Et fly stuper 4.300 meter på under tretti sekunder. Om bord kjemper mennesker for livet.
Ifølge israelske myndigheter har styrmannen stukket kapteinen med kniv i et tilsynelatende forsøk på å styrte flyet. Blødende og skadet klarer Smit Machchhar å åpne cockpitdøren. Det gir passasjerer og besetning muligheten til å gripe inn. To andre piloter som er om bord, får deretter landet flyet trygt i Tabuk i Saudi-Arabia.
Et ord jeg vokste opp med
Jeg vokste opp med et ord for denne typen handling: seva. I sikhisk tradisjon betyr det å tjene andre uten forventning om belønning, verken ros, status eller gjenytelse.
Begrepet er ikke abstrakt for meg. Det er noe jeg har sett og selv praktisert, i templer og i hverdagen. Jeg lurer på hvorfor denne verdien så sjelden blir satt ord på utenfor slike krisesituasjoner.
Nordmenn har for øvrig et ord som ligger nært: dugnad. Vi kjenner tanken om å gjøre en innsats uten lønn, for fellesskapets skyld fremfor egen vinning. Verdien jeg beskriver, er dermed noe mange allerede kjenner fra sitt eget nabolag.
Den stille innsatsen
Dette har også en lang historie i Norge. Arbeidsinnvandringen fra India skjøt fart tidlig på 1970-tallet, blant annet gjennom rekruttering til næringslivet i Drammen. Siden har mennesker med indisk bakgrunn bidratt til norsk arbeidsliv i over femti år.
Jeg vet ikke hvor mange som noen gang er blitt løftet frem for den samme stille innsatsen Machchhar nå hylles for internasjonalt. Men jeg lurer på hvor ofte vi overser den fordi den sjelden skaper overskrifter.
Det som gjør historien om ham interessant, er ikke bare at han handlet modig. For meg speiler handlingen et verdisett som i det daglige knapt blir lagt merke til, helt til det settes på en slik prøve.
Den samme tanken – fellesskapets behov foran egen bekvemmelighet – finnes også langt fra en cockpit. Den kan vise seg i et ekstra skift når bemanningen på et sykehus svikter, eller i en kollega som blir sittende til en leveranse er i mål, uten at noen ber om det. Slik innsats blir sjelden omtalt, nettopp fordi den foregår uten dramatikk.
Jeg tror ikke vi trenger flere kriser for å få øye på dette verdisettet
Han handlet som seg selv
Her er jeg usikker, og sier det rett ut: Jeg vet ikke om Machchhar selv ville kalt det han gjorde, for seva. Jeg kjenner ikke mannen, og har ikke sett at han selv har brukt ordet. Det jeg beskriver, er min egen gjenkjennelse, ikke en sannhet om hans bakgrunn eller motivasjon.
Det finnes også en risiko i denne typen fortolkning. Å lese enkeltpersoners mot som bevis på en hel kulturs egenskaper kan gjøre den personlige prestasjonen mindre synlig. Machchhar handlet som seg selv, ikke som representant for en kultur eller religion.
Jeg mener likevel at gjenklangen er verdt å sette ord på. Innvandrerbakgrunn blir så ofte redusert til statistikk eller møtt med mistanke i offentligheten. Sjeldnere snakker vi om verdiene mennesker bærer med seg, og hvordan disse også kan kjennes igjen på tvers av bakgrunn.
Mot som blir forstått
Indias statsminister Narendra Modi fremhevet Machchhars store mot og urokkelige vilje til å beskytte andres liv, til tross for alvorlige skader. Han kalte kapteinen en helt.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu fremhevet at han åpnet døren og gjorde det mulig å overmanne angriperen. Også han kalte kapteinen en helt.
For meg sier reaksjonene noe om hvor lett denne formen for mot blir forstått når den vises frem. Man trenger ikke å kjenne ordet seva for å verdsette et menneske som handler for å redde andre.
Jeg tror ikke vi trenger flere kriser for å få øye på dette verdisettet. Det er allerede her, stille, hver dag.
