Foto: Frode Nilsen / Norges ambassadør til Chile (1973 - 1982)
Mange av oss lærte et ukjent språk for å kunne tolke for foreldrene våre. Mens vi ennå var barn, fulgte vi dem til offentlige kontorer, legen, banken og foreldremøter på skolen. Vi oversatte ord vi knapt forsto, og forsøkte å forklare dem en verden vi selv nettopp hadde begynt å bli kjent med.
Vi fulgte dem også til psykologtimer. Vi var med dem, ventet på dem og måtte noen ganger oversette frykten og smerten deres. Likevel var det nesten aldri noen som stanset opp og spurte hva vi følte, hvordan vi opplevde eksilet, eller hvordan sårene og stillheten i hjemmene våre påvirket oss.
Barna som ble usynlige
Mens foreldrene våre fikk hjelp til å bearbeide traumatiske opplevelser, sto vi ofte på sidelinjen, nesten usynlige. Vi var barn som bar på smerte som ikke skulle ha vært vår, og som forsøkte å forstå situasjoner som var altfor vanskelige for alderen vår.
Vi lærte å holde våre egne spørsmål, sorger og bekymringer tilbake for ikke å gjøre familiens byrde enda tyngre.
Ingen spurte om vi savnet noe vi knapt kjente, om vi følte oss som en del av landet som hadde tatt imot oss, eller om vi var redde for å miste hjemmet vårt enda en gang. Ingen spurte heller hva det innebar å vokse opp mellom to språk, å ta vare på søsknene våre eller å påta oss ansvar som egentlig tilhørte voksne.
Vi fulgte foreldrene våre på deres vei mot helbredelse, men ofte måtte vi lære å lege våre egne sår alene.
Noen av oss måtte lære å lage mat, rydde huset, passe yngre søsken og bidra til å holde familien følelsesmessig oppe. Samtidig skulle vi gå på skolen, gjøre lekser og kjempe for å finne vår plass blant klassekamerater som hadde et annet språk, andre skikker og en historie som var svært forskjellig fra vår.
Vi ble voksne før tiden
Vi lærte å gjenkjenne foreldrenes bekymringer, å være stille når smerten kom inn i huset, og å leve med samtaler om fengsler, forfølgelse, forsvinninger, tortur og mennesker de var glade i, men som var blitt igjen.
Selv om vi ikke alltid forsto ordene, kjente vi tyngden av dem.
Vi levde mellom to kulturer: landet som tok imot familiene våre, og det fjerne Chile som vi kjente gjennom fortellinger, fotografier, sanger, mat og minner. Chile var et virkelig land, men også et forestilt land – et territorium formet av foreldrenes lengsel.
De lærte oss å elske landet på avstand, selv om mange av oss knapt kjente det eller aldri hadde vært der.
Et Chile vi lærte å kjenne på avstand
De fleste av oss kan ikke den chilenske nasjonalsangen. Ikke fordi vi gjør opprør eller mangler kjærlighet til Chile, men fordi vi vokste opp langt borte fra landet.
På skolene i landene som tok imot familiene våre, lærte vi andre nasjonalsanger, andre historier og andre tradisjoner. Chile nådde oss gjennom familiens minner, men ikke alltid gjennom landets offisielle symboler.
At vi ikke kan nasjonalsangen, gjør oss ikke mindre chilenske. Identiteten vår ble formet på en annen måte: mellom to språk, to kulturer og to land.
Vi bærer Chile i minnene, i foreldrenes fortellinger, i sårene deres, i drømmene deres og i håpet om å vende tilbake – selv om vi måtte lære landet å kjenne på avstand.
Noen ganger spurte folk hvor vi kom fra, og vi visste ikke hva vi skulle svare. Vi kunne bli betraktet som utlendinger i landet der vi bodde, og da vi vendte tilbake til Chile, kunne vi også bli sett på som utlendinger der.
Måten vi snakket på, bevegelsene våre og skikkene våre avslørte at vi kom fra et annet sted. Slik bygde vi en identitet som både var splittet og beriket av to verdener.
Da hjemkomsten ble et nytt eksil
Tilbakekomsten var heller ikke enkel. For noen innebar den at vi igjen måtte forlate venner, skoler, landskap og mennesker vi var blitt glade i.
Å vende tilbake til Chile ble i enkelte tilfeller et nytt eksil. Landet foreldrene våre husket, eksisterte ikke lenger, og vi kom til et fedreland som skulle være vårt, men som samtidig var fremmed for oss.
Eksilet rammet ikke bare dem som måtte forlate landet. Konsekvensene gikk gjennom hele familien og nådde de neste generasjonene.
Som barn arvet vi rotløsheten, stillheten, frykten, fraværet og lengselen etter å vende tilbake til et sted som ofte bare eksisterte i foreldrenes minner.
Men vi arvet ikke bare smerten. Erfaringene ga oss også styrke, tilpasningsevne og en særlig følsomhet for urettferdighet. Vi lærte å bygge broer mellom kulturer, å forstå forskjellige måter å leve på og å verdsette solidariteten så mange mennesker viste familiene våre da de trengte den som mest.
Tolker av både ord og følelser
Vi var barn som utførte de voksnes oppgaver, tolker av både ord og følelser. Vi hjalp foreldrene våre med å forstå landet som tok imot dem, samtidig som vi forsøkte å forstå fedrelandet de hadde mistet.
På denne reisen skapte vi vår egen identitet: chilensk og utenlandsk, nær og fjern, formet av minner, motstandskraft og håp.
I lang tid ble det snakket om de forfulgte lederne, de politiske fangene, dem som ble utvist, og dem som fant tilflukt i andre land. Men sjelden ble det spurt hva som skjedde med sønnene og døtrene deres, hvordan vi opplevde denne tiden, og hvilke spor den etterlot i oss.
Vi var også en del av eksilet. Vi led under konsekvensene og bidro til å bygge opp familiene våre på nytt langt borte fra Chile.
Vi var barna som oversatte foreldrenes ord, men som ingen spurte om hvordan vi satte ord på vår egen smerte.
Våre minner er en del av den kollektive historien og fortjener å bli hørt, anerkjent og bevart.
Leandra Brunet er chilensk forfatter, barn av en eksilflyktning og bosatt i Norge.
