Foto: Chris Goldberg
Klær kan uttrykke tro, tradisjon, tilhørighet eller personlige preferanser. De forteller oss ikke alene hvem som bestemmer over økonomien hennes, hvem hun får møte, eller om hun kan forlate et forhold uten frykt.
Likevel får synlige religiøse forskjeller stor plass i integreringsdebatten. Min bekymring er at kvinnene som skiller seg ut, blir gjort til symboler på manglende integrering, mens kontroll som er mindre synlig, faller utenfor bildet.
Vold og kontroll finnes i flere miljøer
Vold og kontroll finnes i flere miljøerTvang og negativ sosial kontroll i innvandrermiljøer må tas alvorlig. Å utvide perspektivet innebærer å se flere utsatte og undersøke flere former for makt. Kvinners selvbestemmelse må være utgangspunktet, uansett hvem som begrenser den.
I omfangsstudien fra 2023 dokumenterte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) vold i den norske befolkningen. Om lag én av ti kvinner oppga at de hadde vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner eller tidligere partner. Det gjelder livstidserfaringer, ikke antall hendelser i ett år. NKVTS’ temaside om vold og overgrep oppsummerer også at om lag én av ti kvinner har opplevd alvorlig fysisk partnervold.
Dette befolkningstallet sier ikke hvordan volden fordeler seg etter etnisk bakgrunn. Det viser hvorfor partnervold må behandles som et bredt samfunnsproblem. Kvinners trygghet kan ikke reduseres til et integreringsspørsmål.
En partner kan begrense en kvinnes kontakt med venner, kontrollere økonomien og overvåke hvor hun er. Trusler kan gjøre det farlig å bryte ut. Kripos’ nasjonale drapsoversikt for 2025 dokumenterer drap og relasjoner. Kvinnens klær forteller lite om risikoen for vold i nære relasjoner.
Også religiøs kontroll må undersøkes på tvers av miljøer. NOVA-forskere ved OsloMet har beskrevet oppvekst i enkelte lukkede kristne trossamfunn, der menigheten legger sterke føringer på relasjoner, utdanning, økonomi og kjønnsroller. Studien gir innblikk i erfaringer og mekanismer, ikke et mål på utbredelsen blant kristne generelt.
Bufdir beskriver dessuten at det å bryte med et lukket trossamfunn kan få store personlige konsekvenser. Tap av nettverk og tilhørighet kan gjøre friheten til å velge annerledes svært kostbar.
Ulike former for kontroll krever ulik hjelp
Kontrollformene kan overlappe, men har også viktige forskjeller. Æresrelatert vold kan involvere flere familiemedlemmer og nettverk på tvers av land. I et parforhold kan én person utøve omfattende kontroll. I lukkede trossamfunn kan frykt for utestenging gjøre det vanskelig å bryte. Kunnskap om slike forskjeller er nødvendig for å gi riktig hjelp.
Utdanningsdirektoratet beskriver negativ sosial kontroll som noe som kan forekomme i ulike miljøer og befolkningsgrupper.
Klær forteller ikke hele historien
Debatten rundt Anders Magnus’ bok «Innvandringens skyggesider» gjør spørsmålet aktuelt. Ifølge forlagets presentasjon av boka foreslår han blant annet hijabforbud i barnehagen og grunnskolen som tiltak mot kvinneundertrykking. Sylvi Listhaug har trukket fram boka som støtte for FrPs innvandringspolitikk, slik det framgår av FrPs omtale.
Min kritikk gjelder dette forslaget og perspektivet i debatten, ikke hele boka: Hvordan sikrer vi at kampen mot undertrykking retter seg mot makten som begrenser kvinnen, og ikke gjør synlig muslimsk tilhørighet til et generelt faresignal?
For barn må vi vurdere foreldrenes innflytelse, eventuelt press og barnets egen stemme. Hijab og ansiktsdekkende plagg må skilles fra hverandre. For voksne er spørsmålet om de kan velge både å bruke religiøse klær og å la være.
Verken religiøse klær eller fraværet av dem dokumenterer frihet eller ufrihet. Arbeid og utdanning gir heller ingen garanti mot vold. Skal vi forstå hvem som trenger hjelp, må vi undersøke livssituasjonen og lytte til den enkelte.
Samme målestokk for alle
Den kristenkonservative tradwife-debatten reiser et beslektet spørsmål. KrFU-politikere har forsvart større rom for tradisjonelle familievalg. Slike valg er ikke i seg selv undertrykking. Men argumentet om valgfrihet må prøves mot samme spørsmål uansett kvinnens bakgrunn: Har hun reelle alternativer og mulighet til å ombestemme seg? Ingrid Olina Hovland skrev om likestillingspolitikken i VG.
Kontroll i kristne og sekulære miljøer blir også undersøkt og diskutert. Poenget er å undersøke om vi bruker samme målestokk, og om problemer i minoritetsmiljøer blir gjort til kjennetegn ved hele befolkningsgrupper.
Regjeringens handlingsplan mot muslimfiendtlighet viser til forskning om diskriminering knyttet til blant annet hijab. Diskriminering kan begrense muligheten til å delta i samfunnet. Den som også opplever kontroll i nære relasjoner eller et religiøst miljø, trenger støtte mot begge deler.
Mediene og politikerne må derfor spørre hvem som får representere problemet, og hvem vi overser. Kvinner må høres som mennesker med ulike erfaringer, både når de ønsker å beholde en tradisjon, og når de kjemper for å bryte med den.
En konsekvent kamp for kvinners frihet må følge kontrollen dit den finnes: i parforholdet, familien og menigheten. Den må støtte retten til å gå, retten til å bli og retten til å velge annerledes. Det gjelder enten kvinnen bærer hijab, kors eller ingen religiøse symboler.
