Foto: Eminol
Flyktninger som trenger å flytte for å komme i trygghet eller arbeid, møter store hindringer. En ny Fafo-rapport viser at muligheten til å beholde økonomisk støtte kan avhenge av hvilken kommune og saksbehandler de møter.
Politiet anbefalte at familien skulle flytte fra kommunen der den var bosatt. En kommuneansatt forsøkte å finne en ny kommune som ville ta imot familien, men fikk avslag fra flere hold før én kommune til slutt sa ja.
Historien er blant eksemplene i Fafo-rapporten «Vilkårlig og restriktivt», publisert 23. oktober. Forskerne Ida Kjeøy, Silje Andresen og Huafeng Zhang har undersøkt hvordan kommuner og Nav håndterer flyktninger som ønsker å flytte de første fem årene etter bosetting.
Politiets anbefaling var ikke nok
Den kommuneansatte beskriver en sak der politiet mente familien burde flytte. Likevel krevde det henvendelser til en rekke kommuner å få på plass en avtale.
– Til slutt fikk vi napp hos én kommune, forteller den ansatte til Fafo.
Forskerne mener eksempelet viser hvor avhengige flyktninger kan være av at ansatte i bosettingskommunen tar ansvar for å finne en løsning. Flere av de intervjuede mener så alvorlige saker bør løftes til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), fremfor å være avhengige av at kommunene blir enige seg imellom.
Én av fire ville avslått i voldssak
Fafo presenterte også tenkte saker for kommuneansatte og spurte hvordan de ville vurdert dem. I ett eksempel hadde en flyktning vært utsatt for partnervold og fått en uttalelse fra politiet om at vedkommende burde flytte.
Dette var eksempelet flest ville godkjent. Likevel svarte 25,9 prosent av de mest sentrale kommunene at de mest sannsynlig ville avslått en avtale om flytting.
Intervjuene viser at enkelte kommuner krever dokumentasjon fra politiet eller krisesenteret, mens andre avslår selv når slike instanser er involvert. Flere mener dessuten at det må dokumenteres hvorfor flyktningen trenger å flytte til akkurat deres kommune.
Frihet til å flytte – med økonomisk risiko
Flyktninger har i utgangspunktet rett til å flytte mellom norske kommuner. For dem som trenger offentlig støtte, kan flytting likevel få store økonomiske konsekvenser.
Flytter de uten avtale før det har gått fem år etter bosetting, kan de miste retten til introduksjonsprogram og introduksjonsstønad i den nye kommunen. De kan også få avslag på økonomisk sosialhjelp og bli henvist tilbake til kommunen der de først ble bosatt.
Fafo har undersøkt tre muligheter for unntak: avtalt flytting mellom kommuner, tilbud om introduksjonsprogram etter flytting og sosialhjelp når et avslag vil være «åpenbart urimelig». Rapporten, som er laget på oppdrag fra IMDi, bygger på en spørreundersøkelse sendt til alle landets kommuner og intervjuer med ansatte i kommunene og Nav.
Ni av ti sentrale kommuner avslo siste sak
Blant kommunene som svarte på spørsmålet, oppga 67 prosent at de hadde avslått den siste henvendelsen om avtalt flytting. I de mest sentrale kommunene var andelen 90 prosent.
Tallene gjelder kommunenes siste sak, ikke samtlige forespørsler de har behandlet. Rundt en tredjedel av kommunene hadde heller ikke inngått noen slik avtale de siste tre årene.
Kommunene som mottar flest henvendelser, er gjennomgående strengere enn dem som mottar færre. Samtidig finner forskerne store forskjeller som ikke kan forklares med kommunenes beliggenhet eller flyktningenes situasjon alene.
Jobbtilbud gir heller ingen garanti
Også flyktninger som ønsker å flytte for å arbeide, møter hindringer. I en tenkt sak skulle kommunene vurdere en kvinne med barn i skolealder som hadde fått tilbud om en relevant jobb med ett års varighet i en annen kommune.
Kvinnen ønsket en avtale som sikret familien rettigheter dersom arbeidsforholdet tok slutt. Blant de mest sentrale kommunene svarte rundt 69 prosent at de ville avslått forespørselen.
Tre ansatte fra tre store kommuner vurderte også en tilsvarende, tenkt sak i intervjuene. Én ville avslå, én la avgjørende vekt på jobbens varighet, mens den tredje ville godkjenne flyttingen.
Unntaksregelen er mindre kjent
Fafo finner et lignende mønster i Navs vurderinger av økonomisk sosialhjelp. De intervjuede veilederne kjenner godt til hovedregelen om at flyktninger som flytter innenfor femårsperioden, kan henvises tilbake til bosettingskommunen.
Muligheten til å gi hjelp når et avslag vil være «åpenbart urimelig», er mindre kjent. Forskerne finner også at ansatte som kjenner unntaksregelen, kan tolke den strengt.
I intervjuene vurderte veilederne blant annet en tenkt situasjon der en familie hadde vært selvforsørget i den nye kommunen, men trengte kortvarig hjelp etter at forsørgeren fikk færre vakter på jobb. Noen ville innvilge hjelp, mens andre ville henvise familien tilbake til bosettingskommunen, selv om rundskrivet omtaler slike situasjoner som mulige grunner til unntak.
Uenige om hvem som har ansvaret
Ulike tolkninger finnes også på myndighetsnivå. Tidlig i 2026 overprøvde Statsforvalteren i Trøndelag et Nav-vedtak om avslag på sosialhjelp til en flyktning som hadde flyttet før femårsperioden var over.
Statsforvalteren mente den nye kommunen hadde ansvar for sosiale tjenester fordi den mottok integreringstilskudd for personen. Arbeids- og velferdsdirektoratet legger derimot til grunn at ansvaret som hovedregel ligger hos den opprinnelige bosettingskommunen når flyttingen ikke er avtalt.
Statsforvalteren stilte også spørsmål ved om direktoratets lovforståelse var i tråd med vernet i flyktningkonvensjonen. Direktoratet avviste dette og fastholdt at forståelsen ikke strider mot Norges internasjonale forpliktelser.
Regjeringen utreder strengere begrensninger
Rapporten kommer samtidig som regjeringen arbeider med forslag om strengere flyttebegrensninger. Som Utrop tidligere har omtalt, har arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) varslet at forslag skal sendes på høring.
Regjeringen utreder både et tidsbegrenset forbud mot å flytte til bestemte områder og et generelt, tidsbegrenset forbud mot å flytte fra bosettingskommunen. Begrunnelsen er blant annet belastningen på kommuner som mottar mange flyktninger med store hjelpebehov.
Regjeringen har samtidig understreket at begge alternativene må ha unntak, blant annet for personer som er selvforsørget, flytter for arbeid eller utdanning, eller der hensynet til barnets beste tilsier flytting. Norske statsborgere skal ikke omfattes.
Etterlyser tydeligere regler
Fafo-forskerne mener dagens system gir kommunene få grunner til å gjøre unntak. Ansatte begrunner blant annet avslag med kapasitet, kostnader og frykt for at flere avtaler skal føre til økt flytting.
Forskerne beskriver dette som et problem ved systemet, fremfor vond vilje hos den enkelte ansatte. De etterlyser tydeligere rammer for hvem som bør få unntak, og hva en avtale mellom kommuner skal innebære.
Utfallet i dag i for stor grad avhenger av hvilke kommuner og ansatte flyktningen møter. Dermed kan personer som trenger å flytte for å komme i trygghet, eller som kunne kommet bedre inn i arbeidslivet et annet sted, i praksis bli værende fordi de ikke har råd til å miste støtten.
