Foto: Gage Skidmore
En allianse bygger på tillit. Landene forplikter seg til å forsvare hverandre fordi sikkerheten deres henger sammen.
En beskyttelseshandel bygger på noe annet: frykten for hva den sterkeste parten kan gjøre dersom den svakere ikke betaler, adlyder eller støtter maktens politikk.
Det er denne grensen Trump-administrasjonen nå utfordrer.
Europa har lenge vært for avhengig av amerikanske soldater, våpen, etterretning, luftvern og atomavskrekking. USA har derfor et legitimt poeng når landet krever at europeerne tar større ansvar for egen sikkerhet.
Men det er stor forskjell på rettferdig byrdefordeling og politisk utpressing.
USA kan kreve at NATO-landene oppfyller forpliktelser som er vedtatt i fellesskap. Det gir ikke Washington rett til å kreve støtte til amerikanske kriger, true alliertes territorium eller gjøre militær beskyttelse avhengig av politisk lydighet.
Da Spania sa nei til krig
Et internt Pentagon-notat, omtalt av Reuters, vurderte ulike tiltak mot NATO-land som nektet å støtte USAs og Israels krig mot Iran.
Spania hadde nektet USA adgang til spanske baser og luftrom. Regjeringen mente krigen manglet folkerettslig grunnlag. I Pentagon-notatet ble det blant annet diskutert om Spania kunne suspenderes fra NATO, og om «vanskelige» medlemsland kunne fratas prestisjefylte posisjoner i alliansen.
Dette var mulige tiltak i et internt notat, ikke et endelig amerikansk vedtak. USA kan heller ikke på egen hånd kaste Spania ut av NATO. Washington-traktaten har ingen bestemmelse som åpner for å suspendere eller utvise et medlemsland.
Likevel kan også en juridisk umulig trussel brukes politisk. USA kan redusere militært samarbeid, flytte investeringer og oppdrag, begrense tilgangen til teknologi eller forsøke å svekke et lands innflytelse.
At slike reaksjoner vurderes fordi en demokratisk valgt regjering sier nei til en krig, forteller mye om hvordan deler av Trump-administrasjonen betrakter sine allierte.
NATO er en forsvarsallianse. Artikkel 5 gir ikke USA automatisk rett til støtte når Washington selv innleder en krig utenfor alliansens kollektive forsvarsoppgave. Angrepene mot Iran hadde heller ikke mandat fra FNs sikkerhetsråd. Mer enn hundre amerikanske folkerettseksperter har vurdert krigens innledning som et brudd på FN-paktens forbud mot maktbruk.
Kritikken fritar ikke det iranske regimet for ansvar for egne angrep, menneskerettighetsbrudd eller undertrykkelse. Men Spania hadde ingen NATO-plikt til å stille territoriet sitt til disposisjon.
Dersom et slikt nei møtes med trusler om straff, forandres NATO. Da forventes medlemslandene ikke bare å forsvare hverandre, men også å følge USA i konflikter Washington selv velger.
Territorier brukes som pressmiddel
Storbritannia er blitt utsatt for et lignende press. The Telegraph meldte i august at amerikanske forsvarstjenestemenn vurderte å bruke Falklandsøyene som pressmiddel for å få britene til å øke forsvarsutgiftene raskere.
USA kan ikke overføre øyene til Argentina. Washington kan likevel svekke britenes diplomatiske stilling, støtte krav om nye forhandlinger eller nærme seg Argentinas posisjon i internasjonale organer.
Falklandskrigen i 1982 kostet mer enn 900 mennesker livet. Argentina opprettholder fortsatt sitt krav på øyene, mens Storbritannia viser til øyboernes rett til selvbestemmelse. I en folkeavstemning i 2013 stemte 99,8 prosent for å beholde statusen som britisk oversjøisk territorium.
Det finnes ingen konkrete tegn på at en ny krig er under oppseiling. Faren er først og fremst at en gammel og følelsesladet konflikt gjøres mer ustabil ved å bli brukt som politisk pressmiddel.
Argentinas president Javier Milei er samtidig en av Donald Trumps nærmeste ideologiske allierte. Det finnes ikke dokumentasjon på en hemmelig avtale mellom Trump og Milei om Falklandsøyene. Men det politiske sammenfallet er påfallende: En Trump-vennlig regjering kan tjene på at USA bruker Argentinas territorielle krav mot en britisk Labour-regjering.
Også Grønland er blitt brukt i presset mot europeiske allierte. I januar 2026 varslet Trump en tilleggstoll på ti prosent mot Norge og sju andre land. Tollen skulle økes til 25 prosent dersom USA ikke fikk en avtale om Grønland.
