Foto: Wikipedia
Da Luiz Inácio Lula da Silva ble valgt til Brasils president i 2022, forholdt jeg meg taus, selv om jeg kjente til motsetningene som fulgte med seieren hans. Nå som han er gjenvalgt og igjen hylles som en seierherre for demokratiet, vil jeg ikke tie.
At motkandidaten Flávio Bolsonaro, sønn av tidligere president Jair Bolsonaro, representerer et mer åpent autoritært alternativ, gjør Lula å foretrekke. Men det fritar ham ikke for ansvar for sin egen politikk.
Når den europeiske venstresiden lar dette bli grunnlag for ukritisk jubel, glir lettelsen over i dobbeltmoral. Å vise til vår tids farer for å senke forventningene til ledere vi hyller som demokrater, svekker nettopp de standardene vi trenger å forsvare. Det spiller antidemokratiske krefter i hendene.
Selektiv solidaritet
Lulas internasjonale solidaritet er dypt selektiv. I juni 2026 bekreftet Brasils representant i FN støtten til Georgias territorielle integritet, samtidig som landet avsto fra å stemme for resolusjonen om fordrevnes rett til å vende hjem. Hva er erklært støtte verdt når man ikke støtter resolusjonen som skal verne de fordrevnes rettigheter?
I 2022 beskrev Lula Zelenskyj som «like ansvarlig som Putin» for krigen, samtidig som han erkjente at Russland ikke burde ha invadert Ukraina. Også her er avstanden mellom prinsipper og politiske vurderinger vanskelig å overse.
I mai 2023, stående ved siden av Nicolás Maduro, framstilte Lula anklagene om autoritært styre i Venezuela som en konstruert fortelling. Senere kom kritikken av Maduro. For meg framstår dette mer som framtvunget etterpåklokskap for å bevare egen posisjon enn som ansvar overfor dem som lenge hadde varslet om undertrykkelsen.
Å vise til vår tids farer for å senke forventningene til ledere vi hyller som demokrater, svekker nettopp de standardene vi trenger å forsvare.
Sosial rettferdighet med flere vilkår
Lulas skyggesider slutter heller ikke ved utenrikspolitikken. Avstanden mellom erklærte prinsipper og politiske valg preger også sosial- og arbeidslivspolitikken hans.
I desember 2024 undertegnet Lula en lov som begrenser minstelønnens årlige vekst utover prisstigningen til 2,5 prosent fra 2025 til 2030. Loven skjerpet også kravene til BPC, en behovsprøvd ytelse tilsvarende én minstelønn for eldre og personer med funksjonsnedsettelser med lav inntekt.
Det ble blant annet innført krav om biometrisk identifikasjon og oppdatering av registrerte opplysninger minst annethvert år, med enkelte unntak. Lula stanset forslaget om å utelukke personer med lettere funksjonsnedsettelser, men beholdt de administrative innstrammingene. Hvordan samsvarer begrenset lønnsvekst og flere vilkår for nødvendig støtte med løftene om sosial rettferdighet?
Arbeidslivsforskere kritiserte regjeringens forslag fra 2024 for å holde appbaserte sjåfører utenfor det ordinære ansettelsesvernet, samtidig som selskapenes kontroll over arbeidet deres ble bevart. Bekymringen var at forslaget ville gjøre usikre arbeidsforhold til en varig ordning.
Politiske allierte må også møte krav
Lettelsen når et mer åpent autoritært alternativ taper, er forståelig. Men europeiske ledere og mennesker med politiske lederambisjoner har et ansvar som strekker seg utover å feire valgresultatet.
Jubel uten kritisk refleksjon forveksler politisk tilhørighet med en garanti for prinsipper. Den er dobbeltmoralsk når krav som stilles til motstandere, forsvinner så snart det gjelder allierte. Det skimtes en kolonialistisk arroganse i en vestlig solidaritet som sjelden forplikter, og der konsekvensene av manglende handling bæres av andre enn Vesten selv.
Hvor er rommet for nye generasjoner?
Rettferdighet krever også rom for nye generasjoner. Lula ble valgt til president i 2002 og 2006, vendte tilbake med valgseieren i 2022 og vant igjen i 2026. På motsatt side videreføres Bolsonaro-navnet fra far til sønn.
Gjennom disse tiårene har nye generasjoner vokst opp, mens lederposisjonene fortsatt samler seg rundt de samme personene og familiene. De unge mobiliseres som velgere, men hvor er rommet for at de selv kan sette retning og lede? Når kriser og frykten for verre alternativer stadig begrunner de etablertes fortsatte dominans, risikerer demokratiet å fornye mandatene uten å fornye lederskapet.
Det tærer på demokratiet å normalisere en slik praksis. Tendensen brer om seg flere steder, også i Vesten, der rekruttering fra de samme partikretsene framstilles som fornyelse, mens bredden av nye stemmer, erfaringer og perspektiver ikke slipper til.
Mediene fungerer ofte som portvoktere for denne praksisen, samtidig som de framhever sin egen uavhengighet og stiller seg uforstående til at de mister troverdighet og lesere. Så forsøker de å vinne tilbake oppmerksomheten med stadig mer oppsiktsvekkende påstander og klikkagn.
Vi risikerer at demokratiet fornyer mandatene uten å fornye lederskapet.
Hvor lenge skal fornyelsen vente?
Da blir fornyelse et løfte som stadig må vente. De etablerte beholder posisjonene sine, mens erfaringene som kunne ha utfordret dem, må vente på et mindre farlig tidspunkt. Men når kommer det tidspunktet dersom krisen alltid er begrunnelsen for å fortsette som før?
Derfor må vi forvente at venstrepolitikere som feirer Lulas seire, også forplikter seg til å drøfte åpent svikten og motsetningene i både hans internasjonale solidaritet og hans innenrikspolitikk. I en polarisert verden er ansvaret for å stå fast ved våre verdier større.
Hvis Vestens politiske logikk er å nøye seg med så lite og lukke øynene for så mye, lever den kolonialistiske jævelen videre. Og det kler aller minst oss på venstresiden!
