Foto: flickr.com
Norge og Ukraina skal samarbeide tettere om å sikre og tilgjengeliggjøre arkivmateriale.
Nasjonalarkivet opplyste i en pressemelding at det er inngått en femårig intensjonsavtale med den ukrainske arkivsektoren.
Avtalen skal legge til rette for samarbeid innen digitalisering, dokumentasjonsforvaltning, langtidsbevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver.
Arkiver er utsatt under krigen
Russlands fullskalainvasjon har gjort bevaring av ukrainsk kulturarv til en betydelig utfordring.
Arkiver inneholder ikke bare dokumenter om statsapparat og offentlige institusjoner. De kan også romme kirkebøker, fotografier, kart, brev, personarkiver og dokumentasjon av lokalsamfunn og minoriteter.
Ukrainske arkivinstitusjoner arbeider allerede med omfattende digitalisering. Det sentrale historiske arkivet i Kyiv har blant annet fortsatt å publisere digitale kopier av historiske dokumenter under krigen. Arkivet forvalter materiale om både ukrainsk historie og ulike nasjonale og religiøse grupper som har levd på dagens ukrainske territorium.
Det ukrainske audiovisuelle og elektroniske nasjonalarkivet arbeider også med å bevare materiale fra selve krigen. I et samarbeid inngått tidligere i 2026 skal blant annet foto-, video- og lydmateriale fra fullskalainvasjonen samles inn og sikres for framtiden.
Arkivene kan bli avgjørende både for å bevare familiehistorier og minoriteters historie og som dokumentasjon av det som skjer under krigen.
Kan sikre historier som ellers går tapt
For ukrainere som har flyktet fra landet, kan arkivene også ha en svært personlig betydning.
Dokumenter om fødsel, ekteskap, bosted, eiendom og familieforhold kan være avgjørende når familier forsøker å rekonstruere egen historie. Fotografier, brev og lokale samlinger kan samtidig være noen av de få gjenværende kildene til lokalsamfunn som er ødelagt eller okkupert.
Arkivene inneholder dessuten materiale om Ukrainas mange historiske minoriteter.
Det sentrale historiske arkivet i Kyiv opplyser blant annet at samlingene omfatter materiale fra flere århundrer om ulike nasjonale grupper som har levd i området. Blant dokumentene finnes kirkebøker, rettsdokumenter, kart og personarkiver.
Det gjør bevaring av arkiver relevant også for historien til blant andre jødiske, polske, romske, krimtatariske og andre minoritetsmiljøer i Ukraina.
Digitalisering kan bli viktig
Et sentralt område i den norsk-ukrainske avtalen er digitalisering.
Digitale kopier kan gjøre historiske dokumenter tilgjengelige selv dersom originalmateriale blir vanskelig å nå. Digitalisering kan også gjøre det mulig for forskere, etterkommere og ukrainere i utlandet å finne materiale uten å besøke arkivene fysisk.
Men digitalisering alene løser ikke utfordringen.
Digitale arkiver må også lagres sikkert, beskrives slik at materialet kan finnes igjen, og vedlikeholdes over lang tid. Derfor omfatter avtalen også dokumentasjonsforvaltning og langtidsbevaring.
Har ikke oppgitt hvilke samlinger som skal prioriteres
Nasjonalarkivets kunngjøring beskriver samarbeidsområdene, men gir foreløpig få detaljer om hva avtalen konkret skal føre til.
Det er ikke oppgitt hvilke ukrainske arkiver eller samlinger som først skal prioriteres, hvor mye penger Norge eventuelt skal bidra med, eller når konkrete prosjekter skal starte.
Det er derfor for tidlig å slå fast hvor omfattende den praktiske norske innsatsen blir.
Avtalen åpner imidlertid for samarbeid over en periode på fem år og kan gi norske og ukrainske arkivarer mulighet til å utveksle kunnskap og utvikle konkrete prosjekter.
Også diasporaens historie står på spill
Krigen har ført millioner av ukrainere ut av hjemlandet, og Norge har siden 2022 tatt imot titusener av ukrainere.
For mange av dem kan spørsmålet om arkiver være mer enn et faglig spørsmål.
Familiehistorier, fotografier og dokumenter kan bli bindeledd mellom livet før flukten og en ny tilværelse i Norge eller andre europeiske land.
Samtidig kan lokale arkiver være helt sentrale for å bevare historien til steder som har blitt sterkt rammet av krigen.
Det femårige norsk-ukrainske samarbeidet kan derfor få betydning langt utover selve arkivsektoren dersom intensjonsavtalen etterfølges av konkrete prosjekter.
