Drømmene hun tok med seg til Tromsø

Da Taliban tok makten i Kabul, hadde Azar Sheewa Azamy to ønsker: å få møte barnet hun ventet, og at ektemannen skulle overleve og være der når barnet vokste opp. Fem år senere har hun gitt ut sin første barnebok og begynt å arbeide som journalist i Tromsø.

Hver gang døren åpnet seg, var Azar redd for at noen skulle komme for å hente mannen hennes. Det var august 2021. Taliban hadde tatt kontroll over Kabul, og Azar Sheewa Azamy og ektemannen Hekmatullah Azamy visste ikke om de var trygge i sitt eget hjem. Hekmat hadde arbeidet i Afghanistans nasjonale sikkerhetsråd. Paret fryktet at tilknytningen hans til den tidligere regjeringen kunne sette ham i fare.

– Lyden av døren skremte meg. Hver gang tenkte jeg at nå kommer noen for å ta Hekmat, forteller hun.

Hun gruet seg også til å sovne. Tanken på at noen kunne komme mens hun sov, og at hun kunne våkne uten å finne mannen sin, gjorde nettene urolige. Hun forestilte seg gang på gang at de kunne bli drept. Dagen før maktovertakelsen, 15. august, hadde hun fått vite at hun var gravid. Midt i frykten var det to tanker hun holdt fast ved.

– Jeg hadde bare to ønsker: at jeg skulle få leve lenge nok til å møte barnet mitt, og at Hekmat skulle overleve, slik at barnet vårt kunne bli kjent med faren sin og vokse opp med ham.

I dag bor familien i Tromsø. De har to barn, og Azar har begynt å arbeide med det hun har ønsket seg siden barndommen: å skrive.

Oppveksten i Badakhshan

Azar ble født i Kabul i 1989 og tilbrakte store deler av barndommen i Badakhshan, nordøst i Afghanistan. Familien flyttet tilbake dit da Taliban tok Kabul i 1996. I Badakhshan kunne hun og brødrene fortsette på skolen.

Hun vokste opp i en stor familie der utdanning sto høyt, også for jentene. Moren var ett av ti søsken, og mange slektninger bodde i nærheten. Sommerferiene tilbrakte familien ofte hos bestefaren i Baharak. Der kunne 40–50 familiemedlemmer samles. De spiste sammen, spilte, leste bøker og arrangerte kvelder med diktlesning.

Azar husker særlig hvordan de voksne leste for barna, og hvordan både barn og voksne fikk prøve seg med egne dikt. Interessen for fortellinger og språk fulgte henne videre.

Samtidig var ikke barndommen uten utfordringer. Azar ble født med grå stær og gjennomgikk flere øyeoperasjoner. Krig og begrenset tilgang til spesialisert helsehjelp gjorde behandling vanskelig. På skolen kunne synsproblemene gjøre det krevende å følge undervisningen, og hun opplevde også negative kommentarer fra andre barn.

Likevel deltok hun i skolearrangementer og andre aktiviteter. Som tiåring fikk hun være programleder og arbeide med regi i et barneprogram på TV. I 2004, da hun var 15 år, fikk hun diagnosen grønn stær (glaukom). Familien flyttet igjen til Kabul for å forsøke å skaffe behandling. Hun ble operert, men inngrepene ga ikke resultatet de hadde håpet på.

Foreldrene var lærere og hadde ikke økonomi til å betale for behandling i utlandet. Moren tok kontakt med sykehus og internasjonale organisasjoner for å finne hjelp. Til slutt fikk Azar tilbud om behandling gjennom en tysk organisasjon. Hun reiste til Tyskland høsten 2004 og kom tilbake til Afghanistan våren 2005.

– Det var tungt å se hvor mye moren min måtte kjempe for at jeg skulle få hjelp. Hun sluttet aldri å lete etter muligheter, forteller Azar.

Utdanning, arbeid og planer for framtiden

I 2007 begynte Azar å studere ved universitetet. Hun fordypet seg blant annet i sosiologi og filosofi, fag som ga henne rom til å diskutere spørsmål om mennesker og samfunn. Hun beskriver studietiden som en god periode, med nye venner og større tro på egne muligheter.

