Språket som brukes i kirken kan få betydning for både tro, familiebånd og følelsen av tilhørighet blant barn og unge med migrasjonsbakgrunn.
Det kommer fram i en ny studie av Sveinung Vaagen fra Baptistkirken Norge, publisert 16. september i Scandinavian Journal for Leadership and Theology. Studien undersøker hvordan pastorer begrunner språkvalgene i trosopplæringen for barn og unge med migrasjonsbakgrunn, også dem som er født og oppvokst i Norge.
Arvespråket binder generasjonene sammen
Studien bygger på to fokusgruppeintervjuer med til sammen tolv pastorer fra baptistiske og pinsekarismatiske menigheter i Norge. Intervjuene ble gjennomført i oktober 2023.
I migrantmenighetene begrunnet pastorene ofte bruken av arvespråket med behovet for å overføre tro mellom generasjonene. Et felles språk gjør det lettere for foreldre og besteforeldre å delta i trosopplæringen og formidle religiøse tradisjoner til barna.
Språket blir dermed mer enn et praktisk kommunikasjonsmiddel. Det knytter sammen familie, etnisk bakgrunn og religiøs praksis.
Studien konkluderer med at språkvalg i trosopplæringen ikke bare er praktiske løsninger, men også handler om hvordan menighetene forstår tro, identitet og fellesskap.
Norsk blir fellesspråket i andre menigheter
I de norskspråklige fleretniske menighetene fant forskeren en annen begrunnelse. Der ble norsk i større grad sett på som språket som kan samle barn og unge med ulik bakgrunn.
Pastorene la vekt på at barna vokser opp i Norge, og at norsk derfor kan gjøre det lettere å knytte trosopplæringen til hverdagen deres. Samtidig kan et felles norsk språk gjøre det mulig å samle ungdommer med mange forskjellige morsmål i de samme aktivitetene.
Studien peker imidlertid på en mulig kostnad. I slike fellesskap kan arvespråkene og identiteten som følger med dem få mindre plass. Migrantmenighetene ser på sin side ut til å ha sterkere forbindelser mellom hjemmet, arvespråket og menighetens religiøse praksis.
Generasjonene kan snakke forskjellige språk
Pastorene beskriver også språklige forskjeller mellom generasjonene. Barn og unge kan være mest komfortable med norsk, mens foreldrene eller besteforeldrene bruker familiens arvespråk.
Ifølge studien fører dette til stadige praktiske forhandlinger. Både minoritetsspråklige medlemmer og den norskspråklige majoriteten kan måtte gi avkall på noe av sin språklige komfort for at menigheten skal fungere som ett fellesskap.
Forskerens analyse viser derfor to forskjellige hensyn: ønsket om å bevare språk og religiøse tradisjoner mellom generasjonene, og ønsket om et felles språk som inkluderer mennesker med ulik bakgrunn.
Ungdommenes egne stemmer mangler
Studien undersøker først og fremst hvordan pastorene begrunner språkvalgene. Den sier derfor mindre om hvordan barn og unge selv opplever å bruke norsk eller familiens arvespråk i kirken.
Det åpner for et viktig spørsmål: Opplever unge med migrasjonsbakgrunn arvespråket som en forbindelse til familie og identitet, eller kan det gjøre det vanskeligere å føle seg hjemme i menigheten? Og dersom norsk overtar, hva skjer da med språket og tradisjonene som foreldrene ønsker å føre videre?
Dette skiller også studien fra Utrops nylige omtale av språkvalg blant ukrainske elever. Den saken handlet om språket i skolen og hvordan krigen påvirker undervisningen, mens den nye studien undersøker språkets rolle i religiøse fellesskap.