Trusselen ble trukket før tollen trådte i kraft. Norge betalte derfor aldri noen Grønland-toll. Dagens amerikanske tilleggstoll på enkelte norske varer har andre begrunnelser.
Men selve trusselen var alvorlig. En amerikansk president varslet økonomisk straff mot NATO-land fordi de forsvarte Danmarks territorielle integritet og grønlendernes rett til selv å bestemme sin framtid.
Grønland har stor strategisk betydning, og USA har allerede en militær tilstedeværelse på øya. Sikkerhetsinteresser gir likevel ikke USA eiendomsrett til Grønland.
Betaling, basetilgang og politisk støtte
Pentagon gjennomgår nå USAs militære tilstedeværelse i Europa. NATO-landene er blitt spurt om forsvarsutgifter, militære kapasiteter, amerikansk adgang til baser og luftrom, våpenanskaffelser og støtte til amerikanske utenrikspolitiske prioriteringer.
Det er legitimt at USA vurderer hvor egne soldater og ressurser skal plasseres. Det bekymringsfulle er at vurderingen ikke ser ut til å være begrenset til landenes bidrag til NATOs kollektive forsvar.
Også støtte til USAs øvrige utenrikspolitikk og landenes militære innkjøp blir kartlagt. Det kan føre til at amerikansk sikkerhetsstøtte i praksis knyttes til tre krav: Landene skal bruke mer penger, gi USA tilgang til territorium og støtte amerikanske utenrikspolitiske mål.
Dersom kjøp av amerikanske våpen også blir brukt som mål på lojalitet, får ordningen en tydelig økonomisk side.
NATOs femprosentmål blir ofte omtalt som om hele beløpet skal brukes på våpen. Det er ikke riktig. Minst 3,5 prosent av bruttonasjonalproduktet skal gå til ordinære forsvarsutgifter, mens opptil 1,5 prosent kan brukes på blant annet kritisk infrastruktur, cybersikkerhet, sivil beredskap og forsvarsindustri. Målet skal nås innen 2035.
Europa trenger større forsvarsevne. Russlands angrep på Ukraina, sabotasje, cyberangrep og økende stormaktsrivalisering skaper reelle sikkerhetsutfordringer.
Men fem prosent av BNP utgjør enorme summer. Dersom opprustningen gjennomføres uten en åpen demokratisk debatt, kan regningen bli sendt til vanlige arbeidstakere gjennom dårligere velferd, svakere offentlige tjenester, høyere pensjonsalder eller større forskjeller.
Forsvarsdebatten handler derfor ikke bare om hvor mye penger som skal brukes. Den handler også om hvem som skal betale, hvilke trusler pengene skal møte, hvilke våpen som faktisk trengs, og hvem som får større økonomisk og politisk makt.
Hvem tjener på opprustningen?
USA er verdens største våpeneksportør. Når europeiske land skal kjøpe kampfly, luftvern, missiler, droner og overvåkingssystemer, kan store offentlige beløp gå til amerikanske selskaper.
Det betyr ikke at alle amerikanske våpenkjøp skyldes press. Mange systemer velges fordi de er tilgjengelige, utprøvde eller nødvendige for militært samarbeid i NATO.
Men dersom amerikansk beskyttelse kobles til hvilke våpen medlemslandene kjøper, blir grensen mellom forsvarssamarbeid og markedsmakt uklar. Europeiske land kan bli avhengige av amerikanske reservedeler, programvareoppdateringer, ammunisjon og politiske godkjenninger i flere tiår.
Debatten får en ekstra dimensjon fordi Trumps to eldste sønner har økonomiske interesser i selskaper som selger militær teknologi og søker offentlige kontrakter. Donald Trump jr. er knyttet til investeringsselskapet 1789 Capital, mens Eric Trump har investert i droneprodusenten XTEND og fått en eierandel i forsvarsteknologiselskapet Space-Eyes.
Medlemmer av Kongressen har bedt Pentagons generalinspektør undersøke mulige interessekonflikter. Det er ikke dokumentert at president Trump personlig har styrt kontrakter til selskaper sønnene har investert i. Familien og selskapene avviser anklager om ulovlig påvirkning.
Likevel er habilitetsspørsmålet uunngåelig. Når presidenten øker militærbudsjettene og presser allierte til større forsvarsutgifter, kan selskaper som sønnene har økonomiske interesser i, tjene på politikken.
Et ideologisk prosjekt
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra desember 2025 viser at utviklingen handler om mer enn tilfeldige Trump-utspill.