Senere arbeidet hun innen markedsføring og kommunikasjon. Mellom 2010 og 2015 var hun involvert i prosjekter knyttet til digitale tjenester og kommunikasjon i Afghanistan. Et prosjekt hun husker spesielt godt, handlet om å støtte barn i avsidesliggende områder som manglet skoleutstyr eller hadde begrenset mulighet til å gå på skole.

Arbeidet ga henne et mål hun fortsatt har: Hvis hun en dag tjener nok, ønsker hun å bruke en del av inntektene sine til å gi flere barn tilgang til utdanning.

I 2017 fikk hun mulighet til å ta en mastergrad i bedriftsledelse ved University of Science and Technology Beijing i Kina. Samme år møtte hun Hekmatullah Azamy gjennom nettverket Global Shapers Community. De møttes 5. februar, på en snøfull dag i Kabul. Begge ønsket å fullføre studiene før de giftet seg. De giftet seg i Kabul i 2019.

Azar ville også starte egen virksomhet. Hun reiste til India i forbindelse med forretningsplanene sine og inngikk en avtale der. Sommeren 2021 undersøkte hun dessuten mulighetene for å eksportere afghansk safran. Hun og mannen hadde arbeid, utdanning og planer om å stifte familie. De så for seg at framtiden skulle være i Afghanistan. Få uker senere falt regjeringen.

Flukten fra Kabul

Talibans maktovertakelse 15. august 2021 forandret alt. Paret ble værende i Kabul i ni dager, redde for hva som kunne skje med Hekmat. Det var vanskelig å planlegge noe som helst. De visste ikke om de kunne forlate hjemmet, eller om det ville være tryggere å bli.

– Jeg var redd for å lukke øynene. Jeg var redd for å sove, og redd for hva som kunne ha skjedd når jeg våknet. Jeg tenkte hele tiden på om noen kunne komme og ta ham fra meg, sier hun.

Tanken på barnet hun ventet, gjorde situasjonen enda mer alvorlig for henne. Hun tenkte ikke lenger på utdanningen, jobbene eller forretningsplanene. Hun ville at familien skulle overleve. Etter ni dager forlot de hjemmet og tok seg videre gjennom Usbekistan. De etterlot seg familie, arbeid og et liv de hadde brukt mange år på å bygge opp. Etter flere uker med usikkerhet kom de til Tromsø høsten 2021.

Da datteren Darya, som har et navn som betyr «elv», ble født 18. april 2022, var det et øyeblikk Azar hadde sett for seg gjennom hele flukten. Hun kunne holde barnet sitt, og Hekmat var der sammen med dem.

– Vi overlevde. Datteren vår fikk møte faren sin og vokse opp med ham. Det er noe jeg alltid kommer til å være takknemlig for, sier hun.

Å begynne på nytt i Norge

Den første tiden i Tromsø handlet om å skape en trygg hverdag. Byen med mørketid og nordlys var langt fra det livet familien kjente fra før. De skulle lære et nytt språk, forstå nye systemer og finne seg til rette langt fra slekt og venner.

Azar var vant til å ha en stor familie rundt seg. I Norge skulle hun bli mor uten moren, søsknene og de andre slektningene i nærheten. Samtidig måtte hun forholde seg til en ny hverdag med synsutfordringer. I 2022 mistet hun synet på venstre øye. Hun har også betydelig nedsatt syn på høyre øye. Det påvirker blant annet hvilke oppgaver hun kan utføre, og hvor mye hun klarer i løpet av en arbeidsdag.

I 2024 fikk familien sitt andre barn, sønnen Hemat Mahan. Darya og Hemat er blitt et viktig holdepunkt i livet hennes. Darya har sagt at hun vil bli øyelege når hun blir stor, slik at hun kan hjelpe mennesker som har øyeproblemer, slik moren har.

Azar er takknemlig for beskyttelsen familien fikk i Norge. Samtidig oppdaget hun at trygghet og tilhørighet ikke nødvendigvis kommer samtidig. Det tok tid å lære norsk, forstå arbeidslivet og skape et nettverk.

