Black History Month setter «oppreisning» på dagsorden

– Kan du forklare hva Black History Month er? Og hvorfor trenger vi det i Norge?

– Det er et folkeopplysningsprosjekt, rett og slett, sier Michelle A. Tisdel, faglig ansvarlig for det frivillige initiativet Black History Month Norway.

Tisdel er sosialantropolog med doktorgrad fra Harvard University.

Black History Month Norway ble etablert av norske aktører i 2019 og er organisert under Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD).

Tisdel forteller at prosjektet er inspirert av en folkeopplysningsbevegelse som ble startet i USA i 1926 av historikeren Carter G. Woodson.

– Afroamerikansk historie var ikke noe det ble forsket bredt på eller verdsatt, eller som var bredt tilgjengelig, verken for afroamerikanere eller noen andre.

Tisdel understreker at Woodson også ønsket å formidle afroamerikanernes historie før slaveriet og deres bidrag til det amerikanske samfunnet.

– De hadde en verdifull historie som begynte før tilstedeværelsen i USA. Men tilstedeværelsen i USA var også en rik historie som besto av mer enn slaveri, rasisme og undertrykkelse.

I Norge arbeider Black History Month med å dokumentere og formidle afrikansk og afrodiasporisk historie.

– Hvem skal ha oppreisning?

– Temaet er oppreisning. Hvorfor har dere valgt det? Hvem skal ha oppreisning, og for hva?

– Det handler om å tette hull i kunnskapen vår, i kunnskapen vi har om Afrikas historie, men også afrikanske befolkninger både på kontinentet og i den bredere diasporaen.

Tisdel sier temaet ble bestemt allerede i fjor høst. Hun mener arbeidet med å dokumentere og formidle afrikansk og afrodiasporisk historie i seg selv kan bidra til en mer nyansert og korrigert forståelse av historie og kulturarv.

Tisdel knytter oppreisning blant annet til kolonialismen og den transatlantiske slavehandelen.

– Det handler om både å anerkjenne og korrigere når det gjelder hva slags kunnskap man produserer og hva slags holdninger man har. Men det handler også om økonomi.

Hun viser til det hun beskriver som både materielle og immaterielle konsekvenser av kolonialismen.

– Men hvem er det som skal anerkjenne det? Skal det inn i skolene, eller må myndighetene gjøre noe?

– Vi som prosjekt har ikke utarbeidet en liste med konkrete krav. Dette prosjektet handler om å formidle kulturarv og historie.

Hun sier årets program blant annet skal vise hvordan mennesker som selv har vært berørt av kolonialisme og slaveri har diskutert oppreisning.

– Det er ikke et moderne tema. Det er et tema som har eksistert veldig lenge blant folk som har blitt berørt og utsatt for kolonialismen og slaveriet.

– Kolonialismen er ikke avsluttet

For Tisdel handler oppreisning ikke bare om fortiden.

– Kolonialismen er ikke en avsluttet historisk periode. Den har bare forandret måten den virker på og hvordan den ser ut.

– Kan du gi et eksempel?

– Kolonialisme involverte vold, okkupasjon og tyveri. De skjevhetene som kolonialismen skapte og etablerte eksisterer fortsatt, fra handel til hva slags handelsavtaler man har, investeringer og premissene for investeringer.

Hun viser også til landegrensene som europeiske kolonimakter trakk opp i Afrika.

Tisdel trekker fram Berlin-konferansen i 1884–1885, der europeiske stormakter møttes for å fastsette regler for koloniseringen og handelen i Afrika. Ingen afrikanske representanter deltok.

Hun mener også at kampen om naturressurser må ses i denne sammenhengen.

– Det er mange økonomiske interesser som ligger utenfor kontinentet, som i samarbeid med andre krefter på kontinentet kan fortsette med å ta territorier og frata mennesker ressursene som egentlig tilhørte dem.

Hun mener derfor at dagens maktforhold mellom Afrika og europeiske land ikke kan forstås uavhengig av kolonihistorien.

Hva har Norge med dette å gjøre?

– Norge var jo også involvert i slavehandelen. Det tror jeg det er ganske mange som ikke vet noe om. Kan du fortelle om det, og hvilket ansvar Norge har for alt dette?

– Spørsmålet blir ofte komplisert fordi Norge var del av Danmark-Norge fram til 1814. Folk sier: «Norge var under Danmark, det var det dansk-norske samveldet. Så Norge som land har ingen skyld eller ansvar.» Men det handler ikke bare om hvorvidt territoriet var en egen nasjon.

Hun viser til nordmenn som deltok som kjøpmenn, investorer og sjøfolk og arbeidet i den dansk-norske kolonialadministrasjonen.

Også norske havnebyer var knyttet til kolonihandelen.

– Alle de store havnebyene, Arendal, Bergen, Christiania, dagens Oslo, Trondheim og så videre, hadde handel og forretningsforbindelser.

Tisdel trekker blant annet fram sukker, kaffe, kakao og te som varer fra koloniene.

– Kolonialbutikker het kolonialbutikker fordi de blant annet solgte varer fra koloniene.

Et konkret eksempel finnes i Bergen. Kjøpmannen og skipsrederen Jørgen Thor Møhlen var involvert i den dansk-norske slavehandelen. Han var hovedeier i Cornelia, som i 1673 fraktet 103 slavegjorte afrikanere fra Vest-Afrika til St. Thomas i Karibia.

