«Jeg er kvinne, muslim og minoritet» – slik beskrives hetsen

Mandag er FNs internasjonale dag mot straffefrihet for forbrytelser mot journalister. I Norge tenker vi gjerne at dagen handler om andre land. Her blir journalister sjelden drept eller fengslet. Men straffefrihet handler også om det som skjer hver dag uten konsekvenser: hetsen i innboksen, truslene i kommentarfeltet og meldingene som aldri blir anmeldt. Ikke all hets er straffbar, men enkelte trusler og hatefulle ytringer kan rammes av straffeloven.

Og hetsen rammer skjevt. I Journalistundersøkelsen 2022, som Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet gjorde for Norsk Journalistlag, svarte 32 prosent av medlemmene at de var blitt utsatt for sjikane, hets eller trakassering det siste året. Blant journalister med ikke-europeisk innvandrerbakgrunn var andelen 48 prosent. Det samme gjaldt journalister fra nasjonale minoriteter, mens 45 prosent av journalister med urfolksbakgrunn svarte det samme.

Tallene har en hake, og den er selve poenget. Gruppene er små, med mellom 23 og 51 respondenter, og forskerne advarer mot å trekke sikre konklusjoner. Noen av journalistene som ser ut til å være mest utsatt, er altså også dem vi vet minst om. Europarådets landoversikt for Norge peker likevel i samme retning: Studier tyder på at journalister med minoritetsbakgrunn og skeive journalister utsettes for trusler og trakassering dobbelt så ofte som etnisk norske kolleger.

Internasjonale tall for kvinnelige journalister viser mønsteret tydeligere. I UNESCOs undersøkelse The Chilling fra 2021, som omfattet 901 journalister i 125 land, hvorav 714 kvinner, hadde 64 prosent av de hvite kvinnene opplevd netthets. Blant svarte kvinner var andelen 81 prosent, blant urfolkskvinner 86 prosent og blant jødiske kvinner 88 prosent.

Hver femte hadde opplevd angrep utenfor nettet som de mente hadde startet på nettet. Blant arabiske kvinner gjaldt det over halvparten, 53 prosent, mot 11 prosent av de hvite kvinnene.

De har sagt det selv

«For meg er hetsen tredelt: Jeg er kvinne, muslim og minoritet», sa VG-journalist Shazia Majid til Utrop i 2018. Til NRK fortalte hun at hetsen skremte henne så mye at hun fortsatt ikke tok kollektivtransport til jobben den gang. Daværende Dagsrevyen-programleder Rima Iraki fortalte at seere mente hun ikke kunne være objektiv i innvandringssaker «fordi jeg har innvandrerbakgrunn – basert på utseendet mitt».

Da Siri Avlesen-Østli begynte i TV 2 Sporten, spurte folk i kommentarfeltet om en med hennes bakgrunn skulle dekke vintersport. TV 2 endte med å stenge kommentarfeltet. Historiene ble omtalt både av Utrop og NRK.

Dette er åtte år siden. Vi har ikke funnet systematisk kunnskap om hvordan redaksjonene følger opp minoritetsjournalister som hetses, eller om situasjonen har blitt bedre.

Synlighet kan gjøre journalister mer utsatt

I forskningsprosjektet SOCYTI har vi undersøkt netthat i Norge. Arbeidet omfatter blant annet en spørreundersøkelse blant 111 brukere av sosiale medier – utvalget er ikke representativt – og intervjuer med 25 representanter for 20 organisasjoner som jobber mot hat. Flere av svarene peker mot synlighet som en mulig utløser. Noen viser troen sin, for eksempel ved å bære hijab, eller har en hudfarge som skiller seg ut. En kvinne fortalte at de hatefulle kommentarene kommer etter at hun har skrevet artikler eller vært synlig i mediene.

Journalister med minoritetsbakgrunn er synlige gjennom yrket sitt. Bylinen, ansiktet på skjermen og stemmen på radio gjør dem lette å finne. Når de dekker innvandring, religion eller rasisme, blir de eksponert både for saken de dekker og for hvem de er.

Vi fant også at hatet får følger langt utover dem som rammes direkte. Vitner reagerte på flere av de samme måtene som dem som selv var utsatt, blant annet med sinne og tilbaketrekning. Omtrent 15 prosent av dem som var rammet eller hadde sett hets, hadde sluttet å delta i offentlig debatt.

Blant journalistene i UNESCO-undersøkelsen som hadde opplevd netthets, sensurerte 30 prosent seg selv på sosiale medier, og 20 prosent hadde trukket seg helt ut av samhandling på nett. Det er grunn til å spørre om det samme skjer i journalistikken i Norge. Svaret vet vi ikke, og det er nettopp problemet.

Hets rammer også politikere

Også politikere med minoritetsbakgrunn forteller om hets. Likestillingssenteret fant i 2025 at 44 prosent av folkevalgte med etnisk minoritetsbakgrunn i kommunestyrene – 46 av 105 personer – hadde opplevd hets, trakassering eller rasisme i vervet. Bare 17 prosent av dem som hadde opplevd dette, hadde anmeldt hendelsene.

Denne høsten har SVs nestleder Marian Hussein fortalt om årevis med hets og om at hun har takket nei til debatter fordi belastningen blir for stor. Hun fortalte om erfaringene i en sak hos Utrop.

Når minoritetsstemmer i politikk og journalistikk slites ned, mister offentligheten perspektiver den allerede har for lite av.

Straffefrihet i det små

Journalister har én fordel som vanlige brukere ikke har: en arbeidsplass å melde fra til. I Journalistundersøkelsen ble to av tre hendelser med sjikane varslet til noen, for eksempel kolleger eller arbeidsgiver. I SOCYTI-undersøkelsen oppga ingen av de 75 som var rammet eller hadde sett hets, at de pleide å anmelde. Over en tredjedel hadde heller ikke søkt eller fått hjelp. Internasjonalt hadde bare 11 prosent av kvinnelige journalister i UNESCO-undersøkelsen meldt netthets til politiet.

Men ikke alle har en redaksjon i ryggen. Frilansere og vikarer kan stå mer alene. Ifølge Europarådet har Riksadvokaten bedt politiet prioritere trusler og vold mot journalister, og Høyesterett har slått fast at slike saker skal straffes strengere. Men en prioritering hjelper lite for den som aldri anmelder. Det er straffefrihet i det små.

Hva må gjøres?

Tell dem. Journalistundersøkelsen bør legges opp slik at minoritetsjournalister, samiske journalister og frilansere blir godt nok representert til at vi kan si noe sikkert om dem.

Spør dem. Vi planlegger nå intervjuer med journalister med minoritetsbakgrunn om hvordan de møter hets, og hva redaksjonene gjør. Slik kunnskap trengs før vi kan lage gode tiltak.

Redaksjonene må ha en plan. Hets mot minoritetsjournalister må behandles som et arbeidsmiljøproblem, ikke som et personlig problem. Det betyr oppfølging, ikke bare et råd om å la være å lese kommentarfeltet.

Ta sakene videre. Når trusler anmeldes, må de etterforskes. Ellers lærer både avsenderne og de rammede at det ikke nytter.

Pressefrihet måles ofte i hvor mange journalister som blir drept eller fengslet. I Norge bør vi også måle hvem som orker å bli værende.

Carol Azungi Dralega er professor ved Institutt for journalistikk, medier og kommunikasjon ved NLA Høgskolen. Hun ledet en av arbeidspakkene i forskningsprosjektet SOCYTI.