Jeg er innvandrermenneske – ikke «innvandreren»

Jeg hadde tre jobber. Likevel måtte jeg bevise at jeg bidro.

Jeg har gjort det Norge forventer: lært språket, arbeidet, betalt skatt og bidratt. Likevel blir jeg ofte møtt som representant for en gruppe, ikke som individ – som den personen jeg er.

Vi skal stille krav til mennesker som kommer til Norge. Men krav må følges av rettferdighet: Den som gjør sin del, skal ikke måtte svare for handlingene til alle andre med innvandrerbakgrunn.

Jeg er innvandrer, og jeg mener det norske samfunnet både kan og bør ha forventninger til meg. Jeg skal lære norsk, respektere lover og regler, utdanne meg, arbeide så mye jeg kan, forsørge meg selv og bidra til fellesskapet. Dette er ikke urimelige krav. Det er krav jeg selv har forsøkt å leve opp til. Men jeg har også ett krav tilbake: Ikke døm meg for det andre gjør.

«Det er bra at du jobber»

Siden jeg kom til Norge, har jeg hatt mange ulike jobber. Jeg har arbeidet som renholder, taxisjåfør, vaskeriassistent og butikkmedarbeider, og jeg har vært morsmålslærer, tolk, prosjektleder og rådgiver. I perioder hadde jeg tre jobber samtidig, med fast arbeid på dagtid og ekstravakter på kvelder og i helger. Jeg forteller ikke dette for å få ros, men fordi erfaringene mine sier noe om hvordan vi ser på hverandre.

Da jeg kjørte taxi i helgene ved siden av annet arbeid, hendte det at passasjerer sa: «Det er bra at du jobber. Det er mange innvandrere som ikke jobber.» Kommentaren var sikkert vennlig ment. Likevel satt jeg ofte igjen med et ubehag. De visste ikke at taxikjøringen var min tredje jobb, at jeg allerede hadde en fast stilling, eller hvor mange timer jeg hadde lagt ned for å bygge et liv i Norge. De så en innvandrer bak rattet og tenkte kanskje: Bra at han jobber. Men hvorfor var utgangspunktet at jeg kunne ha vært en som ikke gjorde det?

Når forestillingen om «innvandreren» kommer før møtet med mennesket, må jeg bevise at jeg er en av de «flinke». Jeg må vise at jeg kan språket, arbeider, betaler skatt, står på egne ben og ikke utnytter NAV eller Norge. Jeg skulle ønske utgangspunktet var et annet: at jeg først ble møtt som et menneske, og deretter som en person med innvandrerbakgrunn.

Andres handlinger er ikke mitt ansvar

Selvsagt finnes det mennesker som misbruker velferdsordninger, ikke ønsker å arbeide eller bryter loven. Det må vi kunne snakke åpent om. Men vi må også klare å skille mellom handlinger og tilhørighet. Hvis én innvandrer misbruker NAV, sier det ingenting om meg. Hvis én ikke lærer norsk, betyr det ikke at jeg lar være. Og hvis én begår kriminalitet, gjør det ikke resten av oss til mistenkte. Vi kan kritisere problemer uten å gjøre mennesker til problemer.

Jeg har også ett krav tilbake: Ikke døm meg for det andre gjør.

Mange innvandrere lever helt vanlige liv. De står opp, går på jobb, betaler skatt og husleie, oppdrar barn, driver bedrifter og deltar i lokalsamfunnet. Noen har én jobb, andre to eller tre. Likevel blir også de noen ganger omtalt som en del av «innvandrerproblemet». Her trenger den norske debatten større presisjon og mer rom for enkeltmennesket.

Forventninger fra to kanter

Det finnes også en annen side av historien som sjelden får plass. Da jeg kom til Norge, ble familien, vennene og menneskene som kjente meg, igjen i hjemlandet. Med livet i diaspora – det å leve utenfor hjemlandet – følger forventninger: Du bor i Europa og arbeider i Norge, da kan du vel sende penger hjem. En slektning trenger hjelp til skole, en annen til en sykehusregning, en tredje har mistet jobben. Mange av oss hjelper fordi vi bryr oss, og fordi vi vet hvor vanskelig livet kan være.

Men også her må det være lov å sette en grense. Jeg kom ikke til Norge for å være familiens pengeoverføringstjeneste. Jeg kom for å arbeide, skape trygghet og bygge mitt eget liv. Vi som bor her, har også husleie, lån, barn, regninger, drømmer og bekymringer. Det å bo i Norge betyr ikke automatisk at man har økonomisk overskudd. Vi må også få lov til å leve.

I innvandringsdebatten blir mennesker ofte omtalt som arbeidskraft, en kostnad for skattebetalerne, NAV-mottakere eller integreringsprosjekter. Bak disse ordene finnes mennesker som prøver og feiler, lykkes og trenger hjelp, arbeider hardt og hjelper andre. Mange forsøker samtidig å finne balansen mellom to land, to kulturer og to sett med forventninger.

Hva kan vi forvente av Norge?

Derfor trenger vi en mer voksen innvandringsdebatt. Vi må kunne stille tydelige krav om språk, arbeid, lovlydighet og deltakelse, samtidig som vi møter dem som gjør sin del, med respekt. Jeg ber ikke om særbehandling. Jeg ber om å bli behandlet som et individ, og om å slippe å bære ansvaret for mennesker jeg aldri har møtt og handlinger jeg aldri har utført.

Jeg er stolt av mine røtter, og jeg er stolt av livet jeg har bygget i Norge. Jeg er arbeidstaker, skattebetaler, nabo, kollega og samfunnsborger. Først og fremst er jeg et menneske.

Så la oss ikke bare spørre hva Norge forventer av innvandrere. La oss også spørre hva mennesker som gjør sin del, med rimelighet kan forvente av Norge. Når skal vi slutte å omtale innvandrere som én gruppe og begynne å møte oss som enkeltmennesker? Det er en samtale vi bør kunne ta åpent, ærlig og uten å gjøre hverandre til fiender.