Foto: Privat
Amir Babakhani, som representerer Kurdistans Demokratiske parti i Iran, arbeider med en dokumentar om samene. I den forbindelse tok han nylig kontakt med mer enn 30 personer i Norge, blant dem politikere, journalister, forskere, forfattere og filmskapere.
Han stilte dem spørsmål om hvordan samene i dag vurderer sine kulturelle, språklige og politiske rettigheter, og om det fortsatt finnes krav om mer grunnleggende former for selvbestemmelse.
Ifølge Babakhani var det først og fremst mangelen på svar som overrasket ham.
– Det som overrasket meg mest, var ikke svarene, men fraværet av dem, sier han til Utrop.
Vil ikke tolke tausheten som likegyldighet
Babakhani understreker at han ikke ønsker å tolke manglende svar som et uttrykk for likegyldighet.
Han viser til at Norge har kommet langt når det gjelder anerkjennelsen av samiske rettigheter. Samtidig mener han at situasjonen reiser et mer grunnleggende spørsmål om forholdet mellom majoriteter og minoriteter.
– Det interessante spørsmålet er ikke bare hvilke rettigheter minoriteten har fått, men hvem som definerer når rettighetene er «tilstrekkelige», sier han.
For Babakhani handler problemstillingen ikke bare om samene. Han trekker paralleller til minoriteter og urfolk i andre deler av verden.
Skiller mellom kulturelle rettigheter og makt
Babakhani mener det ofte er lettere for majoritetssamfunn å akseptere minoriteters språk, kultur og tradisjoner enn krav som berører politisk makt, territorier og naturressurser.
Han viser blant annet til urfolks erfaringer i Australia, Canada, New Zealand og USA, der spørsmål om land, naturressurser, selvbestemmelse og historiske overgrep har vært konfliktfylte.
Babakhani trekker også fram FNs erklæring om urfolks rettigheter og peker på at spørsmål om selvbestemmelse, land og naturressurser har stått sentralt i den internasjonale debatten om urfolks rettigheter.
– Hvem har rett til å definere hva som er nok?
Babakhani mener problemstillingen også er relevant for andre som arbeider med minoriteters rettigheter.
– Det er lett å se uretten hos andre og vanskeligere å undersøke hvilke grenser vårt eget samfunn setter for minoritetens krav, sier han.
Han mener derfor at diskusjonen ikke bare bør handle om hvorvidt samene, kurderne eller andre minoriteter har fått «nok» rettigheter.
– Det avgjørende spørsmålet er: Hvem har rett til å definere hva som er nok?
Babakhani mener et demokratisk samfunn må tåle at minoriteter stiller slike spørsmål, også når svarene utfordrer majoritetens syn på hva som allerede er oppnådd.
