Den svenske regjeringen ga i fjor et offentlig utvalg i oppdrag å samle kunnskap om såkalte parallelle samfunnsstrukturer og undersøke hvordan slike strukturer påvirker integrering og utenforskap.
Sluttrapporten, «Parallella samhällsstrukturer – ett kunskapsunderlag för förbättrad integration och minskat utanförskap», ble levert i august.
Utredningsleder Mathias Wahlsten understreker allerede i forordet at «parallelle samfunnsstrukturer» brukes stadig oftere i offentlig debatt, men at begrepet mangler en allment akseptert definisjon og bare i begrenset grad er undersøkt samlet i forskningen.
Rapporten beskriver samtidig konkrete fenomener som kan forekomme ved siden av samfunnets ordinære institusjoner.
Alternative systemer for rett, bolig og betaling
Utredningen viser til at det i enkelte minoritetsgrupper og boligområder forekommer det rapporten betegner som «alternative samfunnssystemer».
Det kan blant annet dreie seg om konfliktløsning eller parallell rettshåndhevelse, uformell boligformidling, bank- og betalingssystemer, forsørgelse og alternative kanaler for samfunnsinformasjon.
Slike systemer oppstår ikke nødvendigvis av én bestemt grunn.
Utredningen peker blant annet på praktiske barrierer, manglende tilgang til offentlige tjenester, språkproblemer, lav tillit til myndighetene og tidligere negative erfaringer med offentlige institusjoner. Diskriminering og svak tilknytning til arbeidsmarkedet kan også bidra til at alternative ordninger fremstår som mer tilgjengelige.
Samtidig kan alternative systemer få alvorlige konsekvenser. Særlig trekkes parallell konfliktløsning frem fordi enkeltpersoner kan risikere å ikke få ivaretatt grunnleggende rettigheter.
Rapporten viser til at kvinner og barn ofte kan være den svakere parten i slike konflikter.
«Det finnes også risiko for stigmatisering av enkelte grupper.»
Advarer mot å stemple hele grupper
En av de tydeligste advarslene i rapporten gjelder hvordan «parallellsamfunn» måles og omtales.
Utredningen mener det er svært vanskelig å sette opp kriterier som avgjør om en bestemt gruppe skal regnes som en parallell samfunnsstruktur. Det kan være store forskjeller mellom personer som tilhører samme gruppe, selv dersom enkelte normer eller fenomener forekommer oftere der enn ellers i samfunnet.
Å trekke konklusjoner om en hel gruppe på bakgrunn av slike kjennetegn kan derfor føre til stigmatisering, ifølge rapporten.
Det samme gjelder geografiske områder.
Utredningen advarer uttrykkelig mot å beskrive bestemte boligområder som «parallellsamfunn», fordi ikke alle som bor i et område nødvendigvis deltar i eller påvirkes av slike strukturer. Samtidig kan personer som inngår i slike strukturer bo andre steder.
Kan ikke si hvor mange som lever i parallelle strukturer
Svensk politi har registrert problemer knyttet til blant annet uformell boligformidling, parallell konfliktløsning, såkalt mekling og beskyttelsesvirksomhet i en rekke områder.
Men utredningen understreker at slike områdedata ikke kan brukes til å si hvor mange mennesker som faktisk bruker eller påvirkes av alternative systemer.
Rapporten mener det er sannsynlig at langt fra alle innbyggerne i områdene der slike fenomener er registrert, er involvert.
Også når det gjelder parallell rettshåndhevelse er kunnskapsgrunnlaget begrenset. Temaet har kommet opp i møter med lokale aktører, men det mangler systematiske studier som gjør det mulig å fastslå omfanget i Sverige.
Dermed gir den omfattende utredningen ikke grunnlag for å slå fast hvor mange mennesker som lever i det som kan karakteriseres som parallelle samfunnsstrukturer.
Norge skal følge segregeringen over tid
Problemstillingen er aktuell også i Norge.
I januar varslet regjeringen at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) skal utvikle en nasjonal monitor for segregering. Målet er å følge utviklingen over tid og gi myndighetene et bedre kunnskapsgrunnlag for tiltak.
Initiativet kom etter at Fafo, på oppdrag fra IMDi, hadde gjennomgått forskningen om parallellsamfunn, utsatte områder og boligsegregering i Skandinavia.
Også den norske kunnskapsoppsummeringen konkluderte med at det finnes relativt lite forskning som faktisk bruker begrepet «parallellsamfunn». Forskerne fant ikke grunnlag for å fastslå utbredelsen av parallellsamfunn i Norge, Sverige eller Danmark.
Fafo pekte også på at begrepet kan virke stigmatiserende og anbefalte norske myndigheter å legge større vekt på segregering som analytisk begrep.
Den nye svenske utredningen peker dermed mot en lignende utfordring: Myndighetene må kunne avdekke reell tvang, maktmisbruk og strukturer som begrenser enkeltpersoners frihet, uten samtidig å behandle hele minoritetsgrupper eller boligområder som om alle innbyggerne inngår i et «parallellsamfunn».
