Foto: Garry Knight
I boka Hvor er foreldrene? skriver Sammia Naz Zaeem om foreldre som forsøker å hjelpe barna sine, men som ikke alltid blir møtt med lytting og støtte. Hun beskriver også hvor vanskelig det kan være å sette grenser når man frykter å bli misforstått. Spørsmålet boka reiser, er større enn tittelen antyder: Hvor er hjelpen til foreldrene?
Hjelpen må komme tidligere
Norge har allerede en ordning med det som tidligere ble kalt minoritetsrådgivere, og som nå heter mangfoldsrådgivere. De finnes ved utvalgte videregående skoler og ungdomsskoler. IMDis mandat sier også at rådgivere på ungdomsskoler særlig skal prioritere forebyggende arbeid rettet mot familier. Foreldre er altså ikke glemt i ordningen.
Likevel kommer tilbudet sent og når ikke bredt nok ut. Barn kan begynne å streve med språk, vennskap, fravær eller tilhørighet lenge før ungdomsskolen. Zaeem skriver treffende om barn som begynner å falle utenfor allerede i barnehagen og barneskolen, mens voksne rundt dem først forstår alvoret flere år senere.
Tidlig hjelp er ikke luksus. Det er redning, skriver Zaeem
Derfor bør flere barneskoler få tilgang til mangfoldsrådgivere, og tilbudet ved ungdomsskolene bør styrkes. Rådgiverne bør samtidig få et tydeligere oppdrag om å være tilgjengelige for foreldre som selv ber om råd. Det kan handle om hvordan de skal samarbeide med skolen, forstå barnets reaksjoner, sette grenser uten vold eller finne fram til riktig hjelpetilbud.
Frykten må kunne snakkes om
For noen foreldre er terskelen for å be om hjelp høy. De kan være usikre på språket, ha dårlige erfaringer med offentlige tjenester eller frykte at en ærlig samtale automatisk ender hos barnevernet. Den frykten kan vi ikke snakke bort ved å si at de bare må ha tillit.
Nettopp derfor trenger familiene noen som forklarer grensene tydelig fra første møte: Hva kan vi snakke om her? Hva skjer hvis jeg forteller at jeg ikke får barnet mitt på skolen? Når må en ansatt melde fra, og hvilken hjelp finnes før problemene har vokst seg store? Åpenhet om dette kan gjøre det tryggere å søke råd. Vage forsikringer gjør det motsatte.
Barnet må fortsatt ha sin egen dør inn
Mangfoldsrådgiverne har i dag særlig kompetanse på negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Mandatet setter barn og unges behov og rettigheter i sentrum. Det må fortsatt være utgangspunktet dersom oppdraget utvides. Et barn som opplever press eller vold hjemme, må kunne snakke med en trygg voksen uten at foreldrene automatisk trekkes inn.
Det er mulig å ta vare på begge hensyn. Noen familier trenger hjelp til å snakke bedre sammen. Andre barn trenger beskyttelse mot dem som står dem nærmest. Rådgiverne må ha kompetanse og tid til å vurdere forskjellen. En utvidelse krever derfor flere stillinger og et klart mandat, ikke bare flere oppgaver til dem som allerede finnes.
Når et barn får problemer, spør vi ofte hvor foreldrene var. Zaeems bok minner oss om at mange av dem var der hele tiden: bekymret, slitne og på jakt etter noen som ville høre. Vi bør sørge for at de finner en åpen dør mens det fortsatt er tid til å hjelpe.
