Foto: Majoran Vivekananthan
Hadia Tajik kunne se fritidsklubben fra stuevinduet, men fikk ikke gå dit. På IMDis årskonferanse fortalte hun om en begrensning hun som barn lærte å forklare bort – og om hvordan foreldrenes forventninger også kunne sette grenser for voksenlivet.
En glassvegg mellom henne og de andre
Hadia Tajik fortalte at hun som barn så ungdommene på fritidsklubben gjennom stuevinduet. De hadde diskotek, men hun fikk ikke delta. «Sånne som oss går ikke der», var beskjeden. Etter hvert begynte hun selv å si at klubben var teit. Det var lettere enn å fortelle at hun ikke ville gå imot foreldrene.
Hun beskrev dette som en glassvegg: Hun kunne se fellesskapet på den andre siden, men sto utenfor. Hun var et barn som ønsket å være med, men samtidig ville bevare nærheten til familien. På IMDis årskonferanse 29. oktober fortalte hun hvordan barn kan finne strategier for å leve med begrensninger – og etter hvert ta dem inn over seg som sine egne valg.
Muligheter på noen områder, grenser på andre
Tajik fortalte også om hvordan foreldrene reagerte da hun som voksen fortalte at hun hadde fått en etnisk norsk kjæreste: «Sånne som deg dreper vi i Pakistan.» I talen satte hun denne reaksjonen opp mot andres beskrivelse av foreldrene som liberale. De hadde blant annet latt henne reise alene til Oslo for å arbeide som sommervikar i Aftenposten. Men frihet på ett område betydde ikke at alle valgene hennes ble godtatt.
Tajik har selv hatt sentrale maktposisjoner. Hun var nestleder i Arbeiderpartiet fra 2015 til 2022, stortingsrepresentant fram til 2025 og statsråd i to regjeringer. Hun er ikke lenger nestleder i partiet. Erfaringen hennes viser likevel at en person kan få utdanning, ansvar og offentlig makt, samtidig som familiens forventninger fortsatt kan sette grenser for nære og personlige valg.
Utdanning som vei til selvstendighet
Utdanning blir dermed et viktig, men sammensatt tema. IMDi viser at 48 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre mellom 19 og 24 år var i høyere utdanning i 2024, mot 39 prosent i den øvrige befolkningen: Kan utdanning for noen unge kvinner også være en vei til egen inntekt, større selvstendighet og mer makt over eget liv? Det mener Tajik.
Boka setter ord på kontrollen mellom linjene
Flere av mønstrene Tajik fortalte om, går igjen i boka I Did Not Survive. I Just Refused to Stop av den pakistanske forfatteren MissFit Writes. I et eksempel beskriver hun hvordan en forsikring om «no pressure» kan bli fulgt av «after all we’ve done for you». Omsorg og takknemlighet blir da koblet til en forventning om at jenter skal føye seg. Presset trenger ikke komme som et direkte forbud. Det kan ligge i følelsen av gjeld, lojalitet og frykt for å skuffe familien.
Boka skildrer også et strengt og ulikt sett av forventninger til kvinner og menn. Jenta skal være pen, utdannet og religiøs, kunne lage mat og være tilpasningsdyktig. Mannens krav beskrives langt enklere: Han skal være mann og tjene godt. Slik blir ekteskapet ikke bare et personlig valg, men et mål som kan forme utdanning, arbeid, utseende og oppførsel lenge før noen frier.
MissFit Writes setter også ord på avstanden mellom retten til å skille seg og presset om å bli i et ulykkelig ekteskap. Hun formulerer motsetningen slik: «Islam permits divorce. Culture permits suffering.» Formuleringen peker på hvordan regler og rettigheter kan eksistere samtidig med sterke sosiale forventninger.
Utrop kjenner identiteten bak pseudonymet, men bruker navnet MissFit Writes, som forfatteren selv skriver under offentlig. Boka bygger på egne erfaringer og historier fra kvinner forfatteren har kjent eller møtt, med navn og kjennetegn endret eller utelatt. Boka gir språk til hvordan kontroll kan kjennes fra innsiden.
Når barnet selv lærer å trekke grensen
Tajiks glassvegg og eksemplene i boka handler ikke bare om hva foreldre sier eller gjør. De handler også om hva barnet lærer å la være å gjøre: ikke gå på klubben, ikke velge en kjæreste familien misliker og ikke skuffe dem som har ofret mye. Når barnet selv begynner å kalle ønskene sine teite eller urimelige, kan grensen bli vanskeligere å se – både for barnet og for dem som står rundt.
IMDi definerer sosial kontroll som at det finnes i alle samfunn og ikke automatisk er negativ. Omsorg og grensesetting hører med i foreldrerollen. Grensen går når press, oppsyn, trusler eller tvang systematisk begrenser unges livsutfoldelse og mulighet til å ta selvstendige valg. Forskningen viser også at sterke restriksjoner kan henge sammen med mindre deltakelse i fritidsaktiviteter og vennerelasjoner.
Tajiks fortelling gjør denne grensen konkret. Hun hadde muligheter som mange barn drømmer om, men kunne likevel oppleve at en glassvegg skilte henne fra andre ungdommer og fra valg hun ønsket å ta. Boka til MissFit Writes viser beslektede mekanismer: forventninger som kan presenteres som omsorg, men som samtidig lærer kvinner å tilpasse seg.
Det er et viktig perspektiv i norsk integreringsdebatt. Utdanning og arbeid kan gi unge kvinner verktøy til å forme egne liv, men gode utdanningstall forteller ikke hele historien om frihet. Vi må også spørre hvem som får velge, hvilke valg som oppleves mulige, og hva det kan koste å gå sin egen vei.
Glassveggen kan være usynlig for dem som står utenfor. For barnet ved vinduet er den likevel virkelig.
