Sommeren 2018 hadde Sia Bonga Robberstad mange grunner til å se lyst på fremtiden. Hun var ferdig utdannet sykepleier og hadde fått jobb i Stavanger. Samboeren, som hun hadde vært sammen med i flere år, hadde nylig fullført sin egen sykepleierutdanning.
Planen var at de skulle flytte sammen til Stavanger og begynne på en ny fase i livet.
De hadde møtt hverandre under studietiden på Stord. For Sia var det ikke kjærlighet ved første blikk. De begynte som venner, gjorde skolearbeid sammen og tilbrakte stadig mer tid i hverandres selskap. Etter hvert utviklet vennskapet seg til kjærlighet.
– Han var snill og grei, og jeg tenkte at han hadde mange av de egenskapene jeg ønsket meg i en ektemann, forteller hun.
Forholdet ble seriøst, og de flyttet sammen. Sia fullførte sykepleierutdanningen i 2016, mens samboeren ble ferdig to år senere.
Da han avsluttet utdanningen i 2018, arrangerte hun en overraskelsesfest for ham. Hun inviterte familien og vennene hans til Stord, sørget for mat og ønsket å markere at mannen hun elsket, hadde nådd en viktig milepæl.
Kort tid senere dro han på ferie. Sia ble igjen i leiligheten på Stord og ventet på at han skulle komme tilbake.
– Jeg ventet på ham slik at vi kunne flytte til Stavanger sammen. Han ba meg om ikke å begynne å pakke, men vente til han var tilbake. Vi skulle ha en fremtid sammen, forteller hun.
Kontakten forsvant
Etter at samboeren hadde reist, forandret kontakten mellom dem seg. Sia var vant til at de snakket regelmessig, men nå hørte hun stadig mindre fra ham.
Først forsøkte hun å finne naturlige forklaringer. Han var på reise, og kanskje var det vanskelig å få kontakt. Etter hvert ble hun urolig. Stillheten lignet ikke mannen hun hadde delt hverdagen med gjennom flere år.
– Han bare forsvant. Han ringte ikke, og jeg fikk nesten ikke høre noe fra ham, sier hun.
Til slutt kontaktet Sia en bekjent av samboeren for å spørre om vedkommende visste hvor han var. Ifølge Sia var det i denne samtalen hun fikk vite at samboeren hadde giftet seg med en annen kvinne.
– Jeg besvimte, forteller hun.
Hun klarte først ikke å forstå hvordan opplysningen kunne være sann. Mannen hun bodde sammen med, hadde reist på ferie. Mens hun ventet på at han skulle komme tilbake til deres felles hjem, fikk hun beskjed om at han hadde inngått ekteskap med en annen.
Senere fikk hun tilsendt bilder fra bryllupet. Hun tok kontakt med samboeren og spurte om det hun hadde hørt, stemte. Ifølge Sia avviste han det først. Da sendte hun ham bildene.
– Etter det kunne han ikke si noe mer, sier hun.
For Sia var det ikke bare et kjærlighetsforhold som tok slutt. På kort tid forsvant også fremtiden hun hadde planlagt. Hjemmet de delte, flytteplanene og forestillingen om livet de skulle bygge sammen, mistet sin betydning.
Familiepress kan også ramme gutter og menn
Det er ikke dokumentert at den tidligere samboeren ble presset til å gifte seg, eller at familie og slekt påvirket valget hans. Sias historie gir derfor ikke grunnlag for å omtale ekteskapet som et tvangsekteskap. Hun understreker selv at hun forteller sin egen opplevelse, og at han kan ha en annen versjon.
Familiepress knyttet til valg av ektefelle er likevel en kjent problemstilling. Noen unge opplever at foreldre, slektninger eller andre i miljøet har sterke meninger om hvem de bør gifte seg med. Det kan blant annet være forventninger om å velge en partner som familien godtar, eller en person med samme kulturelle, religiøse, etniske eller nasjonale bakgrunn.
Presset kan være direkte, men også komme i form av gjentatt overtalelse, dårlig samvittighet, frykt for å skuffe familien eller trusler om å miste kontakten med slektninger. Familie og nettverk i andre land kan også ha innflytelse over forventningene som stilles.
Et arrangert ekteskap er ikke det samme som et tvangsekteskap dersom begge voksne fritt ønsker ekteskapet og reelt kan si nei. Grensen overskrides når en person ikke kan velge å forbli ugift, bryte en forlovelse eller velge en annen partner uten å risikere utilbørlig press, trusler, vold eller andre represalier. Negativ sosial kontroll omfatter press, overvåking, trusler eller tvang som systematisk hindrer et menneske i å ta selvstendige valg om eget liv og egen fremtid.