Hun snakker dari, engelsk, kinesisk, hindi og norsk. Med en mastergrad og mange års yrkeserfaring hadde hun håpet å finne arbeid der hun kunne bruke kompetansen sin. Også Hekmat hadde høyere utdanning og erfaring fra arbeidslivet i Afghanistan, og måtte finne sin plass i et nytt arbeidsmarked. Det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde forestilt seg.

Nær 2 000 jobbsøknader

Azar anslår at hun i løpet av omtrent tre år sendte nær 2 000 jobbsøknader. Ifølge henne førte disse til ett ordinært jobbintervju, ved UiT Norges arktiske universitet.

Ved siden av søknadene deltok hun i arbeidsrettede tiltak og praksis. Hun hadde praksis i hotellresepsjon og ved Tromsdalen bibliotek, deltok i aktiviteter gjennom NAV og Ressurs, og møtte arbeidsgivere til samtaler om mulige praksisplasser. Flere av disse samtalene endte uten et tilbud om plass.

– Jeg ønsket å arbeide. Det handlet ikke bare om lønn, men også om å bruke erfaringen min, møte mennesker og være en del av samfunnet, sier hun.

Hun opplevde det som særlig vanskelig at hun allerede hadde lang arbeidserfaring fra Afghanistan. I Norge måtte hun finne ut hvordan hun kunne begynne på nytt, samtidig som synsnedsettelsen krevde tilrettelegging. Hun ønsket ikke å bli vurdert bare ut fra det hun ikke kunne gjøre.

– Jeg ville at arbeidsgivere også skulle se kunnskapen og mulighetene mine, sier hun.

I språkpraksis hos Norges Blindeforbund i Tromsø møtte hun etter hvert en person som skulle få stor betydning for et annet mål: å gi ut en bok.

Hjelpen som gjorde bokdrømmen mulig

Asgeir Karal Larsen, tidligere lokallagsleder i Norges Blindeforbund, hjalp Azar med å finne fram til aktuelle støtteordninger og finansieringsmuligheter for bokprosjektet hennes. Azar hadde skrevet fortellinger lenge. Nå arbeidet hun med en norsk barnebok inspirert av datteren Darya og vennene hennes i barnehagen. Fortellingen skulle handle om vennskap, inkludering og det å hjelpe hverandre.

I september 2026 kom de ferdigtrykte eksemplarene av «Eventyr i barnehagen – De tre beste vennene». Hun husker godt da pakken fra trykkeriet kom.

– Hendene mine skalv da jeg åpnet esken. Da jeg tok opp den første boken, fikk jeg tårer i øynene, forteller hun.

For henne var det et resultat av mange års interesse for skriving, men også av arbeidet med å finne en ny retning etter flukten til Norge. 12. september arrangerte hun boksignering hos Norli Jekta i Tromsø. Asgeir kom for å støtte henne. De sto sammen i bokhandelen og så på bøkene som nå var blitt en realitet.

– Vi sto der og så på dem. Vi kunne nesten ikke tro at vi hadde fått det til, forteller hun.

Azar har startet enkeltpersonforetaket Nordlige Eventyr by Azar Azamy for å utvikle og gi ut barnebøker. Hun skriver på flere språk, og ønsker at fortellingene skal kunne nå barn med ulik språklig og kulturell bakgrunn.

En jobb hun ikke trodde hun skulle få

Kort tid etter bokutgivelsen så Azar en stillingsannonse fra Utrop, avisen som skriver om innvandring, mangfold og flerkulturelle spørsmål. Hun sendte CV-en sin, men hadde små forventninger etter alle jobbene hun tidligere hadde søkt på. Denne gangen ble hun innkalt til intervju. Deretter fikk hun tilbud om å arbeide som journalist.

I oktober 2026 begynte hun å skrive for Utrop. Arbeidet gir henne mulighet til å kombinere interessen for språk og samfunn med erfaringene fra markedsføring og kommunikasjon.

– Jeg har hatt lyst til å skrive siden jeg var barn. Nå får jeg arbeide med noe jeg virkelig liker, sier hun.

Hun er opptatt av saker om innvandring, integrering, kvinners rettigheter, Afghanistan og mennesker som kan ha vanskelig for å bli hørt. For Azar handler journalistikk både om å lytte og om å undersøke. Hun understreker at egne erfaringer ikke erstatter kildearbeid, dokumentasjon og kritiske spørsmål.

