlig.
• Sørg for frie luftveier og kontroller om pusten er normal.
• Legg personen i sideleie hvis pusten er normal, og følg med til hjelpen kommer.
• Start hjerte- og lungeredning hvis personen ikke puster normalt. Følg veiledningen fra 113.
• Ved mistanke om rusmiddelforgiftning: Ikke la personen være alene.
• Nalokson nesespray kan motvirke opioider, men erstatter ikke varsling og annen førstehjelp.