Foto: U.S. Mission Geneva/ Eric Bridiers
Donald Trump har lenge gjort det klart at han mener han fortjener Nobels fredspris. Da Den Norske Nobelkomiteen valgte den sørafrikanske juristen Navi Pillay som årets vinner, kunne beslutningen leses som et kraftfullt svar på verdensbildet hans.
Komiteen belønnet Pillay for hennes innsats for fred og folkerett. Den fremhevet hennes arbeid for at krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord skal kunne straffeforfølges.
Pillay fanget selv kontrasten med en spøk da hun ble applaudert i Nürnberg etter kunngjøringen 9. oktober. Hun sa at dersom tilhørerne klappet litt mer, ville hun kanskje dele prisen med Trump.
Bak humoren ligger et alvorlig spørsmål: Hvem skal sette vilkårene for fred? De mektigste lederne, eller rettsregler som også beskytter dem som ikke har militær og økonomisk makt?
I Trumps politiske univers fremstår verden ofte som et forhandlingsbord der sterke ledere inngår avtaler på vegne av andre. Pillays karriere peker i en annen retning: Fred krever at også de mektige kan stilles til ansvar.
Rettssikkerhet mot stormaktenes kynisme
Pillay vokste opp under apartheid, det sørafrikanske systemet som skilte mennesker etter hudfarge og ga dem ulike rettigheter. Som advokat forsvarte hun motstandere av regimet, før hun senere ble dommer ved FNs straffedomstol for Rwanda og Den internasjonale straffedomstolen, ICC.
I 1995 ble hun den første ikke-hvite kvinnen som ble dommer ved Sør-Afrikas High Court. Senere var hun FNs høykommissær for menneskerettigheter fra 2008 til 2014, med ansvar for å fremme rettigheter på tvers av landegrenser.
Kontrasten til Trump blir tydelig når vi ser på hans forhold til ICC. Under hans første presidentperiode innførte USA i 2020 økonomiske sanksjoner mot sjefanklager Fatou Bensouda og en annen ledende medarbeider ved påtalemyndigheten, etter at domstolen hadde åpnet for etterforskning av mulige krigsforbrytelser i Afghanistan, også begått av amerikansk personell.
Dette var et angrep på arbeidet med å holde også stormakter ansvarlige. Når etterforskere møtes med økonomisk straff for å undersøke mulige overgrep, blir budskapet at enkelte lands handlinger skal skjermes fra rettslig kontroll.
Pillays arbeid bygger på det motsatte prinsippet. Ingen statsleder bør kunne bruke landets makt som vern mot ansvar for alvorlige overgrep.
Fred kan ikke kjøpes på andres bekostning
Problemet med å behandle fred som en handel er at menneskene som rammes, lett forsvinner fra regnestykket. Territorier, sikkerhetsgarantier og økonomiske interesser får plass ved bordet, mens ofrenes rettigheter skyves til side.
Pillays arbeid med Gaza gjør denne konflikten særlig aktuell. Den uavhengige FN-kommisjonen hun ledet, konkluderte i september 2025 med at Israel hadde begått folkemord på Gazastripen. Israel avviser anklagen, og kommisjonens konklusjon er ikke en dom fra en internasjonal domstol.
Likevel viser arbeidet hvorfor uavhengige undersøkelser er nødvendige. Folkeretten mister sin kraft dersom allierte skjermes, mens motstandere alene blir gransket.
Fred er ikke en handelsvare. Menneskers rettigheter kan ikke være vekselpengene i stormaktenes avtaler.
En våpenhvile kan redde liv, og forhandlinger er nødvendige for å stanse kriger. Men varig fred krever mer enn underskrifter: trygghet, rettigheter og et oppgjør med overgrepene som er begått.
Et svar på bøllepolitikken
Nobelkomiteens valg stanser ikke Trumps politikk. Men det løfter frem en forståelse av fred som utfordrer forestillingen om at sterke ledere kan bestemme vilkårene for alle