Jenter og kvinner er overrepresentert i hjelpeapparatets statistikk, men også gutter og menn utsettes for ekteskapspress og negativ sosial kontroll. Gutter kan samtidig havne i en dobbeltrolle der de selv er utsatt for kontroll, men også forventes å overvåke eller kontrollere søstre. IMDi skriver at hjelpeapparatet i mange tilfeller er bedre til å identifisere jenter og kvinner som utsatte enn gutter og menn.
IMDi registrerte 118 saker om tvangsekteskap
IMDis årsrapport for 2025 viser at Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold ga råd, veiledning eller annen bistand i 1360 enkeltsaker.
I 118 av sakene var tvangsekteskap registrert som hovedbekymring. Dette omfattet 95 saker om frykt for tvangsekteskap, 14 saker om gjennomført tvangsekteskap og ni saker der en person ble tvunget til å forbli i et ekteskap.
Mangfoldsrådgiverne registrerte 67 saker knyttet til tvangsekteskap. I 53 av dem var hovedbekymringen frykt for tvangsekteskap. Spesialutsendingene for integreringssaker ved utenriksstasjonene registrerte ti saker med tvangsekteskap som hovedbekymring.
Tallene viser hvor mange saker tjenestene arbeidet med, ikke hvor mange mennesker som totalt utsettes i Norge. Sakene er ofte sammensatte, men bare én hovedbekymring registreres. IMDi peker også på at mange har høy terskel for å be om hjelp på grunn av press fra familien, frykt for represalier, økonomisk usikkerhet eller redsel for å miste kontakten med familien.
I 22 prosent av Kompetanseteamets samlede saker i 2025 var den utsatte en gutt eller mann. Hos mangfoldsrådgiverne var andelen 28 prosent, mens 36 prosent av spesialutsendingenes saker gjaldt gutter eller menn. Disse prosentene gjelder alle sakskategoriene samlet, ikke bare tvangsekteskap. IMDi mener mørketall kan være en del av forklaringen på den relativt lave andelen gutter og menn.
Kjærlighetssorgen ble en livskrise
Etter at Sia fikk vite om ekteskapet, ble reaksjonen så sterk at hun kontaktet legen og ble sykmeldt. Kort tid senere sa hun opp jobben.
Søsteren og en nær venn kom til Stord for å være sammen med henne. De forsøkte å få henne ut av sengen, passet på at hun fikk i seg mat og hjalp henne med de mest grunnleggende oppgavene i hverdagen.
Etter rundt to uker forsto Sia at hun ikke klarte å bli boende i leiligheten hun og samboeren hadde delt. Både boligen og Stord var fylt av minner. Hun bestemte seg derfor for å flytte hjem til moren på Frekhaug.
Bestevenninnen, søsteren og en annen venn hjalp henne med flyttingen. Hjemme hos moren fikk hun familien nærmere og slapp å være alene med sorgen hele tiden.
Flyttingen fjernet likevel ikke smerten. Sia forteller at kjærlighetssorgen utviklet seg til en alvorlig psykisk krise. På det mørkeste hadde hun selvmordstanker og gjorde et selvmordsforsøk.
– Jeg ville bare dø. Det var det jeg følte, sier hun.
I perioder klarte hun knapt å spise eller drikke. Tilstanden ble så alvorlig at hun trengte medisinsk hjelp. På et tidspunkt tok hun selv kontakt med legevakten og fortalte hvor dårlig hun hadde det.
For Sia er det viktig å være åpen om hvor alvorlig kjærlighetssorg kan bli. Begrepet brukes ofte om en smertefull, men forbigående periode etter et brudd. For henne handlet det om noe langt mer omfattende.
Hun opplevde at hun på samme tid mistet partneren, tryggheten, hverdagen og hele fremtiden hun hadde sett for seg.
Familien og vennene holdt fast i henne
Da Sia flyttet hjem til Frekhaug, ble moren en av de viktigste personene rundt henne. Hun ga datteren et sted å bo, men forsøkte også å minne henne på at livet hennes var større enn mannen hun hadde mistet.
– Jeg har en fantastisk familie. Mamma er helt fantastisk, sier Sia.
Da datteren ikke lenger ønsket å leve, forsøkte moren å få henne til å se menneskene som fortsatt sto rundt henne, og hva det ville bety for familien dersom hun døde.
Søsteren og vennene fikk også en avgjørende rolle. De kjente Sia fra før krisen og kunne se ressurser i henne som hun selv hadde mistet kontakten med.
– Det som hjalp meg, var nettverket mitt. Familien og vennene mine kjente meg og så ressursene mine. De ville ikke gi slipp på meg, forteller hun.
Støtten fra menneskene rundt henne var likevel ikke nok til å bearbeide alt som hadde skjedd. Sia begynte derfor hos psykolog.
Der fikk hun et rom der hun kunne snakke om sorgen, sinnet og følelsen av å ha blitt sviktet, uten samtidig å måtte beskytte moren, søsteren eller vennene mot reaksjonene sine.
Psykologen hjalp henne med å forstå hvorfor følelsene var blitt så sterke. Hun fikk også øvelser hun kunne bruke når sinnet og sorgen tok over.
