Må vi beklage hudfargen vår også?

Når medstudenten min beklager norsken sin, forstår jeg ham godt. Likevel får unnskyldningene hans meg til å tenke på noe som handler om langt mer enn språk.

Jeg har en medstudent som ofte beklager norsken sin. Noen ganger gjør han det flere ganger i løpet av en samtale, selv om jeg forstår ham godt. Vi går på samme utdanning, sitter i det samme klasserommet og forsøker å lære de samme tingene. Likevel føler han tilsynelatende behov for å beklage måten han uttrykker seg på.

Jeg vet ikke hvorfor han gjør det. Kanskje er det bare høflighet, kanskje stiller han høye krav til seg selv. Men jeg har flere ganger hatt lyst til å spørre ham: Hvorfor beklager du egentlig?

Han har fire barn som er født og oppvokst i Norge. De snakker norsk flytende. En dag begynte jeg å tenke på dem. De har ikke kommet til et fremmed land og måttet lære seg et nytt språk. Norge er hjemmet deres.

Men hva om noen likevel får dem til å føle seg annerledes? Hva om de en dag opplever at hudfargen, håret eller navnet deres gjør at andre stiller spørsmål ved hvor de hører til?

Jeg kjenner ikke opplevelsene deres, og kanskje har de aldri tenkt på dette. Men tanken fikk meg til å stille et spørsmål: Når vi har lært språket, tatt utdanning og blitt en del av samfunnet, må vi beklage hudfargen vår også?

Er mat og et teppe nok?

For noen år siden stoppet jeg ved en valgkampstand og begynte å snakke med en representant for Fremskrittspartiet. Samtalen handlet om flyktninger og mennesker som levde under vanskelige forhold.

Slik jeg husker det, mente han at Norge kunne hjelpe mange mennesker ved å sende mat, vann, tepper og telt til områdene der de oppholdt seg, i stedet for at de skulle komme hit. Jeg spurte ham om menneskerettighetene sluttet ved mat, vann og et teppe. Det spørsmålet har fulgt meg siden.

For selvfølgelig trenger mennesker mat. Et barn som sulter, trenger å spise. En familie som fryser, trenger varme og tak over hodet. Nødhjelp kan redde liv, og det skal vi aldri undervurdere. Men er det nok?

Vi ser bilder av barn som lever i fattigdom og krig. Vi blir berørt, donerer penger og håper at de skal få skolegang, trygghet og en bedre framtid. Men hva hvis barnet faktisk får den framtiden vi ønsker for det?

Hva hvis barnet vokser opp, tar utdanning, lærer et nytt språk og en dag sitter ved siden av oss på universitetet? Hva hvis det søker den samme jobben som oss, kjøper bolig i nabolaget vårt eller får barn som vokser opp sammen med våre?

Vil vi fortsatt glede oss over mulighetene barnet fikk? Eller blir det annerledes når mennesket vi ønsket å hjelpe, ikke lenger trenger hjelpen vår, men ønsker å delta på lik linje med oss?

Fra å gi til å dele

Noen ganger lurer jeg på om vi mennesker liker rollen som giver bedre enn det å dele. Når jeg gir noen mat, er rollene tydelige. Jeg har noe den andre trenger, og jeg velger å hjelpe. Det kan være en god og viktig handling.

Men når vi deler et klasserom, en arbeidsplass eller et nabolag, er forholdet annerledes. Da er vi ikke lenger giver og mottaker. Vi er mennesker som lever i det samme samfunnet. Og da dukker et nytt spørsmål opp: Hvor lenge skal et menneske være takknemlig?

Det er naturlig å være takknemlig for hjelp. Jeg har selv fått hjelp som har betydd mye for meg. Men skal takknemligheten følge et menneske resten av livet? Skal man være takknemlig for å få studere, arbeide og delta i samfunnet, som om dette er noe man har fått låne av andre?

Jeg flyktet ikke fordi jeg manglet et teppe

Jeg kom til Norge som flyktning fra Syria. Men jeg flyktet ikke fordi jeg manglet et teppe. Jeg hadde et hjem, mat og mange av de materielle tingene et menneske trenger.

Det jeg savnet, var friheten til å uttrykke meg, ta egne valg og leve uten frykt. Jeg ønsket muligheten til å lære, arbeide og bygge et liv som hadde mening for meg.

Jeg ønsket ikke et perfekt liv. Jeg ønsket muligheten til å leve mitt eget.

Jeg har ofte tenkt på hvor tilfeldig utgangspunktet vårt er. Vi velger ikke hvor vi blir født. Vi velger ikke familien vår, morsmålet vårt eller hudfargen vår.

Noen blir født med trygghet og muligheter rundt seg. Andre vokser opp under forhold som begrenser valgene deres allerede før de er gamle nok til å forstå dem. Ingen av barna har gjort noe for å fortjene sitt utgangspunkt, verken det gode eller det vanskelige.

Det betyr ikke at den som har det godt, skal føle skyld. Men må vi ha skyld i et problem før vi kan bry oss om menneskene som rammes av det?

Når er vi en del av «oss»?

Jeg hører ofte utsagn som «hvis du ikke trives, kan du dra tilbake», «hvis du er fattig, bør du ikke få barn» eller «hvis du kommer hit, må du lære språket og bidra». Noen av disse utsagnene handler om reelle utfordringer og forventninger som det er naturlig å diskutere. Men jeg blir nysgjerrig på hva som skjer når mennesket faktisk gjør det vi ber om.

Hva skjer når språket er lært, utdanningen fullført og jobben på plass? Og hva skjer med neste generasjon, barna som aldri har innvandret, fordi de er født her? Forsvinner skillet mellom «oss» og «dem» da?

Jeg vet ikke. Kanskje gjør det det for mange. Kanskje ikke for alle. Men jeg håper vi klarer å stille oss selv disse spørsmålene, uten at vi trenger å være enige om alle svarene.

For det er forskjell på å hjelpe et menneske med å overleve og å anerkjenne at det samme mennesket ønsker et liv med muligheter, verdighet og tilhørighet. Jeg kommer sikkert til å gjøre flere feil på norsk. Jeg lærer fortsatt, og det gjør jeg gjerne. Men jeg har ikke lyst til å bruke resten av livet på å beklage at jeg har en annen bakgrunn.

Når jeg tenker på barna til medstudenten min, håper jeg at de aldri skal føle behov for å forklare hvorfor de hører hjemme i landet de er født i. For hvis språket, utdanningen, arbeidet og tilhørigheten fortsatt ikke er nok, hva er det egentlig vi venter på? At de skal beklage hudfargen sin også?