På Haugenstua i Oslo møtes barn og voksne til bønn, undervisning, gaming og id-feiring. Bak etableringen av Iman Senter står miljøet rundt Islam Net, organisasjonen som i mange år var kjent for kontroversielle predikanter og skarpe motsetninger til både andre muslimer og storsamfunnet.
I Morgenbladets reportasje «Hvem er redd for Islam Net?», publisert i august, beskriver forskere, muslimske samfunnsaktører og organisasjonens ledelse en bevegelse i endring. Reportasjen gir grunnlag for å undersøke Islam Net som et konkret eksempel på norskislam: Hvordan troen, organiseringen og prioriteringene formes av livet her.
Norskislam er mer enn et språkvalg
I en tidligere sak i Utrop beskrev Akhtar Chaudhry hvordan norske moskémiljøer utvikler en lokal identitet. Poenget hans var at islam leves i møte med norske institusjoner, erfaringer og samfunnsforhold, uten at det dermed oppstår en ny religion.
Islam Nets utvikling kan leses i denne sammenhengen. Ifølge Morgenbladet foregår aktiviteten på Iman Senter på norsk, og senteret samler mennesker med ulik etnisk bakgrunn rundt undervisning, trosutøvelse og fritidstilbud.
Organisasjonen brukte norsk og engelsk også i sine første år. Det interessante er hvordan et miljø som først samlet ungdom til forkynnelse, nå bygger et varig tilbud for familier i et norsk lokalsamfunn på norsk.
Da ungdomsbevegelsen fikk barn
Islam Net ble startet som studentforening i 2008. Leder Fahad Qureshi forteller til Morgenbladet at han selv savnet moskeer der unge som var født og oppvokst i Norge, kunne forstå språket og finne et fellesskap.
Etter hvert ble flere av de involverte foreldre. Ifølge Qureshi bidro dette til ønsket om å skape et sted der barna kunne lære om religionen og samtidig ha et sosialt tilbud.
Her ligger en viktig endring i organisasjonens oppgave. En bevegelse som skal drive fritidsklubb og helgeskole, må forholde seg til hverdagen til barn og foreldre. Spørsmål om tilhørighet, trygghet og oppvekst får større plass ved siden av forkynnelsen.
Dette er en mulig forklaring på utviklingen, institusjonsbyggingen viser hvordan nye livsfaser kan endre hva en religiøs organisasjon bruker kreftene sine på.
Endring også i forståelsen av islam
De mest vesentlige endringene handler likevel om mer enn aktivitetstilbudet. Morgenbladet beskriver hvordan Islam Net har beveget seg bort fra tidligere strenge posisjoner og åpnet for flere fortolkningstradisjoner.
Religionsforsker Marius Linge, som har fulgt organisasjonen gjennom mange år, vurderer den som mer moderat. Han mener den ikke lenger kan beskrives som salafistisk. Salafisme brukes om strømninger som søker tilbake til de første muslimske generasjonenes tro og praksis, ofte med strenge og bokstavtro fortolkninger.
På Iman Senter underviser imamene nå med utgangspunkt i to islamske lovskoler. Slike skoler er tradisjoner for å tolke religiøse kilder og gi veiledning om hvordan muslimer skal leve. Ifølge reportasjen lærer studentene også hvorfor religiøse lærde kan komme til forskjellige konklusjoner.
Qureshi trekker frem den amerikanske predikanten Yasir Qadhi som en viktig påvirkning. Qadhis utvikling ga ham større rom for å revurdere hvor strengt religionen måtte praktiseres.
– Jeg tenkte: «OK, det trenger ikke å være så strengt som det vi ble opplært til», sier Qureshi til Morgenbladet.
Norske erfaringer blir en del av fortolkningen
Et særlig tydelig eksempel er organisasjonens tidligere nettside med oversatte religiøse uttalelser fra Saudi-Arabia. Ifølge Morgenbladet er siden nedlagt, og Qureshis bror Zeshan Qureshi har vært sentral i interne diskusjoner om hvilke fortolkninger som passer i en europeisk sammenheng.
Imam Muhammed Alburundy fremhever i reportasjen at religiøse lærde må kjenne samfunnet de gir råd i. Det knytter utviklingen til spørsmålet om den norske imamrollen: Språkkunnskap må følges av forståelse for menneskenes hverdag og landet de lever i.
I Utrops intervju med Fafo-forsker Olav Elgvin beskrives en beslektet prosess som «stille tilpasning». Elgvin viser hvordan religiøse tekster og fortolkninger kan endres uten at miljøene annonserer en stor reform.
