Hvor blir klagene av? Ny rapport advarer om rettssikkerheten i introduksjonsprogrammet

Mer enn 30 000 personer deltar årlig i introduksjonsprogrammet, mens rundt 50.000 omfattes av opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Kommunene fatter en rekke enkeltvedtak som kan få stor betydning for deltakernes hverdag, blant annet om rett til program, varighet, forlengelse, stans, permisjon og introduksjonsstønad.

Likevel mottar statsforvalterne bare noen hundre klager i året.

En ny rapport fra Proba Samfunnsanalyse konkluderer med at det lave antallet ikke nødvendigvis betyr at deltakerne er fornøyde eller at vedtakene alltid er riktige. Flere barrierer kan gjøre det vanskelig å bruke klageretten.

– Høye barrierer for å klage

Rapporten er laget på oppdrag fra IMDi og bygger blant annet på en spørreundersøkelse til landets kommuner, casestudier i tre kommuner, dokumentgjennomgang, statistikk og intervjuer.

Proba finner at flere forhold virker sammen: informasjon om klageretten kan være vanskelig å forstå, språk kan være en barriere, og deltakerne kan ha begrenset kjennskap til norsk forvaltning.

– I sum er det høye barrierer for å klage, konkluderer Proba.

Forskerne finner også at mange deltakere ikke vet hva de kan klage på, hvem klagen skal sendes til eller hvordan de skal gå fram.

Svake norskferdigheter og liten erfaring med norsk byråkrati kan gjøre det vanskelig å forstå forskjellen mellom et formelt enkeltvedtak og andre avgjørelser kommunen tar.

Samme person kan fatte vedtaket og hjelpe med klagen

En særlig utfordring er forholdet mellom deltakeren og programrådgiveren.

I de fleste kommunene er det programrådgiveren som både følger opp deltakeren og fatter vedtak. Dermed skal den samme personen som forvalter regelverket, også veilede deltakeren dersom vedkommende ønsker å klage.

Proba beskriver dette som et svært skjevt maktforhold. Rapporten viser også at enkelte deltakere er redde for å virke utakknemlige eller for at en klage kan få negative konsekvenser for forholdet til rådgiveren.

Forskerne finner eksempler på kommuner som aktivt forsøker å «forebygge» klager gjennom dialog – og tilfeller der deltakere blir snakket bort fra å gå videre med klagen.

Klager skal sendes videre – men det skjer ikke alltid

Når en kommune mottar en klage, skal den først vurdere saken på nytt. Hvis kommunen ikke omgjør vedtaket, skal klagen som hovedregel sendes videre til Statsforvalteren, som er klageinstans.

Men Proba fant eksempler der det opprinnelige vedtaket ble stående, samtidig som klagen ikke ble sendt videre. Rapporten slår fast at en slik praksis bryter med dagens klageordning.

Forskerne fant også store forskjeller i hvor formaliserte kommunenes rutiner er. Bare 41 prosent av kommunene i undersøkelsen oppga at de hadde skriftlige rutiner for behandling av klager. 37 prosent svarte nei, mens 22 prosent ikke visste.

Beregnet gap på 151 klager

Et av rapportens mest oppsiktsvekkende funn gjelder hva som skjer mellom kommunene og statsforvalterne. 223 kommuner rapporterte til sammen 297 klager for 2024. Kommunene oppga at 44 av disse ble omgjort lokalt, tilsvarende rundt 15 prosent.

Da Proba regnet tallene opp til landsnivå, beregnet forskerne at kommunene kunne ha hatt rundt 403 klager som ikke ble omgjort.

Statsforvalterne registrerte samtidig 252 klager. Differansen blir 151 saker med ukjent resultat. Proba understreker imidlertid at dette ikke betyr at 151 konkrete klager er dokumentert som bortkommet.

Beregningen bygger på kommunenes egne rapporterte tall og en antakelse om at kommunene som svarte, er representative for hele landet. Forskerne skriver at både selvrapporteringen og beregningen er usikker.

Få klager kan gi dårligere kontroll

Statsforvalteren i Vestland mener funnene reiser spørsmål om rettssikkerheten. Proba vurderer at antallet klager er så lavt at det ikke gir et realistisk bilde av kvaliteten på kommunenes vedtak eller av reelle konflikter mellom kommunen og deltakerne.

Få klager betyr også færre muligheter for Statsforvalteren til å kontrollere kommunenes lovtolkning. Det kan igjen gjøre det vanskeligere å sikre at personer i ulike kommuner behandles likt, og at feil praksis blir oppdaget og korrigert.