Foto: Utrop
Mahmoud Farahmand har god grunn til å reagere på at han i flere tiår sto registrert i et trossamfunn han sier han aldri har meldt seg inn i. Rabita erkjenner at en annen person registrerte ham da han var 16 år, og at innmeldingen dermed var ugyldig. Det ansvaret skal moskeen ta, og det gjorde moskeen. Også på direktesendt TV/ radio, nemlig Dagsnytt 18.
Men en dokumentert feil fritar ikke journalistene fra å undersøke resten av historien. Når VG lar familiens sterke reaksjoner prege fremstillingen, må avisen også prøve forklaringene deres og vise leserne hvor dokumentasjonen mangler.
Tretti år gamle opplysninger krever flere spørsmål
Moren sier hun aldri meldte familien inn. Rabita opplyser at fire personer ble registrert samme dato, og at dette ligner en familieinnmelding, men sier samtidig at hendelsesforløpet ennå ikke er oppklart. Det er et tydelig behov for mer dokumentasjon.
VG burde spurt moren om hun kan ha glemt en innmelding som ligger rundt tretti år tilbake i tid. Dersom spørsmålet ble stilt, burde svaret vært formidlet. Dersom det ikke ble stilt, burde avisen i det minste gjort leserne oppmerksomme på at hukommelse over så lang tid kan være en usikker kilde, og fått dette fram. Det gjør ikke avisen.
Journalistisk kildekritikk innebærer å undersøke mulige forklaringer også når personen foran oss fremstår oppriktig og overbevist. For moskeen har ikke funnet opp fødselsnummeret til familien, noen nære familiemedlemmer har hatt en uavklart rolle.
Originalskjema, eventuell underskrift og registreringshistorikk kan bringe saken videre. Hvem leverte opplysningene, hvem førte dem inn, og ble registeret senere overført til nye systemer? Dette er spørsmål som må avklares før noen kan fortelle hele historien om hvordan familien havnet på listen.
Et feilstavet navn avgjør ikke saken
VG gjengir Farahmands argument om at moren neppe ville feilstavet navnet hans. Det er et forståelig spørsmål, men feilstavingen beviser ikke hvem som leverte opplysningene.
En feil kan oppstå ved avskrift, manuell registrering eller senere overføring mellom systemer. Nettopp derfor burde VG undersøkt hvor i registreringshistorikken feilstavingen først oppsto, i stedet for å fremstille moskeen som snylter slik det virker for oss leserne.
Spørsmålet om fødselsnummeret krever samme grundighet. VG omtaler at Farahmand ikke forstår hvordan moskeen fikk det, men et ubesvart spørsmål forklarer ikke i seg selv hvordan opplysningene ble innhentet. Avisen burde følge sporet videre og vært mer kritisk til familiens foraklaring. Fordi Farhamand har et motiv. Politisk motiv.
Iran forklarer reaksjonen, ikke registreringen
Farahmand viser til familiens flukt fra det islamistiske prestestyret i Iran. Søsteren trekker frem samme bakgrunn som forklaring på hvorfor moskémedlemskapet oppleves særlig provoserende. Det er relevant for å forstå reaksjonene deres.
Men familiens erfaringer med Iran dokumenterer ingen forbindelse mellom Rabita og det iranske regimet. Når disse erfaringene får plass i en norsk medlemsregistersak, bør VG tydeliggjøre forskjellen. Ellers kan avisen skape en kobling gjennom assosiasjoner som den ikke har dokumentert.
Farahmand har tidligere kommet med sterke islamkritiske kommentarer. Derfor burde VG også stilt spørsmål ved hans motiv. Farahmand er både berørt av registreringen og stortingspolitiker med forslag til regelendringer. VG bør stille kritiske spørsmål til forslagene og premissene hans, samtidig som avisen tar opplevelsen hans på alvor.
«Mot sin vilje» må forklares presist
Ingen trenger å ha blitt truet til medlemskap for at en registrering skal være ugyldig. Fravær av et aktivt, frivillig og informert samtykke er tilstrekkelig til at personen ikke kan regnes som et tilskuddstellende medlem etter dagens regler.
