Foto: Ola Vatn / Det kongelige hoff
Norge knytter seg tettere til Frankrike, Canada og India. Samtidig blir forholdet til USA mer uforutsigbart. Er dette starten på en mer selvstendig utenrikspolitikk, eller forsøker Norge først og fremst å sikre seg flere å støtte seg på?
Norge har inngått en ny forsvarsavtale med Frankrike, styrket forbindelsene til Canada og fått på plass en handelsavtale med India. Samarbeidet med EU om sikkerhet og forsvar vokser også. Sett under ett kan det se ut som et norsk veivalg bort fra USA.
Det er en fristende tolkning, men den går for langt. Regjeringen kaller fortsatt USA Norges viktigste allierte og mener amerikanske forsterkninger er avgjørende for forsvaret av landet. Det nye er at norske myndigheter samtidig forsøker å gjøre sikkerheten mindre avhengig av én alliert.
Norske myndigheter forsøker å gjøre sikkerheten mindre avhengig av én alliert
Frankrike og Canada: Sikkerhet i nord
Den nye forsvarsavtalen med Frankrike handler om langt mer enn atomvåpen. Landene forplikter seg til å stille opp for hverandre ved behov og skal samarbeide tettere om blant annet sikkerhet til havs og forsvarsindustri. Norge deltar også i samtaler om hvordan franske atomvåpen kan bidra til å avskrekke angrep mot Europa. Det er ikke besluttet å plassere franske atomvåpen i Norge; regjeringen sier at ingen atomvåpen skal være på norsk jord i fredstid.
Canada er, som Norge, en NATO-alliert med store interesser i Arktis og Nord-Atlanteren. De to landene vil utvikle forsvarssamarbeidet videre, og Canada har sluttet seg til ubåtprogrammet som Norge og Tyskland utvikler sammen. Også Storbritannia og Tyskland blir stadig viktigere for norsk forsvar. Norge bygger dermed et tettere nett av allierte rundt områdene som betyr mest for landets sikkerhet.
India åpner dører – EU er allerede tett på
Samarbeidet med India har en annen tyngde enn forsvarsavtalene i Europa. Handelsavtalen mellom India og EFTA-landene trådte i kraft i oktober 2025. Da Indias statsminister besøkte Norge i mai 2026, løftet regjeringen fram muligheter for tettere samarbeid om handel, investeringer og helse. India gir norske bedrifter tilgang til et stort marked og Norge en viktig politisk samtalepartner utenfor den vestlige alliansen.
EU er allerede tett vevd inn i norsk økonomi gjennom EØS-avtalen. Norge og EU inngikk dessuten et eget partnerskap om sikkerhet og forsvar i 2024. Når Europa tar større ansvar for egen sikkerhet, blir det viktig for Norge å delta i samarbeidet som former utviklingen.
Har norske politikere fått øynene opp for USA?
Norske myndigheter har lenge visst at USA ivaretar egne interesser. Det nye er hvor åpent regjeringen omtaler risikoen dette skaper for Norge. I den nasjonale sikkerhetsstrategien beskrives amerikansk politikk som mer konfronterende og forholdet over Atlanteren som mer usikkert. Regjeringen peker også på at USA i økende grad retter oppmerksomheten mot andre deler av verden, mens Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet.
Samtidig har Norge ikke valgt «mindre USA» i betydningen mindre forsvarssamarbeid. Amerikanske og norske militære ledere arbeidet fortsatt tett sammen i 2026, og regjeringen ønsker å videreutvikle samarbeidet. Den norske linjen ser snarere ut til å være: Behold USA nær, men bygg flere sterke forbindelser dersom amerikanske prioriteringer endrer seg.
Libya og Afghanistan viser prisen for lojalitet
Spørsmålet om Norge har vært for lite kritisk til USA og Nato, kan ikke avfeies som etterpåklokskap. Libya-utvalgets rapport gransket den norske deltakelsen i bombingen i 2011. Utvalget slo fast at de formelle kravene til beslutningen var oppfylt, men rapporten reiste også spørsmål om Norges selvstendige kunnskap om situasjonen. Hvor godt undersøkte norske politikere landet og konsekvensene før Norge gikk til krig?
Afghanistan gir et enda tydeligere svar. I den offentlige granskingen fra 2025 skriver utvalget at ønsket om å være en lojal alliert førte til at kritiske vurderinger i stor grad uteble. Norge lyktes med målet om å være en god alliert og med å bidra til å hindre nye internasjonale terrorangrep fra Afghanistan, ifølge utvalget. Målet om å bygge en demokratisk afghansk stat ble derimot ikke nådd. Etter 20 år tok Taliban makten igjen.
Ønsket om å være en lojal alliert førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble
Afghanistan-utvalgets formulering treffer kjernen i spørsmålet om Norge, med Jens Stoltenberg som generalsekretær for NATO, ble utnyttet. Norge valgte selv å delta, men ønsket om å stå nær USA kan ha gjort det vanskeligere å stille nødvendige spørsmål underveis.
Kina og Midtøsten er ikke fraværende
Kina og Norge handler med hverandre og har dialog om grønn omstilling. Samtidig omtaler regjeringen Kina som en økende sikkerhetsutfordring og vil være mer varsom der handel og teknologi kan gjøre Norge sårbart. Samarbeidet finnes, men det har andre grenser enn samarbeidet med nære allierte.
Norge arbeider blant annet med Saudi-Arabia og EU for en palestinsk stat og gir omfattende bistand til Palestina. Samarbeid om fred og humanitær hjelp er likevel noe annet enn forsvarsalliansene Norge bygger i Europa og med Canada.
Det som tegner seg, er ikke et enkelt kart over gamle venner som byttes ut med nye. Norge prøver å spre risikoen, samtidig som USA fortsatt står i sentrum for norsk forsvar. Lærdommen fra Afghanistan og Libya er at nærheten til en mektig alliert må følges av en selvstendig norsk vurdering – særlig når neste forespørsel handler om krig.