– Jeg kunne sitte og grine. Jeg kunne skrike, forteller hun.
Bedringen kom gradvis. Det var ingen bestemt dag da hun plutselig var ferdig med sorgen. Etter hvert begynte hun å arbeide igjen. Hun gikk på fjellturer, dro på fisketurer og brukte tid sammen med mennesker hun stolte på.
Familien, vennene, psykologen, arbeidet og naturen ble til sammen en del av veien tilbake.
Kjærligheten kom tilbake på en annen måte
Omtrent et halvt år etter bruddet satte en venn Sia i kontakt med en mann på Facebook. På dette tidspunktet lette hun ikke etter et nytt forhold. Hun hadde mistet mye av troen på kjærligheten og ønsket først og fremst å finne tilbake til seg selv.
Hun fortalte tidlig om det hun hadde vært gjennom og gjorde det klart at hun ikke ønsket en ny kjæreste.
– Jeg sa at jeg ikke var interessert i en mann. Vi kunne være venner, forteller hun.
Han aksepterte det. Sia opplevde at han var tilgjengelig uten å forsøke å presse forholdet i en bestemt retning. Han tok telefonen når hun ringte, lyttet når hun trengte å snakke og lot henne bruke den tiden hun trengte.
– Han var der når jeg trengte ham, sier hun.
Etter hvert utviklet vennskapet seg. Sommeren 2019 ble de et par. I dag er de gift og har to barn sammen.
Når Sia forteller om mannen sin, er det først og fremst stabiliteten, respekten og tryggheten hun trekker frem.
– Han støtter meg i alt. Han står stødig. Han er der, sier hun.
Samtidig er hun opptatt av at ingen mennesker eller forhold er perfekte.
– Han er ikke perfekt, men han er helt fantastisk. Han behandler meg godt, respekterer meg og stiller opp.
Har gått videre uten å fornekte det gode
Når Sia i dag snakker om den tidligere samboeren, gjør hun det med større avstand enn hun var i stand til i 2018.
Hun legger ikke skjul på at hun elsket ham. Hun ønsker heller ikke å beskrive hele forholdet som dårlig på grunn av måten det tok slutt på.
– Jeg ønsker ham lykke til. Jeg takker ham for de fine årene vi hadde sammen. For det hadde vi, sier hun.
Samtidig skulle hun ønske at avslutningen hadde vært annerledes. Dersom han ikke lenger ønsket forholdet, mener hun at han kunne ha sagt det. Dersom han hadde bestemt seg for å gifte seg med en annen, skulle hun ønske at han hadde fortalt henne det før hun fikk vite det gjennom andre.
For Sia er kommunikasjon blitt en av de viktigste lærdommene hun har tatt med seg. Det ville fortsatt ha gjort vondt å få vite at mannen hun elsket, hadde valgt et annet liv. Men hun mener sannheten ville vært lettere å møte dersom den hadde kommet direkte fra ham.
– Jeg er én erfaring rikere. Det er min historie og min del av historien. Kanskje har han en annen versjon, sier hun.
Sia har også tenkt på hvordan livet kunne ha sett ut dersom sommeren 2018 hadde blitt slik hun planla. Hadde det gamle forholdet fortsatt, ville hun kanskje aldri ha møtt mannen hun lever med i dag. Da ville hun heller ikke hatt de to barna hun nå har.
Det betyr ikke at hun mener sviket var riktig, eller at den psykiske krisen var noe hun måtte gjennom for å få et godt liv. For henne handler det om å erkjenne at livet tok en annen retning enn den hun hadde planlagt.
Det som skjedde, får ikke lenger definere henne.
Vil gi håp til andre
Dette er den viktigste grunnen til at Sia forteller historien offentlig. Hun ønsker ikke at den bare skal stå igjen som fortellingen om en mann som dro på ferie og giftet seg med en annen.
Hun ønsker å vise hva som kan skje når en livskrise blir så alvorlig at et menneske mister håpet – og hvor avgjørende både nære mennesker og profesjonell hjelp kan være når man ikke lenger klarer å finne veien videre alene.
Da Sia sto midt i krisen, kunne hun ikke forestille seg mannen hun senere skulle gifte seg med, barna de skulle få eller livet de skulle bygge sammen. Hun kunne heller ikke se for seg at hun en dag skulle klare å snakke om den tidligere samboeren uten at sorgen tok over.
Budskapet hennes til mennesker som befinner seg i kjærlighetssorg eller en annen livskrise, er å holde ut litt lenger, be om hjelp og la menneskene rundt få være til stede.
Sia trodde i 2018 at livet hun hadde planlagt, var borte. På én måte hadde hun rett: Fremtiden hun hadde sett for seg sammen med samboeren, ble aldri noe av.
Det hun ikke kunne vite, var at det fortsatt fantes en annen fremtid.