Likevel bør VG bruke et språk som forklarer hva som har skjedd. Å bli registrert uten å vite om det, å bli presset til innmelding og å få en utmelding forsinket er forskjellige hendelser. Når disse forskjellene blir uklare, risikerer fremstillingen å gjøre leserne mindre opplyste.
Feilene finnes også utenfor moskeene
Kjell Nordström oppdaget at han hadde stått registrert i Iskcon Norge, kjent som Hare Krishna, i ti år. Han nekter for å ha meldt seg inn. Trossamfunnet mangler innmeldingskortet, men fastholder at han må ha gitt opplysningene selv. VG har også omtalt denne saken.
Human-Etisk Forbund har på sin side opplyst om en teknisk svikt som gjorde at enkelte mottatte utmeldinger ikke ble ferdigbehandlet. Det er en annen type feil og skal ikke fremstilles som dokumentasjon på feilinnmelding hos forbundet. Også her er presisjon nødvendig.
Myndighetenes ordinære kontroll sammenholder medlemslistene med Folkeregisteret og andre medlemsregistre. Den beskrevne kontrollen gir ikke en individuell bekreftelse av hvert medlems opprinnelige samtykke. Saken reiser derfor spørsmål om både samfunnets rutiner og statens kontrollordning.
VG har dessuten gitt plass til tidligere moskéleder Arshad Jamils kritikk av systemet. Samme grundighet må gjennomsyre dekningen av den aktuelle familien.
Store overskrifter trenger økonomisk målestokk
VG anslår at Rabita kan ha mottatt rundt 80.000 kroner for tre familiemedlemmer over omtrent tretti år. Det er penger som skal tilbakebetales dersom grunnlaget var ugyldig. Men tidsrommet må være like tydelig som beløpet.
Regnskapsoversikten for 2024 viser driftsinntekter på rundt 14 millioner kroner og bokførte eiendeler på rundt 36,8 millioner. Tallene gjelder foreningen og gir ikke alene en full oversikt over tilknyttede selskaper.
Som Utrop tidligere har omtalt, planlegger Rabita også et moské- og kulturbygg til rundt 290 millioner kroner. Finansieringen omfatter donasjoner, investeringer og salg av leiligheter og næringslokaler.
I denne målestokken er familiens samlede tilskudd et relativt lite beløp. Det gjør ikke medlemsfeilen liten, men store, seriøse moskeer som Rabita tukler ikke med medlemsinnmelding selv om noen journalister prøver å formidle dette inntrykket.
Når ugyldige registreringer settes sammen med millionbeløp og sterke Iran-referanser, kan leseren sitte igjen med et inntrykk av at muslimer snylter på fellesskapet. En feilfremstilling oppstår dersom enkelte ugyldige medlemskap blir brukt til å antyde at lovlig støtte til et helt trossamfunn er mistenkelig. VG må vokte seg for den glidningen.
Rabita skylder svar, VG skylder grundighet
Rabita har beklaget registreringene og lovet å tilbakebetale støtte mottatt på ugyldig grunnlag. Moskeen har også varslet gjennomgang av egne rutiner. Det er ansvarlige svar, selv om de ubesvarte spørsmålene fortsatt må følges opp.
Moskeen burde være tydelig om hva den kan dokumentere, hva den ikke vet, og hvordan saken undersøkes. Den burde ikke svare med en udokumentert anklage om at moren lyver. En beklagelse er heller ikke en bekreftelse på alle forklaringene som er blitt fremsatt om hendelsesforløpet.
Familiens sinne er en del av historien. Det kan ikke erstatte dokumentasjonen.
VG har avdekket et viktig problem som fortjener offentlig oppmerksomhet. Nettopp derfor må avisen undersøke muligheten for glemsel, følge dokumentasjonssporene og skille mellom fakta, antakelser og politiske assosiasjoner. Leserne fortjener å forstå hvordan feilen kunne skje, ikke bare hvor sterkt familien reagerer.
