Foto: Skjermdump/GoogleMaps
Den 28. september samles stats- og regjeringsrepresentanter i FN i New York for å markere 25 år siden Durban-erklæringen og handlingsprogrammet mot rasisme ble vedtatt.
Møtet skal handle om hvordan verdenssamfunnet kan få sterkere støtte til å gjennomføre tiltakene som ble vedtatt etter Verdenskonferansen mot rasisme i Durban i Sør-Afrika i 2001.
FNs generalforsamling vedtok rammene for jubileumsmøtet 28. juli med 142 stemmer for, tre mot og 13 avholdende.
Skal ende med en politisk erklæring
Durban-erklæringen og handlingsprogrammet ble laget som et internasjonalt rammeverk mot rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og beslektede former for intoleranse.
25 år senere mener FN at det fortsatt er behov for sterkere politisk vilje til å gjennomføre målene.
Jubileumsmøtet skal vare én dag og avsluttes med en kort politisk erklæring. Hensikten er å mobilisere støtte på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå til videre gjennomføring av Durban-programmet.
For Norge aktualiserer møtet et konkret spørsmål: Hva har skjedd på nasjonalt nivå siden erklæringen ble vedtatt – og hvor finnes det fortsatt hull?
Det er foreløpig ikke offentlig dokumentert i kildene Utrop har gjennomgått hvem som skal representere Norge på møtet, eller hvilke norske tiltak delegasjonen eventuelt vil trekke fram.
Aktivister: Kampen er langt fra over
I forbindelse med 25-årsjubileet publiserte Amnesty International 8. september nye intervjuer med mennesker som arbeider mot ulike former for diskriminering.
En av dem er Paul Divakar Namala fra India, som i flere tiår har arbeidet mot kastebasert diskriminering.
Namala er selv dalit og beskriver hvordan sosial status og diskriminering kan gå i arv gjennom generasjoner og påvirke blant annet skolegang, arbeid, bolig og tilgang til offentlige ressurser.
Han deltok i arbeidet rundt Durban-konferansen i 2001 og mener konferansen bidro til å gjøre kastediskriminering langt mer synlig internasjonalt.
– Solidaritet og motstand virker på lang sikt, sier Namala.
Samtidig understreker han at internasjonale erklæringer først får betydning når de fører til endringer i menneskers faktiske liv.
Palestinsk journalist ser en annen utvikling
Amnesty har også intervjuet den palestinske journalisten og filmskaperen Adnan Barq fra Jerusalem.
Han var ett år gammel da Durban-konferansen ble arrangert.
25 år senere mener han at utviklingen på flere områder går i feil retning. Han beskriver egne erfaringer med diskriminering og livet som palestiner, og argumenterer for at kampen mot rasisme må ses i sammenheng med politiske og historiske maktstrukturer.
Uttalelsene er Barqs egne vurderinger og er ikke dokumentasjon på virkningen av Durban-erklæringen.
Amnestys intervjuer viser likevel hvordan organisasjoner og aktivister bruker jubileet til å stille spørsmål ved hvor mye av ambisjonene fra 2001 som faktisk er gjennomført.
Norge har fortsatt utfordringer
Også i Norge finnes det dokumentasjon på vedvarende forskjellsbehandling.
I undersøkelsen svarte fire av ti advokater at de mener etnisk opprinnelse kan påvirke en sak i domstolene. Rundt tre av ti mente dommere kan opptre strengere når en part har minoritetsbakgrunn.
OMOD beskrev dette som et rettssikkerhetsproblem og etterlyste mer forskning og sterkere tiltak mot etnisk forskjellsbehandling.
Slike funn gjør jubileumsmøtet relevant også for en norsk diskusjon om hvor langt arbeidet mot strukturell og institusjonell diskriminering faktisk har kommet.
