Europaparlamentets beslutning om å tildele Sakharov-prisen for tankefrihet 2026 til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og dens tjenestemenn er langt mer enn en hedersbevisning. Den er et politisk forsvar for en domstol som utsettes for stadig sterkere press fra verdens mektigste land.
Parlamentets president Roberta Metsola kunngjorde avgjørelsen torsdag 22. oktober. Tildelingen kommer mens Donald Trumps administrasjon forsøker å begrense domstolens arbeid gjennom sanksjoner mot både institusjonen og personer som arbeider der.
Budskapet bør være tydelig: Stormakter skal ikke kunne bestemme hvilke overgrep som kan etterforskes, eller hvilke ledere som skal slippe rettslig ansvar. Skal folkeretten ha troverdighet, må den også gjelde når mektige stater og deres allierte blir berørt.
To priser som styrker arbeidet for rettferdighet
Bare uker før Sakharov-prisen ble kunngjort, ble Nobels fredspris for 2026 tildelt den sørafrikanske juristen Navi Pillay. Hun har blant annet vært dommer ved ICC og FNs høykommissær for menneskerettigheter, og fikk prisen for sin innsats for fred og internasjonale rettsprinsipper.
De to prisene er besluttet av uavhengige organer. Likevel trekker de i samme retning: De løfter frem arbeidet for å holde mennesker ansvarlige for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.
Prisene kan gi dette arbeidet større politisk tyngde og oppmerksomhet. Men de gir ingen garanti for at domstolens avgjørelser blir fulgt, eller at presset fra USA avtar.
Folkeretten mister sin kraft dersom de mektigste selv får velge når den skal gjelde.
Et svar på Trumps sanksjoner
USAs sanksjoner rammer både domstolen som institusjon og sentrale ansatte. Blant dem som er ilagt personlige sanksjoner, er domstolens president Tomoko Akane. ICC har selv beskrevet tiltakene som et angrep på domstolens uavhengighet og mulighet til å utføre sitt mandat.
Dette er etter mitt syn et uttrykk for en politikk der økonomisk og politisk makt skal veie tyngre enn rettslige prinsipper. Når dommere og påtalemyndighet straffes for arbeidet sitt, handler det også om å avskrekke andre fra å undersøke mulige overgrep.
Ved kunngjøringen fremhevet Metsola at EU bygger på respekt for samarbeid mellom land og internasjonale institusjoner. Hun understreket også domstolens arbeid for internasjonal rett og rettferdighet.
Tildelingen kan derfor leses som en tydelig avvisning av Trumps press. Men den avgjørende prøven kommer etter applausen: Europeiske land må vise at støtten også gjelder når det får politiske og økonomiske kostnader.
Netanyahu-saken viser hva som står på spill
Den 21. november 2024 utstedte ICC arrestordrer på Benjamin Netanyahu og Israels tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Domstolen fant rimelig grunn til å tro at de hadde straffansvar for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten knyttet til Gaza. Arrestordrene er ikke fellende dommer.
Saken viser hvorfor en uavhengig internasjonal straffedomstol er nødvendig. Mistanke om alvorlige forbrytelser må kunne undersøkes også når de anklagede har mektige støttespillere.
Sakharov-prisen avgjør verken skyldspørsmålet eller de juridiske stridsspørsmålene. Dens betydning ligger i støtten til at domstolen skal kunne behandle sakene uten trusler og økonomiske straffetiltak.
Den politiske støtten må samtidig følges av respekt for domstolens uavhengighet. Dommerne skal vurdere bevis og rettsregler, også når konklusjonene er ubehagelige for dem som nå hyller institusjonen.
De iranske søstrene minner oss om menneskene bak
Blant årets øvrige finalister var de iranske tvillingsøstrene Taraneh og Romina Rahimi, sammen med den tanzanianske opposisjonslederen Tundu Lissu. Søstrene ble nominert på vegne av mennesker som forfølges av iranske myndigheter.
Ifølge advokatmiljøet Temple Garden Chambers, som har bistått søstrenes familie med en henvendelse til FN, ble de pågrepet etter protester i januar 2026. Taraneh ble dømt til døden, mens Romina fikk en lang fengselsstraff. Advokatene opplyser også at søstrene ble torturert og dømt etter urettferdige rettssaker.
Deres plass blant finalistene minner oss om at menneskerettigheter både handler om institusjoner og om enkeltmennesker. Bak diskusjonene om domstoler, sanksjoner og diplomati finnes mennesker som risikerer livet når de protesterer mot myndighetene.
Kampen for uavhengige domstoler og kampen mot politisk forfølgelse springer ut av det samme prinsippet. Ingen myndighet skal stå fritt til å begå overgrep uten å kunne stilles til ansvar.
Støtten må vare når prisen er delt ut
Sakharov-prisen er en viktig anerkjennelse av ICCs arbeid. Den viser at Trumps forsøk på å presse domstolen møter politisk motstand i Europa.
Likevel er det for tidlig å erklære at rettferdigheten har seiret. En pris opphever ingen sanksjoner, pågriper ingen mistenkte og sikrer ingen ofre oppreisning.
Derfor må tildelingen bli en forpliktelse til handling. Europeiske land må bidra til at domstolen kan fortsette arbeidet sitt, og stå ved støtten også når forholdet til Washington settes på prøve.
Rettferdighet er ingen historisk garanti. Den må forsvares gjennom uavhengige domstoler, forpliktende samarbeid og vilje til å la reglene gjelde også for dem som har makt til å utfordre dem.
