Hvorfor klarer høyreekstreme grupper å samle så få mennesker i norske gater, samtidig som flere deler deler av verdensbildet deres? Antirasistisk Senter mener vi trenger mer kunnskap om hvilken betydning motstanden har.
I fagnotatet «Hvem holder høyreekstremismen tilbake?» etterlyser senteret en mer systematisk undersøkelse av hvordan antirasistisk arbeid, lokale fellesskap og organisert motstand begrenser høyreekstreme miljøers muligheter til å vokse.
Notatet er skrevet av Sofia Rana, rådgiver på høyreekstremisme, og Maria Wasvik, faglig leder ved Antirasistisk Senter. Det tar utgangspunkt i forskningsantologien «Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli», fra C-Rex senteret som kom ut på Universitetsforlaget i juni 2026.
– Skal vi forstå høyreekstremismens handlingsrom, må vi også forstå betydningen av dem som organiserer seg mot den, skriver Rana og Wasvik.
Spør hvorfor de ikke blir flere
Ifølge notatets gjennomgang beskriver forskningsantologien Norge som et land med mindre organisert høyreekstrem vold og relativt svak gatemobilisering sammenlignet med flere andre europeiske land. Samtidig kan enkeltaktører påføre samfunnet enorme skader.
Antirasistisk Senter mener det er nødvendig å undersøke hvorfor organiserte miljøer likevel sliter med å samle bred støtte i gatene. Interne konflikter og svak organisering kan være deler av forklaringen, men forfatterne spør også hvilken rolle motdemonstranter og tydelige antirasistiske holdninger spiller.
Når en liten gruppe rasister blir møtt av hundrevis av motdemonstranter, kan det ha betydning utover selve markeringen, argumenterer de. Motstanden kan vise dem som rammes at de har støtte, og gjøre det mindre attraktivt å slutte seg til rasistiske organisasjoner.
Dette er likevel et spørsmål notatet etterlyser mer forskning på. Forfatterne presenterer ikke motmobilisering som en ferdig dokumentert forklaring på den svake gatemobiliseringen.
Politiet kan ikke løse hele problemet
Et sentralt poeng i notatet er at kampen mot høyreekstremisme må omfatte mer enn å forhindre terror. Forestillinger om at bestemte grupper ikke hører til i Norge, kan svekke menneskers trygghet og deltakelse også uten at noen bruker vold.
Rana og Wasvik trekker fram voksne, ressurssterke personer som bygger muslimfiendtlige nettsteder eller organiserer rasistiske bevegelser. Slike aktører trenger verken å være sosialt marginaliserte eller på vei mot et terrorangrep.
Da er det heller ikke gitt at individuell oppfølging fra offentlige tjenester er svaret, mener de. Politiske aktører som arbeider for å svekke andres rettigheter, må også møtes med politiske argumenter og organisert motstand.
– Det er ikke nødvendigvis et individ som skal «følges opp». Det er en politisk aktør som må møtes politisk, skriver de.
Skole, helsevesen, barnevern, politi og mentorordninger har viktige oppgaver i forebyggingen, understreker notatet. Men disse tjenestene kan ikke alene møte et politisk prosjekt som bygger på at noen mennesker skal ha færre rettigheter enn andre.
Advarer mot å se seg blind på vold
Forfatterne støtter at forskningsantologien undersøker både virkemidlene høyreekstreme aksepterer, og samfunnet de ønsker å skape. De mener en avgrensning som bare ser etter uttrykkelig støtte til politisk vold, kan overse viktige sider ved ideologien.
En bevegelse kan hevde at den arbeider fredelig og demokratisk, samtidig som den ønsker omfattende deportasjoner eller rettigheter bestemt av etnisk bakgrunn. Da må også konsekvensene av målene undersøkes, argumenterer Rana og Wasvik.
Samtidig advarer notatet mot å stemple all innvandringsmotstand og systemkritikk som ekstremisme. Det finnes ingen rett linje fra innvandringsskepsis til terror, og brede nasjonalistiske holdninger må skilles fra eksplisitt høyreekstremisme og støtte til vold.
Poenget er å undersøke hvordan ideer og fiendebilder beveger seg mellom ulike miljøer. Nettaktivister, influensere, alternative medier og organiserte grupper kan formidle beslektede fortellinger uten at alle aktørene dermed tilhører samme kategori.
Mener oppgjøret etter 22. juli er uavsluttet
Femten år etter terrorangrepene mener Antirasistisk Senter at Norge fortsatt har et uavsluttet oppgjør med deler av tankegodset. Den sterke fordømmelsen av terroren har ikke nødvendigvis ført til en tilsvarende avvisning av alle fiendebildene.
Notatet peker blant annet på forestillinger om muslimer som en grunnleggende trussel og om en flerkulturell elite som har sviktet «folket». Også framstillinger av politikere og journalister som deler av et korrupt system lever videre, skriver forfatterne.
Samtidig viser de til at koblingen til 22. juli er en belastning for norske høyreekstreme miljøer. Åpen støtte til terroren har en høy sosial og politisk kostnad, og miljøene må forholde seg til dette.
Forfatterne spør derfor hva slike grenser betyr for rekrutteringen. De etterlyser også mer kunnskap om hva som skjer dersom grensene svekkes.
Motdemonstranter har også ytringsfrihet
Notatet løfter særlig fram motstanden mot Stopp islamiseringen av Norge, SIAN. Ifølge gjennomgangen viser antologiens kapittel om motmobilisering at høyreekstreme gateaksjoner nesten alltid møter motstand, og at flere deler av sivilsamfunnet har sluttet seg til over tid.
Fagforeninger, ungdomspartier, antirasistiske organisasjoner, tros- og livssynssamfunn og lokale politiske fellesskap har deltatt. Strategiene har variert mellom direkte motdemonstrasjoner, separate markeringer og bevisst ignorering.
Rana og Wasvik understreker at det ikke finnes én strategi som passer i alle situasjoner. SIAN kan bruke sterke reaksjoner i egen propaganda, men det kan også være viktig at budskapet deres blir tydelig imøtegått.
De mener dessuten at debatten ofte legger for stor vekt på organisasjonens rett til å ytre seg. Ungdommene på den andre siden av politisperringene har også rett til å delta i offentligheten og protestere mot budskap som rammer dem.
– Ytringsfriheten tilhører også ungdommen som ønsker å stille seg på den andre siden av politisperringene og si imot.
Å anbefale minoritetsungdom å holde seg unna kan i enkelte situasjoner være klokt, skriver forfatterne. Men dersom dette alltid blir svaret, risikerer samfunnet å gjøre dem til passive mottakere av demokratiet framfor aktive deltakere.
Etterlyser kunnskap om det som virker
Antirasistisk Senter etterlyser forskning på hvordan lokale markeringer, fagbevegelsen og antirasistiske organisasjoner påvirker høyreekstrem rekruttering og oppslutning. De vil også vite mer om betydningen av at minoriteters erfaringer blir hørt og satt inn i en større politisk sammenheng.
Forfatterne mener samfunnet står overfor to oppgaver samtidig: å forebygge vold og å motarbeide ideene som gjør mennesker mindre trygge og svekker deres plass i fellesskapet. Den første krever et godt forebyggingsapparat som ivaretar rettighetene til den enkelte, mens den andre også krever innsats på arbeidsplasser, i skolen og i lokalsamfunnene.
Derfor mener de at forskningen må rette mer oppmerksomhet mot dem som faktisk stiller opp. Skal vi forstå hvorfor høyreekstreme bevegelser ikke blir større, må vi også undersøke hva motstanden bidrar med.
