Foto: Meryem Saber/Al Jazeera
Ordningene er ulike, men begge reiser spørsmålet om hvem som skal bære kostnadene ved mottak og retur.
Et mer presist avsnitt om den sørafrikanske regningen
Dette kan erstatte avsnittet som sier at hjemlandene har hovedansvaret for transporten:
Den sørafrikanske parlamentets innenrikskomité mener kostnadene ikke bør bæres av Sør-Afrika alene. Komiteen har bedt innenriksdepartementet og utenriksdepartementet gå i dialog med landene som har fått borgere hjemsendt, slik at utgiftene kan fordeles.
Ifølge komiteen har hjemsendelsene og deportasjonene kostet omkring 292,8 millioner rand. Av dette gikk rundt 203,5 millioner rand til busstransport, 48 millioner til et midlertidig retursenter i Musina og omkring fire millioner til overtidsbetaling. AP opplyser at Sør-Afrika har sendt skriftlige forespørsler om refusjon til Malawi, Etiopia og Nigeria.
I de offentlige opplysningene som foreligger, beskrives prosessen som konsultasjoner og refusjonsforespørsler. Det er ikke opplyst at de aktuelle landene har akseptert et rettslig eller økonomisk ansvar for hele regningen.
Storbritannia vil kreve tilbake asylstøtte
En annen variant av den samme kostnadsdebatten har nå kommet til Storbritannia. Regjeringens nye Immigration and Asylum Bill gir innenriksministeren myndighet til å kreve betaling fra personer som har mottatt statlig innkvartering eller annen støtte gjennom asylsystemet.
Lovforslaget fastsetter ikke den endelige summen. Det sier at beløpet, inntektsgrensene og innkrevingsmåten skal bestemmes gjennom senere forskrifter. Betaling skal bare kunne kreves når personen har økonomisk evne til det, uten å bli gjort nødlidende. Personer som var under 18 år gjennom hele perioden de mottok støtte, er unntatt. Ubetalte beløp skal kunne kreves inn som gjeld til staten.
Det britiske innenriksdepartementet har likevel varslet at den samlede betalingen kan bli på rundt 10.000 pund. Planen er månedlige innbetalinger, enten direkte til departementet eller gjennom skatte- og trygdesystemet. Regjeringen har også sagt at beløpet må være betalt før en person kan få permanent opphold. Dersom personen forlater Storbritannia, kan betalingen bli et vilkår for å komme tilbake senere.
Forslaget ble lagt fram 30. juni og vedtok annen gangs behandling i Underhuset 13. juli. Per 19. august står det på komitéstadiet og kan fremdeles bli endret før en eventuell endelig vedtakelse.
Debatten begynte med inntekt og eiendeler
Den britiske diskusjonen startet ikke sommeren 2026. Allerede i november 2025 varslet regjeringen at personer med inntekt eller verdifulle eiendeler skulle bidra til utgiftene ved asyloppholdet.
Debatten ble blant annet knyttet til om myndighetene kunne beslaglegge smykker og andre verdigjenstander, etter modell fra Danmark. Innenriksminister Shabana Mahmood avviste i Parlamentet at regjeringen hadde en generell politikk om å ta smykker fra mennesker i asylmottak. Hun fastholdt samtidig at personer med høy inntekt eller verdifulle eiendeler burde betale deler av innkvarteringen.
Lovforslaget fra 2026 går et skritt videre. Det handler ikke bare om hva en asylsøker eier mens søknaden behandles, men åpner for at støtte som allerede er mottatt, senere kan bli gjort om til gjeld. Når kravet innkreves, kan personen ha fått beskyttelse og dermed ikke lenger være asylsøker. «Personer som har mottatt asylstøtte» er derfor mer presist enn å skrive at alle asylsøkere skal betale.
En eldre europeisk idé i ny form
Ideen om at asylsøkere skal bruke egne midler til å betale for oppholdet, er ikke ny. I Danmark kan personer som har tilstrekkelige midler, bli pålagt å dekke egne utgifter. Asylsøkere som har arbeidsinntekt, kan også måtte betale husleie ved asylsenteret.
Dansk politi har dessuten myndighet til å undersøke bagasje og beslaglegge penger eller andre verdier som kan brukes til å dekke utgiftene ved oppholdet. Ordningen ble internasjonalt kjent som «smykkeloven» da den ble innført i 2016.
Sveits har en liknende særavgift på formuesverdier. Ordningen skal dekke deler av utgiftene til sosialhjelp, nødhjelp, hjemreise, tvangsretur og klagebehandling. Den kan gjelde både asylsøkere, personer med midlertidig beskyttelse og enkelte personer med midlertidig opphold.
Det er derfor mer presist å omtale utviklingen som en utvidelse av eksisterende betalingsordninger enn som en helt ny internasjonal trend. Det særegne ved det britiske forslaget er kombinasjonen av et standardisert tilbakebetalingskrav, innkreving som statlig gjeld og koblingen til muligheten for permanent opphold.
Kritikere frykter gjeld etter år uten rett til arbeid
Den britiske regjeringen begrunner forslaget med at skattebetalerne ikke alene skal bære kostnadene når personer senere får økonomi til å bidra. Asylinnkvartering og annen støtte kostet ifølge innenriksdepartementet rundt fire milliarder pund i det siste rapporterte året.
Kritikerne peker på at asylsøkere som hovedregel ikke får arbeide mens søknaden behandles. Arbeidstillatelse kan normalt først søkes etter tolv måneder, dersom ventetiden ikke skyldes søkeren selv, og bare for bestemte yrker. Asylstøtte gis dessuten på grunnlag av at personen ellers risikerer å stå uten nødvendige midler.
Refugee Council har omtalt forslaget som en «flyktningskatt». Organisasjonen mener en gjeld på rundt 10.000 pund kan gjøre det vanskeligere for personer som har fått beskyttelse, å skaffe bolig, komme i arbeid og etablere seg etter at asylsaken er avsluttet.
Det er samtidig uklart hvor store inntekter ordningen vil gi. Regjeringens egen konsekvensanalyse omtaler virkningene av tilbakebetalingen som usikre. Verken inntektene, administrasjonskostnadene eller de mulige adferdsvirkningene var tallfestet da lovforslaget ble lagt fram.
To forskjellige regninger – samme politiske retning
Sør-Afrika og Storbritannia sender ikke den samme typen regning. Sør-Afrika forsøker å få utenlandske regjeringer til å bidra til utgiftene ved deportasjoner og organiserte hjemreiser. Storbritannia vil kreve penger fra enkeltpersoner for støtte og innkvartering de har mottatt gjennom asylsystemet.
Felles for ordningene er likevel at statene forsøker å flytte en større del av kostnadene bort fra egne budsjetter. Regningen plasseres enten hos menneskene som har søkt beskyttelse, eller hos landene de kommer fra.
Utviklingen kan gjøre migrasjonspolitikken til et spørsmål om gjeld og betalingsansvar i tillegg til opphold, beskyttelse og retur. I Sør-Afrika kommer dette på toppen av spørsmålene om hvor frivillige hjemreisene har vært. I Storbritannia blir spørsmålet om mennesker som først er nektet muligheten til å arbeide, senere skal betale tilbake støtten de var avhengige av mens myndighetene behandlet saken.
