
Foto: privat
– Jeg ønsker å lage et sted i skogen som blir igjen etter min død. Et sted der folk kan komme for å meditere, be eller bare sitte i ro og tenke, sier kunstner Ilavenil Vasuky Jayapalan.
Jayapalan vokste opp på Veitvet, med perioder også på Linderud og Rødtvet i Groruddalen. Han arbeider med blant annet film, poesi, musikk, performance, tegning, 3D-animasjon og skulptur.
Han omtaler familiens opprinnelsesområde nordøst på Sri Lanka som Tamil Eelam.
Nå arbeider han med prosjektet Lillomarka Linga Aalayam. Planen er å hugge en lingam i grorudgranitt som skal plasseres ved Lauritzdammen i Lillomarka i Oslo. Skulpturen skal han lage selv.
– Hva ønsker du å skape?
– Kanskje folk som ikke vil vise seg i templer og kirker, kan komme dit og knytte bånd. Det skal være et alternativt sted.
– Kanskje folk som ikke vil vise seg i templer og kirker, kan komme dit og knytte bånd. Det skal være et alternativt sted.
Et symbol på skaperkraft
– Hva er egentlig en lingam?
– Det er egentlig et arkaisk symbol på skaperkraften, sier han.
Han forklarer at en lingam ikke er en avbildning av en gud, men et symbol som gjennom århundrer har fått mange betydninger.
– Det representerer mye mer. Når det er anikonisk, kan du legge din egen mening i det.

Han er klar over at mange først legger merke til formen og forbinder den med et fallossymbol.
Jayapalan mener denne reduksjonen først og fremst skjer i vestlige framstillinger.
– Lingamen blir redusert til fallus gjennom vestlig fetisjering av tantrisk filosofi, sier han.
– Trenger man å kjenne tamilsk kultur for å forstå det?
– Jeg tenker at det egentlig ikke spiller så stor rolle om man forstår hva det er. Da kan folk legge sin egen betydning i det. Jeg som norsk-tamilsk kunstner ønsker å tilføre noe, ikke bare for norsk-tamiler, men for alle som har lyst til å gjøre stedet til sitt eget.
– Jeg har brukt utrolig mange timer i skauen
– Hvor kommer denne ideen fra?
– Jeg har brukt utrolig mange timer i skauen. Det er en skog jeg har vokst opp med.
Etter hvert ble skogen også stedet han ønsket å gi noe tilbake til.
Som barn lærte han om grorudgranitten – steinen som har satt sitt preg på Oslo gjennom generasjoner. Han husker at historiene om steinen ga ham en følelse av stolthet.
– Det ble sagt for å skape en slags stolthet. En stedstolthet.
I dag ønsker han å føre den historien videre.
– Dette handler om Groruddalen. Det handler om norsk-tamiler som skapte seg selv i Groruddalen. Det er min hyllest til både hvor jeg kommer fra, min etnisitet og stedet jeg vokste opp.
Den usynlige steinen
– Hvorfor er grorudgranitten så viktig for deg?
– Grorudgranitten er så instrumental i Oslos bygg og i Oslos gater, men samtidig er den egentlig ganske usynlig.
For Jayapalan har steinen etter hvert fått en større betydning enn den rent geologiske. Den har blitt et bilde på den tamilske diasporaen i Norge.
– Vi har ofte blitt omtalt som modellinnvandrere og mønsterarbeidere. Men samtidig er vi usynlige. All vår sorg og alle traumene er usynlige.
Vi har ofte blitt omtalt som modellinnvandrere og mønsterarbeidere. Men samtidig er vi usynlige. All vår sorg og alle traumene er usynlige.
Han trekker parallellen ett steg videre.
– Vi er bare en ihuga stein.

– Hvorfor ikke putte hele sjela mi i det?
Da prosjektet først ble presentert, var planen å samarbeide med tempelskulptører fra Tamil Nadu i Sør-India. Nå har Jayapalan bestemt seg for å gjøre arbeidet selv.
– Hvorfor har du bestemt deg for å hugge skulpturen selv?
– Hvorfor ikke putte hele sjela mi i det, liksom?
Han forteller at skulpturen springer ut av hans egne erfaringer fra oppveksten i Groruddalen, tiden i skauen og den tamilske bakgrunnen. Derfor ønsker han at også arbeidet med steinen skal komme fra ham.
– Det skal komme ut fra meg, med alle følelsene mine, fra alle årene jeg har vokst opp der, alle tingene jeg har vært gjennom og alle følelsene jeg har i forhold til den skogen.
Han håper også at skulpturen skal formidle noe til mennesker som kommer etter ham.
– Det kommer til å bli født folk etter meg som har lignende utgangspunkt. En beskjed fra meg til dem kommer til å komme gjennom at den ble skapt av meg.
Kan ta flere år
Prosjektet er fortsatt under utvikling og Jayapalan regner med at det vil ta to til tre år før skulpturen står ferdig ved Lauritzdammen i Lillomarka i Oslo.
I 2025 fikk han støtte fra KORO til forprosjektet. Året etter fikk prosjektet ny støtte. Til sammen har KORO bevilget 1,2 millioner kroner til arbeidet.
Han sier at Lauritzdammen forvaltes og eies av Forsvarsbygg.
– Man må søke tillatelser for å få plassert lingamen i Lauritzdammen. Vi er i dialog med grunneier.
– Hvor lang tid tror du det vil ta før den er ferdig?
– Det kan man ikke si. Det kommer kanskje til å ta to–tre år.
Han har ingen hast.
– Det som er bra, er at det tar litt tid, sier han og ler.
– Skogen er alles
For Jayapalan er målet at stedet skal være åpent for alle.
– Skogen er alles, ikke sant?
Han ønsker ikke at stedet skal ha én bestemt betydning.
– Jeg som norsk-tamilsk kunstner har lyst til å legge noe der. Ikke bare for norsk-tamiler, men for alle som har lyst til å legge sine egne tanker og sin egen betydning i det.
Han håper også at stedet kan romme mer enn stillhet.
– Jeg vil at folk skal komme dit og finne ro, men også ha en fest.