Hans forskning er ikke en undersøkelse av Islam Nets utvikling. Den gir likevel et nyttig perspektiv på det reportasjen beskriver: Endring kan skje gjennom nye vurderinger innenfor religionen, og oppfattes av de troende som en mer riktig forståelse av deres egen tro.
Fra avstand til politisk deltakelse
Også forholdet til norsk politikk viser en endring. Islam Net har oppfordret muslimer til å stemme og vurdert partier gjennom kampanjen Muslimer Stemmer.
Ifølge Morgenbladet anbefalte organisasjonen SV før stortingsvalget i 2025, med partiets standpunkt om Oljefondets investeringer i Israel som begrunnelse. Qureshi forsvarte samtidig støtte til Marian Hussein, selv om han var uenig med henne om blant annet abort og Pride.
Dette viser en vilje til å prioritere mellom saker og støtte politikere uten å dele alle deres standpunkter. En slik praksis gir rom for samarbeid på tvers av religiøse og politiske uenigheter.
Det er et konkret uttrykk for deltakelse i et samfunn der ingen kan regne med full enighet.
Norsk tilhørighet betyr ikke liberal teologi
Synet på skeive viser både endringen og grensene for den. Morgenbladet beskriver hvordan Qureshi har gått bort fra tidligere forsvar for dødsstraff ved homofili og understreker skeives rett til trygghet, samtidig som han holder fast ved et religiøst syn der samliv er forbeholdt ekteskap mellom mann og kvinne.
Disse standpunktene må skilles fra hverandre. Å avvise straff og vold er en vesentlig endring, men innebærer ikke at likekjønnede forhold blir religiøst anerkjent.
Elgvin understreket i Utrop at tilpasning ikke nødvendigvis gjør konservative muslimer enige med flertallet. Norskislam kan derfor også romme religiøs konservatisme og aksept for at andre mennesker lever annerledes.
For unge skeive muslimer blir det avgjørende hvordan dette fungerer i praksis. At de kan komme til moskeen, sier ikke alene noe om hvilken støtte de møter dersom de ønsker å leve åpent med en partner.
Kritikken forsvinner ikke med et familiesenter
Endringene i den lokale virksomheten må også vurderes opp mot valget av internasjonale samarbeidspartnere. Norsk undervisning og fritidstilbud for familier forteller noe om organisasjonens utvikling, men hvilke predikanter den inviterer, samarbeider med og gir en plattform, forteller også hvilke budskap den ønsker å løfte frem.
Samarbeidet med Mohammed Hijab gjør dette spørsmålet særlig relevant. Standpunktene Qureshi uttrykker overfor Morgenbladet, må derfor sammenholdes med organisasjonens undervisning, arrangementer og innhold i sosiale medier.
Uttalt moderasjon er nødvendigvis ikke tilstrekkelig til å fastslå at praksisen har endret seg tilsvarende. En kritisk vurdering må undersøke om større åpenhet og toleranse også preger budskapene og samarbeidene som når organisasjonens egne tilhengere.
Linda Noor i Minotenk anerkjenner overfor Morgenbladet at Islam Net virker mer moderat og dialogorientert. Hun etterlyser likevel et tydeligere oppgjør med tidligere standpunkter og større klarhet om organisasjonens syn på menneskerettigheter og et samfunn med ulike livssyn.
Hun er særlig kritisk til samarbeidet med den britiske predikanten Mohammed Hijab. Også Linge reagerer på deler av Islam Nets konfronterende innhold i sosiale medier. Reportasjen viser dermed en spenning mellom arbeidet for et trygt lokalt familiesenter og en offentlig profil som fortsatt kan skape avstand.
Endringene gir grunn til å vurdere organisasjonen på nytt. De gir også grunn til å undersøke undervisningen, samarbeidspartnerne og hvordan mennesker med andre syn blir møtt.
Et eksempel på en utvikling som fortsetter
Faruk Terzic, styreleder i Muslimsk Dialognettverk, skriver til Morgenbladet at nettverket har hatt konstruktiv dialog med Islam Net og Iman Senter. Hans inntrykk er at organisasjonen har reflektert over tidligere uttalelser og endret flere standpunkter.
Islam Net kan dermed brukes som et eksempel på norskislam i utvikling: Norsk hverdag påvirker aktivitetene, politiske prioriteringer endres, og religiøse fortolkninger vurderes på nytt. Det skjer samtidig som konservative holdninger og omstridte forbindelser består.
Denne dobbeltheten gjør eksemplet relevant for Utrops serie. Norskislam formes ikke gjennom én erklæring om å bli norsk, men gjennom valg om undervisning, fellesskap og deltakelse. Hvor åpent dette fellesskapet blir, må undersøkes videre i møte med dem som bruker det – og dem som opplever å stå utenfor.