Arbeidet er også en ny begynnelse. Hun har fortsatt behov for å ta hensyn til synet, og hverdagen skal gå opp med studier, to små barn og eget foretak. Likevel opplever hun at hun endelig har funnet en faglig retning hun trives med.

«Ikke døm mennesker før du kjenner historien deres»

Erfaringene har gjort Azar opptatt av hvordan innvandrere blir møtt. Hun mener diskusjoner om språkferdigheter, arbeid og offentlige ytelser ofte mangler kunnskap om hva folk har opplevd før de kom til Norge.

Ikke døm innvandrere før du har prøvd å gå i skoene deres, om så bare i ett minutt, sier hun.

Hun minner om at mange har forlatt hjemlandet for å finne trygghet. Det å komme til Norge betyr ikke at utdanningen, yrkeserfaringen eller den tidligere identiteten forsvinner. En lærer, en student eller en bedriftsleder kan bli en nyankommet innvandrer, men kompetansen er fortsatt der.

– Å søke trygghet er ikke en forbrytelse. Ingen skal måtte forlate alt de kjenner for å være i sikkerhet, sier hun.

Azar ønsker å understreke to ting samtidig: Hun er takknemlig for at familien fikk beskyttelse i Norge, og hun mener det kan gjøres mer for at innvandrere og mennesker med funksjonsnedsettelser får brukt evnene sine i arbeidslivet.

Bøker med et formål

For Azar er Nordlige Eventyr også et langsiktig prosjekt. Hun ønsker å skrive historier der barn møter vennskap, likestilling, omtanke og troen på egne muligheter. Et budskap hun vil formidle, er at barn ikke trenger å vente på en superhelt. De kan selv bidra til å gjøre noe godt for andre.

Hun mener at alle barn har rett til utdanning, helsehjelp og en trygg oppvekst. Særlig tenker hun på jenter i Afghanistan som i dag er stengt ute fra videre skolegang, og på barn som vokser opp med krig og fattigdom.

Dersom bokvirksomheten blir økonomisk bærekraftig, er et av målene hennes å sette av en del av framtidige overskudd til utdanningsmuligheter for barn. Hun vil også støtte blinde og svaksynte som trenger hjelp til å gjennomføre egne prosjekter.

– Jeg vet hvor stor forskjell det kan gjøre når noen hjelper deg med å finne en mulighet. Jeg vil gjerne kunne gi den hjelpen videre, sier hun.

Foreløpig er dette planer hun ønsker å utvikle etter hvert som virksomheten vokser. Boksalget skal først gjøre det mulig å fortsette å gi ut bøker. Hun håper dessuten å skrive på dari for barn med afghansk bakgrunn som vokser opp utenfor Afghanistan. Gjennom bøker på norsk og engelsk ønsker hun å nå et bredere publikum.

Videre, med nye planer

Azar sier hun tror det finnes nok ressurser i verden til at flere kan få et godt liv, dersom mennesker viser større vilje til å dele og hjelpe hverandre. Erfaringene fra Afghanistan har også gjort henne opptatt av fred og av hvordan krig rammer familier og barn.

Hun mener kjærlighet, respekt og vilje til å hjelpe andre må være en del av arbeidet for en fredeligere verden. For henne begynner forandring også med hvordan mennesker behandler hverandre i hverdagen.

I Tromsø fortsetter hun å studere, skrive bøker, arbeide med journalistikk og bygge opp sitt eget foretak. Hverdagen er travel, og synsnedsettelsen setter fortsatt grenser. Men hun har fått mulighet til å bruke interessen for språk og fortellinger i arbeid hun opplever som meningsfullt.

Den lille jenta som lyttet til dikt hos bestefaren i Badakhshan, har nå gitt ut en bok i Norge. Og kvinnen som i Kabul bare ønsket at familien skulle overleve, kan i dag se barna sine vokse opp sammen med faren deres. Det betyr ikke at alle utfordringene er borte. Men Azar har nye planer, og hun har funnet tilbake til noe hun var glad i lenge før hun kom til Norge: å fortelle historier.