Strategien sier at USA skal bruke toll, handelsavtaler, våpensalg, etterretningsdeling og militært samarbeid som maktmidler. Den slår også fast at regjeringer, partier og bevegelser som støtter amerikanske prinsipper og strategier, skal belønnes.
I omtalen av Europa hevder dokumentet at migrasjon endrer kontinentet, at EU svekker nasjonal suverenitet, og at Europa må gjenreise sin «vestlige identitet». Framgangen til såkalte «patriotiske europeiske partier» omtales som positiv.
Dermed handler strategien ikke bare om at Europa skal forsvare seg selv. Den uttrykker også et ønske om å påvirke Europas politiske utvikling og styrke bevegelser som står Trump ideologisk nær.
Det reiser et grunnleggende spørsmål: Skiller Trump-administrasjonen stadig mindre mellom USAs allierte og Trumps ideologiske venner?
Dette skaper også et dilemma for Fremskrittspartiet. Det ville være feil å hevde at Frp støtter alt Trump gjør. Sylvi Listhaug har kalt Grønland-truslene uakseptable og tatt avstand fra flere av presidentens utspill.
Samtidig deler Frp viktige deler av Trump-bevegelsens prosjekt, blant annet synet på innvandring, kulturkamp, skatt, klima, Israel og høyere forsvarsutgifter.
Når den samme presidenten truer norsk økonomi, Grønlands selvbestemmelse og samholdet i NATO, må også norske Trump-venner svare på hvor grensen går.
Norge må kunne si nei
Norge har sluttet seg til femprosentmålet og har et omfattende militært samarbeid med USA. Amerikanske styrker har gjennom den supplerende forsvarsavtalen tilgang til tolv norske militære områder. Avtalen fastslår samtidig at aktivitetene skal gjennomføres med respekt for norsk suverenitet, norsk lov og Norges folkerettslige forpliktelser.
Spania-saken viser hvorfor dette er avgjørende. Kan amerikanske baser i Norge brukes i en krig uten mandat fra FN eller NATO? Har norske myndigheter en reell mulighet til å si nei? Og kan USA redusere militær støtte, våpenleveranser eller etterretningsdeling dersom Norge avviser en amerikansk operasjon?
Norge trenger NATO, men NATO trenger også Norge. Landets geografiske plassering, grensen mot Russland, havområdene og etterretningskapasiteten i nord gjør Norge strategisk viktig for USA.
Forholdet må derfor bygge på gjensidighet, ikke underordning.
Svaret er ikke at Europa skal vende USA ryggen. USA vil fortsatt være en viktig alliert, og de transatlantiske forbindelsene er større enn én president og én administrasjon.
Men Europa må redusere sårbarheten overfor skiftende amerikanske regjeringer. Det krever større evne til å forsvare eget territorium, en sterkere europeisk forsvarsindustri, mindre avhengighet av amerikanske reservedeler og godkjenninger, demokratisk kontroll over baser og militære operasjoner, og en tydelig forpliktelse til FN-pakten.
Opprustningen må dessuten finansieres rettferdig. Europeisk selvstendighet kan ikke bare bety mer penger til våpen. Den må også bety politisk handlefrihet og mulighet til å si nei når en alliert utfordrer folkeretten.
En allianse må tåle uenighet
USA er ikke en mafia. Det ville være feil å anklage amerikanske myndigheter for organisert kriminalitet.
Men politikken kan få mafiapregede trekk dersom budskapet blir: Betal mer, kjøp våre våpen, gi oss tilgang og støtt vår politikk – ellers kan beskyttelsen forsvinne.
NATO kan ikke være en troverdig allianse dersom medlemslandene frykter at politisk uenighet vil bli møtt med svekket beskyttelse.
Spania må kunne si nei til en krig landet mener er ulovlig. Grønlenderne må selv bestemme Grønlands framtid. Falklandsøyenes befolkning må ikke brukes som brikke i en konflikt om forsvarsbudsjetter. Norge skal heller ikke måtte velge mellom nasjonal selvbestemmelse og amerikansk beskyttelse.
Det grunnleggende spørsmålet er ikke om Europa skal bidra mer. Det skal Europa.
Spørsmålet er hva slags NATO vi skal ha: En allianse mellom suverene demokratier som forsvarer hverandre, eller et hierarkisk system der den sterkeste selger beskyttelse mot betaling, våpenkjøp og politisk lydighet?
Når sikkerhetsgarantien brukes til å skape frykt for hva som skjer dersom et land sier nei, beveger samarbeidet seg bort fra en allianse og i retning av en beskyttelseshandel.
Det er en utvikling Norge må våge å diskutere – før vi selv blir utsatt for det neste kravet.
Opprinnelig er publisert av Demokratiforum Norge.
