Har partiene fått for mye makt over demokratiet?

Jeg stiller gjerne som kandidat for Arbeiderpartiet. Jeg tror jeg kan mobilisere mennesker som i dag har mistet tilliten til partiet, men som fremdeles kjenner seg igjen i sosialdemokratiske verdier.

Jeg har tatt mange debatter og kamper, både internt og offentlig. Jeg har tidvis opplevd at partiledelsen helst skulle vært kritikken min foruten. Likevel betrakter jeg meg ikke som en motstander av Arbeiderpartiet. Jeg er en reformist som vil partiet godt.

Jeg ønsker et Arbeiderparti som igjen setter nasjonen, fellesskapet og vanlige menneskers behov foran interne makthensyn. Jeg vil bidra til denne endringen gjennom politikken og ved å stille til valg.

Flere mennesker som ikke liker retningen Arbeiderpartiet har tatt, har sagt at de kunne stemt på partiet dersom jeg sto på listen. Problemet er at velgerne aldri får denne muligheten dersom partiorganisasjonen på forhånd bestemmer at jeg ikke skal være blant alternativene.

Partiet velger før velgerne får stemme

Valgloven § 5-4 første ledd sier at listeforslag fra registrerte partier som oppfyller lovens krav, skal undertegnes av to styremedlemmer i partiets avdeling med ansvar for valgdistriktet. Bestemmelsen gjelder listen som helhet, ikke en særskilt godkjenning av hver enkelt kandidat. (Valgmedarbeiderportalen)

Før listen blir levert, må kandidatene imidlertid gjennom partiets nominasjonsprosess. I Arbeiderpartiet utarbeider en nominasjonskomité et forslag, mens den endelige listen vedtas av et nominasjonsmøte. Det er derfor partiets medlemmer og organer – ikke velgerne generelt – som avgjør hvilke kandidater som skal stå på stemmeseddelen. (Arbeiderpartiet)

Det er forståelig at et parti må ha orden, organisasjon og en demokratisk prosess for å velge kandidater. Problemet oppstår når systemet blir så lukket at personer med bred støtte utenfor partiapparatet likevel ikke får slippe til.

I praksis kan partienes interne prosesser belønne dem som følger ledelsen tett og unngår å utfordre den offentlig. Kritiske stemmer kan oppfattes som vanskelige, selv når kritikken springer ut av et ønske om bedre politikk.

Uenighet er ikke illojalitet

Jeg mener selvsagt at man skal være lojal mot partiet man representerer. Når beslutninger er tatt gjennom demokratiske prosesser, har folkevalgte også et ansvar for fellesskapet de er en del av.

Men lojalitet kan ikke bety taushet. Et politisk parti trenger rom for uenighet, kritikk og nye ideer. Uten dette stivner organisasjonen, mens avstanden til velgerne øker.

Jeg støtter ikke dagens strømpolitikk. Jeg er mot norsk EU-medlemskap og kritisk til utenlandsk eierskap over norske naturressurser. Jeg mener Norge må beholde større demokratisk og nasjonal kontroll over verdiene våre.

Disse standpunktene er ikke et angrep på Arbeiderpartiet. De er uttrykk for hvilken retning jeg mener partiet bør ta. Likevel opplever jeg at slike standpunkter kan gjøre veien til en plass på valglisten vanskeligere.

Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre har etter min mening blitt for opptatt av kontroll og for lite åpent for grunnleggende intern kritikk. Støre er fortsatt både statsminister og leder i Arbeiderpartiet. (Regjeringen.no)

Hva er så farlig med mer direkte demokrati?

Noen vil mene at det er naturlig at partiene selv bestemmer hvem som skal representere dem. Det er et forståelig argument. Likevel må vi kunne diskutere om dagens system gir partiorganisasjonene for mye makt sammenlignet med velgerne.

Ved stortingsvalget i 2025 kunne velgerne ikke stryke kandidater eller endre rekkefølgen på partienes lister. Ved kommunestyrevalg kan velgerne gi personstemmer til kandidater på listen og føre opp kandidater fra andre godkjente valglister. Det er derimot ikke mulig å skrive inn en hvilken som helst person som ikke allerede står på en godkjent liste. (Valgdirektoratet)

Jeg mener vi bør gå lenger. Velgerne bør kunne støtte forhåndsregistrerte enkeltkandidater som ikke er nominert av et parti, eller føre opp personer som ikke står på partiets offisielle liste.

En slik ordning måtte naturligvis ha klare regler. Kandidatene måtte ha samtykket på forhånd, være valgbare og være registrert innen en bestemt frist. På den måten kunne vi gi velgerne større frihet uten å skape uklarhet om hvem som faktisk stiller til valg.

Direkte demokrati betyr heller ikke at alle politiske beslutninger skal tas gjennom folkeavstemninger. Det kan handle om flere former for medvirkning: større innflytelse over kandidatene, flere rådgivende folkeavstemninger og bedre muligheter til å fremme borgerforslag.

Partivalgte eller folkevalgte?

Formelt har vi folkevalgte i Norge. Men alle kandidatene er på forhånd valgt ut gjennom partienes interne prosesser. Velgerne kan bare velge mellom alternativene partiene har godkjent.

Dermed oppstår spørsmålet: Hvor reell er velgernes makt dersom personer med stor oppslutning i befolkningen kan stenges ute før valgdagen?

Jeg opplever at flere av de store partiene har utviklet systemer som belønner forutsigbarhet, partidisiplin og lojalitet til ledelsen. Det er forståelig at partiene ønsker samkjørte kandidater, men for mye kontroll kan gi oss politikere som først og fremst er lojale oppover i systemet.

Da risikerer vi at folkevalgte i praksis blir mer opptatt av sin posisjon i partiet enn av menneskene som har stemt på dem.

Et mer åpent system er ingen garanti mot dårlig politikk. Det kan også føre til sterkere personfokus og gi kandidater med mye penger eller stor oppmerksomhet et fortrinn. Slike innvendinger må tas alvorlig. Men de bør ikke brukes til å avvise hele diskusjonen.

Arbeiderpartiet må våge å stole på folket

Jeg mener Stortinget bør utrede en ordning som gir velgerne større innflytelse over hvilke personer som kan velges, både ved kommunevalg og stortingsvalg. Forslaget bør sendes på en bred offentlig høring, slik at partier, organisasjoner, fagmiljøer og vanlige velgere kan delta.

Norge er et lite land med gode forutsetninger for å utvikle demokratiet videre. Vi bør ikke være redde for å undersøke nye ordninger bare fordi de utfordrer etablerte maktstrukturer.

Arbeiderpartiet kan gjøre comeback som et bredt folkeparti. Men da må partiet møte arbeidere og vanlige velgere med respekt. Det må også tåle medlemmer som utfordrer ledelsen, stiller vanskelige spørsmål og ønsker en annen politisk retning.

Et parti som sier det representerer vanlige mennesker, må også våge å gi vanlige mennesker mer makt over hvem som skal representere dem.