Hvordan skal unge stole på Norge når de stadig omtales som en belastning?

«Tillit er beredskap» er temaet for årets Verdensdag for psykisk helse. Det er en viktig påminnelse om at samfunnets styrke ikke bare måles i økonomi, forsvar eller offentlige institusjoner. Den måles også i kvaliteten på relasjonene mellom oss.

Tillit handler om å oppleve at man hører til. Om å bli møtt som et medmenneske med verdi og ressurser, ikke som et problem som skal håndteres.

Derfor bør vi spørre hva som skjer med tilliten når innvandring stadig oftere trekkes fram som forklaringen på ulike samfunnsutfordringer. Hva gjør det med fellesskapet når mennesker igjen og igjen omtales som en belastning? Og hva gjør det med dem som hører slike budskap, særlig unge mennesker som er født og oppvokst i Norge, og som oppfatter dette landet som sitt hjem?

Unge spør om de er ønsket

Dette handler ikke bare om politikk. Det handler også om psykisk helse.

Gjennom mitt arbeid har jeg møtt mennesker som lever med usikkerhet knyttet til opphold, familiegjenforening og framtid. Jeg har møtt foreldre som forsøker å skape trygghet for barna sine samtidig som deres egen situasjon er uavklart. Jeg har møtt unge mennesker som spør om de virkelig er ønsket, selv om de snakker norsk, går på norske skoler og ser på Norge som sitt hjemland.

For mennesker som allerede bærer erfaringer med krig, flukt, tap eller forfølgelse, kan offentlig mistenkeliggjøring bli en ekstra belastning. Ordene vi bruker, former opplevelsen av tilhørighet. De påvirker hvordan mennesker ser på seg selv og på samfunnet rundt dem.

Et samfunn med høy tillit er ikke et samfunn uten utfordringer. Det er et samfunn som er i stand til å møte utfordringer uten å gjøre mennesker til syndebukker.

Et samfunn med høy tillit er ikke et samfunn uten utfordringer. Det er et samfunn som er i stand til å møte utfordringer uten å gjøre mennesker til syndebukker.

Vi må kunne snakke om problemene

Samtidig må vi kunne snakke åpent om reelle problemer. Integreringsutfordringer finnes. Forskjeller i sysselsetting, utdanning og levekår må tas på alvor. Kriminalitet og utenforskap må bekjempes. Å anerkjenne dette er ikke det motsatte av inkludering. Tvert imot er det en forutsetning for et bærekraftig fellesskap.

Men en ansvarlig samfunnsdebatt må klare å holde flere sannheter sammen. Noen opplever utenforskap, mens mange lykkes godt. Noen lokalsamfunn opplever press på tjenester, mens andre er avhengige av arbeidskraft med innvandrerbakgrunn. Virkeligheten lar seg sjelden redusere til enkle forklaringer.

Rundt om i Norge bidrar mennesker med innvandrerbakgrunn hver dag som helsearbeidere, lærere, gründere, forskere, håndverkere, frivillige og samfunnsborgere. De bygger familier, etablerer virksomheter, skaper arbeidsplasser og deltar i lokalsamfunn. Disse historiene får sjelden de største overskriftene, men de er en del av fortellingen om Norge.

Tilliten må omfatte alle

Som kirker og trosfellesskap møter vi mennesker på tvers av språk, kultur og bakgrunn. Vi ser hvor mye som skjer når mennesker blir møtt med respekt, tillit og reelle muligheter til deltakelse. Fellesskap skaper tilhørighet. Tilhørighet skaper ansvar. Ansvar skaper tillit.

Hvis tillit virkelig er beredskap, må den omfatte alle som deler dette samfunnet. Ikke fordi forskjeller forsvinner, men fordi et samfunn står sterkere når mennesker opplever at de har en plass i fellesskapet.

Kong Harald uttrykte det på en enkel og vakker måte da han sa: «Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.» Det håpet er fortsatt verdt å holde fast ved. For tillit begynner ofte der: i viljen til å se hverandre som medborgere og medmennesker før vi ser hverandre som problemer.