Tisdel understreker at forbindelsen ikke bare handler om enkeltpersoner.

– Pengene som kom inn, ble brukt til å bygge opp landet. Handel, industrialisering og rike folks penger har vært viktige for utviklingen i Norge.

Norge avsto fra å stemme i FN

Spørsmålet om oppreisning har også fått ny aktualitet internasjonalt.

25. mars i år vedtok FNs generalforsamling en resolusjon fremmet av Ghana på vegne av den afrikanske gruppen.

Resolusjonen erklærer handelen med slavegjorte afrikanere og rasialisert slaveri av afrikanere som «den alvorligste forbrytelsen mot menneskeheten».

Resolusjonen slår også fast at krav om reparasjoner er et konkret skritt for å bøte på historisk urett. Den oppfordrer medlemslandene til dialog om blant annet formelle beklagelser, tilbakeføring, økonomisk kompensasjon og rehabilitering.

123 land stemte for, tre mot og 52 avsto. Norge var blant landene som avsto.

Tisdel reagerer på at avstemningen har fått liten oppmerksomhet her hjemme.

– Legg merke til at etter avstemningen i FNs generalforsamling, så var det ingen offentlige personer i Norge som uttalte seg om det. Det er nesten som om man ikke har anerkjent at avstemningen har funnet sted.

Storbritannia var også blant landene som avsto. I sin stemmeforklaring argumenterte landet blant annet mot å rangere historiske grusomheter og viste til at dagens folkerettslige regler ikke kan gis tilbakevirkende kraft som grunnlag for rettslige krav om reparasjoner.

Tisdel mener den britiske begrunnelsen illustrerer et spørsmål som går igjen i diskusjonen om oppreisning: Hvem får definere historien og premissene for hvordan den skal behandles i dag?

– Så lenge man ikke har likeverdige forhold, der ens meninger, holdninger og premisser respekteres som likeverdige, fortsetter de koloniale forholdene.

Utrop har spurt Utenriksdepartementet hvorfor Norge valgte å avstå fra å stemme, men har så langt ikke fått svar.

Slaveeiere fikk erstatning

Tisdel mener økonomi ikke kan holdes utenfor diskusjonen om oppreisning.

Hun viser til at slaveeiere historisk kunne få økonomisk kompensasjon for tapet av mennesker som hadde vært regnet som deres eiendom.

– Hvorfor skal ikke afrikanere og folk i diasporaen bli kompensert for sin lidelse, tapte ressurser, utnyttelse og for å ha blitt tvangsforflyttet?

Tisdel trekker fram Haiti som et eksempel.

Haiti erklærte seg uavhengig fra Frankrike i 1804 etter en vellykket revolusjon blant slavegjorte. Men i 1825 sendte Frankrike krigsskip til landet og krevde 150 millioner gullfranc mot å anerkjenne Haitis selvstendighet. Pengene skulle blant annet kompensere tidligere franske plantasjeeiere for det Frankrike betraktet som tapt eiendom.

Haiti måtte låne penger fra europeiske banker for å betale. Kravet ble senere redusert, men gjelden som oppsto som følge av erstatningskravet og lånene ble først endelig gjort opp i 1947.

Tisdel mener Haiti illustrerer hvem som historisk har fått økonomisk kompensasjon.

– Europeiske plantasjeeiere og skipsredere har fått kompensasjon. Så hvorfor skal ikke afrikanere og folk i diasporaen bli kompensert for sin lidelse og tapte ressurser, utnyttelse, stjålne ressurser og tvangsforflytning?

Afrika og Sápmi

I Tromsø arrangerer Black History Month Norway en samtale om «Oppreisning for Afrika og Sápmi». Sápmi er navnet på samenes tradisjonelle bosettingsområde, som strekker seg over deler av Norge, Sverige, Finland og Russland.

Tisdel mener det finnes paralleller mellom erfaringer fra kolonialismen i Afrika og samenes historie, blant annet når det gjelder selvbestemmelse, territorium og kontroll over ressurser.

Samtidig understreker hun at historiene og omstendighetene er forskjellige.

– Forholdene er annerledes, men i utgangspunktet handler det om folks rett til suverenitet og til ikke å bli dominert av andre og underlagt et styresett hvor andre bestemmer over deg.

Hun viser også til fornorskingen og hvordan samer historisk ble framstilt som mindre siviliserte enn majoritetsbefolkningen.

– Det vi håper å få ut av arrangementet, er at vi kan snakke bredt om temaet og se hvor sammenhengene er.

– Definisjonsmakten ligger ikke hos makthaverne

Årets Black History Month-program består blant annet av foredrag, filmvisninger og bokdiskusjoner.

Tisdel understreker at prosjektet ikke først og fremst forsøker å overbevise publikum om én bestemt løsning på spørsmålet om oppreisning.

– Vi ønsker å presentere og formidle kunnskap for folk som er interessert i å lære om dette temaet og temaets nyanser.

Men hun mener også at de som er berørt av historien, selv må få sette premissene for hvordan den diskuteres.

– Hele poenget er at definisjonsmakten ikke ligger hos makthaverne.

Her finner du programmet til Black History Month Norway.