Foto: Utrop
Når en ungdom havner i kriminalitet, kommer spørsmålet raskt: Hvor var foreldrene? Sammia Naz Zaeem låner spørsmålet til tittelen på boka si, men ber leseren se nærmere på menneskene det rettes mot. Hun skriver om mødre og fedre som følger med, setter grenser og ber om hjelp, samtidig som de kjenner på skam og frykt for å bli dømt.
Hvor er foreldrene? Om ansvar, kjærlighet og det samfunnet ikke kan erstatte er en personlig bok, ikke en fagbok. Zaeem sier selv i forordet at hun skriver som mor og medmenneske. Gjennom korte scener fra hjem, skolegårder og møter med hjelpeapparatet følger hun foreldreskapet fra småbarnsårene til ungdomstiden. Boka åpner opp om mange personlige forhold som samlivsbrudd, utenforskap, barnevern og overgrep og gir en uvanlig ærlig beskrivelse.
Et spørsmål som angår Utrops lesere
Boka treffer en debatt Utrops lesere kjenner godt: Hvordan bygger familier tillit til skolen og offentlige tjenester når de opplever at språk, økonomi eller måten de viser omsorg på, blir misforstått? Zaeem beskriver mødre som strever med å bli hørt i møter, og fedre som blir oppfattet som kalde fordi de ikke viser følelsene sine slik andre forventer.
Hun gir samtidig foreldrene ansvar. De må være til stede, tåle barnas motstand og sette grenser. Et av bokas sterkeste poenger er at foreldre lettere kan ta det ansvaret når de får hjelp tidlig og blir møtt med respekt. Slik utfordrer Zaeem den enkle forklaringen som gjør en families vansker til foreldrenes feil alene.
La oss derfor endre spørsmålet fra ‘Hvor var foreldrene?’ til ‘Hvordan kan vi stå sammen med dem?
For Utrops målgruppe er kapitlet om kultur og tro særlig relevant. Zaeem skriver om et barn som flyttes fra familien, og som savner både foreldrene, maten, språket og de religiøse vanene hjemmefra. Hun minner om at trygghet også kan ligge i tilhørighet og hverdagslige bånd. Det er en viktig påminnelse til voksne som skal forstå hva et barn mister ved en flytting.
I barnehagens garderobe finner Zaeem noen av bokas mest gjenkjennelige øyeblikk: Barnet som ikke vil fortelle om dagen, forelderen som er redd for å bli vurdert når barnet er trøtt, og barnet som trekker seg unna leken. Løsningen hennes er å begynne tidlig og tett på barnet. Foreldre må spørre og lytte, mens ansatte må ha tid til å se hva som ligger bak uro eller stillhet. Boka viser dermed hva godt samarbeid kan bety, men gir få eksempler på enkeltsaker der vi får vite hvordan hjelpen faktisk virket.
Barnevern
Zaeem skriver nært og lett tilgjengelig. Hun lar foreldrenes slit komme til syne i små situasjoner: et møte de gruer seg til, en telefon som ikke kommer, eller en ungdom som lukker døra til rommet sitt. Det gjør boka gjenkjennelig også for lesere som aldri har vært i kontakt med barnevernet.
Boka gir mye rom til sorgen ved en omsorgsovertakelse, men mindre til hvorfor det i enkelte saker kan være nødvendig å flytte et barn. Når kjærligheten mellom foreldre og barn står så sterkt i framstillingen, trengs det også større rom for at foreldre kan elske barna sine og likevel ikke klare å gi dem nødvendig trygghet.
Flere scener og replikker framstår som møter med virkelige familier, uten at boka tydelig forteller hvordan historiene er hentet inn eller bearbeidet. Det svekker ikke nødvendigvis det følelsesmessige innholdet, men leseren bør vite hva som er erfarte hendelser og hva som er litterære framstillinger. Gjentakelsene gjør dessuten at enkelte kapitler kunne vært strammere redigert.
Hvor er foreldrene? er likevel et verdifullt bidrag til samtalen om barn og familier. Den gir ord til foreldre som ofte omtales i debatten, men sjeldnere får stå fram som mennesker med både ansvar, kjærlighet og behov for hjelp. For Utrops lesere ligger bokas største verdi nettopp der: Den åpner for en mer lyttende samtale mellom familier og dem som skal støtte dem.
Bokfakta: Sammia Naz Zaeem: Hvor er foreldrene? Om ansvar, kjærlighet og det samfunnet ikke kan erstatte. 2026, 148 sider. ISBN 978-82-694549-1-8.
