Foto: Skjermdump fra TV2
Jeg reagerer på framstillingen i Tv2 av det som skjer i Frankrike. Formuleringer om at «fransk historie brennes ned», og bilder av luksusbutikker som plyndres, gir et dramatisk bilde av situasjonen. Men hvor blir det av menneskene, erfaringene og samfunnsproblemene bak bildene?
Vold og plyndring er alvorlig og kan ikke forsvares. Butikkeiere, ansatte og beboere skal slippe å få livsgrunnlaget sitt ødelagt. Samtidig må vi forsøke å forstå hvorfor sinnet kommer til overflaten, og hvorfor tilliten mellom deler av befolkningen og myndighetene er så svak.
Historien forsvinner ikke når noe brenner
Frankrikes forhold til mange av landets innvandrergrupper er preget av kolonihistorien. Mennesker med røtter i tidligere franske kolonier er en del av dagens Frankrike, og mange av deres barn og barnebarn er født og oppvokst der. De krever sin plass i sitt eget land.
Denne historien må med når vi diskuterer tilhørighet, diskriminering og sosial ulikhet. Den forklarer ikke hver enkelt handling i gatene, men den er en del av bakgrunnen som forsvinner når dekningen først og fremst handler om «anarki».
Å forklare bakgrunnen for et opprør er ikke å forsvare dem som plyndrer.
Mediene kan vise ødeleggelsene og samtidig undersøke boligsegregering, arbeidsledighet, skoleforskjeller og mistillit til politiet. Det krever at journalistikken følger flere spor enn røyk og knuste vinduer.
Hvem er egentlig «de»?
Når mediene omtaler «guttene i gatene», «innvandrerne» eller «flyktningene», må de være presise. Demonstranter, personer som angriper politiet, plyndrere, forbipasserende og beboere er forskjellige mennesker med forskjellige roller.
Innvandringsbakgrunn forteller heller ikke hvem som har begått en kriminell handling. En franskfødt ungdom med foreldre fra et annet land er ikke automatisk innvandrer, og langt mindre flyktning. Slike forskjeller betyr noe for hvordan publikum forstår det de ser.
Derfor bør mediene hente flere stemmer fra områdene de dekker. Beboere, ungdommer, lærere, lokale organisasjoner og forskere kan belyse forhold som politi og myndigheter ikke alene kan forklare.
Ordene får følger også i Norge
Jeg ber norske medier være bevisste på at dekningen også påvirker mennesker her hjemme. Når store og sammensatte befolkningsgrupper kobles til trusler og ødeleggelser, kan mistanken ramme mennesker som ikke har noe med hendelsene å gjøre.
Skriv konkret om hva som brenner, hvor det skjer, og hva vi vet om dem som står bak. Formuleringen «fransk historie brennes ned» vekker sterke følelser, men krever også presisjon. Hvilken bygning er ødelagt, og hvilken historisk betydning har den?
Norske medier må kunne stille kritiske spørsmål til alle involverte. Det innebærer også å undersøke myndighetenes ansvar og politiets maktbruk, og å følge utviklingen etter at de mest dramatiske bildene har forsvunnet.
Norge har også noe å lære
Norge og Frankrike har ulike historiske forutsetninger og har valgt forskjellige løsninger på inkludering og velferd. Norske erfaringer med å redusere ulikhet og legge til rette for deltakelse kan være relevante, men også her finnes diskriminering, utenforskap og klasseskiller.
Vi bør bruke hendelsene i Frankrike til å stille spørsmål om hva som bygger tillit og tilhørighet. Å gjøre dem til et skremmebilde av innvandrere i Norge bringer oss ikke nærmere et svar.
Min oppfordring er enkel: Skill mellom politisk sinne, sosiale problemer og kriminelle handlinger. Vis volden, undersøk årsakene og vær presise om hvem som gjør hva. Slik kan journalistikken bidra til forståelse og ansvarliggjøring, og motvirke at frykt blir til fremmedfrykt.
