Kommunene skal bekjempe rasisme – men hva skjer når de lar være?

Kampen mot rasisme er formelt et ansvar for både kommuner og statlige myndigheter. Men hvem sørger for at ansvaret blir omsatt i handling – og hva skjer når det ikke blir det?

93 prosent av kommunene som svarte i Rambølls kartlegging for Bufdir fra 2022, mente at de hadde et svært eller ganske stort ansvar for å bekjempe rasisme og diskriminering. Samtidig svarte halvparten at kommunen hadde få eller ingen utfordringer med dette lokalt.

Alle vil eie ansvaret. Ingen vil eie problemet. Dette er ikke en selvmotsigelse. Det er selve mekanismen: Ansvaret bekjennes med stor patos i prinsippet, men risikerer å forsvinne i praksis.

Når plikten ikke får konsekvenser

Den bekvemme forklaringen er at kommunene ikke bryr seg. Den er for enkel. En kommune er vant til å reagere på frister, avvik og krav til dokumentasjon. En klokke tikker, og et skjema har en dato. I et system styrt av slike krav kan det som ikke registreres og følges opp, også forsvinne fra prioriteringslisten.

Paragraf 24 i likestillings- og diskrimineringsloven pålegger offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. De skal også redegjøre for arbeidet årlig. Men loven stiller ikke et uttrykkelig krav om at hver kommune skal ha en egen handlingsplan mot rasisme.

Dermed er spørsmålet ikke bare om kommunen har et dokument med riktig tittel. Spørsmålet er hva den faktisk gjør – og hva som skjer dersom innsatsen uteblir. En redegjørelse er ikke det samme som handling. En plikt på papiret er ikke nødvendigvis en trygghet i hverdagen.

Varslene har kommet i ti år

Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom opplyste allerede i 2016 at bare fem prosent av kommunene som svarte på deres henvendelse, hadde handlingsplaner som inkluderte antirasisme. Flere ordførere hevdet at rasisme ikke var et problem i deres kommune.

Da organisasjonen gjennomførte en ny kartlegging i 2022, oppga 12 av 125 svarkommuner at de hadde en egen handlingsplan mot rasisme. 38 oppga planer som i noen grad omfattet konkret arbeid mot rasisme. Det var framgang, men fortsatt hadde et stort flertall av svarkommunene ingen egen plan.

IMDis veileder fra mars 2026, ti år etter Norsk Folkehjelps første kartlegging, peker mot en nødvendig tilnærming: Kommunene må undersøke innbyggernes erfaringer, ikke nøye seg med sin egen oppfatning av situasjonen.

Det er en prisverdig retning. Men en veileder pålegger ikke i seg selv noen å bruke den. Hvem sørger for at kunnskapen blir hentet inn, og at funnene fører til endringer?

Hvem sørger for at loven virker?

Så la oss spørre rett ut: Hvem svarer for dette? Kommunene har plikt til å arbeide forebyggende. Likestillings- og diskrimineringsombudet følger opp aktivitets- og redegjørelsesplikten. Diskrimineringsnemnda behandler klager om diskriminering. Kultur- og likestillingsdepartementet samordner regjeringens arbeid med likestilling og ikke-diskriminering.

Dette er ulike roller, ikke én sammenhengende ansvarskjede der noen automatisk griper inn når en kommune gjør for lite.

Bufdir beskriver at det ikke finnes noen sanksjonsmulighet for brudd på offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt. Det må skilles fra konkrete diskrimineringssaker og kommunens redegjørelsesplikt som arbeidsgiver, der Diskrimineringsnemnda kan ha myndighet til å reagere.

Problemet er altså ikke at alle pålegg kan ignoreres. Problemet er at den generelle plikten til forebygging mangler en tilsvarende sanksjonsordning. Hva er en lovfestet plikt verdt dersom passivitet ikke får tydelige konsekvenser?

En femtedel av landet

Ifølge SSBs tall for 1. januar 2026 utgjør innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre til sammen 21,7 prosent av befolkningen. Det er over en femtedel av landet. For dem som møter rasisme, må vernet være noe mer enn en henvisning mellom offentlige instanser.

Så spør jeg direkte: Kultur- og likestillingsdepartementet, hvilke konsekvenser bør det få når en kommune ikke oppfyller plikten til å arbeide mot diskriminering? Likestillings- og diskrimineringsombudet, hvordan kan oppfølgingen sikre konkrete endringer? Landets ordførere, mangler dere planer og tiltak fordi dere mangler ressurser, eller fordi ingen har krevd tydelige svar?

Er innvandrere bare en vare i norsk politikk, hentet fram i valgkampens ledige stunder og lagt bort til neste gang? Har denne femtedelen bare plikter, mens beskyttelsen blir stående på papiret?

Regjeringer skifter, og statsråder byttes ut. Likevel må de samme spørsmålene stilles igjen. Det holder ikke å arrangere et fakkeltog og holde en fin tale når noe grovt har skjedd, dersom de som rammes, etterpå overlates til den samme uvissheten.

Rettferdighet utsatt er rettferdighet nektet. Hvem tar ansvar for å rette opp dette?

Rasisme kan forsvinne fra kommunenes prioriteringer uten å forsvinne fra innbyggernes liv. Et ansvar fordelt på mange ledd kan i praksis bli ingens ansvar. Det er ikke et paradoks. Det er en måte å se bort på uten å måtte kalle det det.

Så lenge ansvar ikke følges av handling og tydelig oppfølging, risikerer neste kartlegging å avdekke de samme problemene. Hvor lenge skal de som rammes, vente på et svar?