Abdul Ghafoor hjelper asylsøkere som returnerer tilbake til Afghanistan.
Foto: Privat

Langt flere deportasjoner i vente

Innstramninger i asylpolitikken kan føre til langt flere og vanskelige deportasjoner i mange år framover.

Utrop nr. 6/2016 (02.02.2016)

Like før nyttår kom Norges innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, med 40 tiltak for å fremme det hun kaller en "streng, men rettferdig" asyl- og innvandringspolitikk. Et av forslagene går ut på at "grunnlaget for permanent opphold bortfaller dersom behovet for beskyttelse bortfaller innenfor en periode på fem år." Hvis det blir fred i hjemlandet, kan altså flyktningene bli sendt ut av landet selv om de har bodd i Norge i for eksempel fire år.

– En slik praksis vil føre til at enda flere lever i en usikker og utrygg tilværelse. I tillegg vil det virke integreringshemmende: Hvem bryr seg om å integreres i et samfunn de når som helst kan kastes ut av? spør seniorrådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Jon Ole Martinsen. Det er urimelig at de som har opplevd forfølgelse, overgrep og krigshandlinger, skal returnere til stedet der traumene fant sted – til tross for at selve beskyttelsesbehovet kan ha endret seg, påpeker han.

Et annet forslag går ut på at enslige mindreårige asylsøkere som får beskyttelse, skal få en en ny ordinær vurdering "som avgjør om utlendingen fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold i Norge på annet grunnlag". Det betyr for eksempel at asylsøknaden til en 14-åring kan bli vurdert på nytt når han fyller 18 år, og hvis han får avslag, kan han bli sendt tilbake til hjemlandet etter mange år i Norge.

– Dette vil vi fraråde på det sterkeste. Det vil sende mange unge ut i stor utrygghet der de vil være lette ofre for individer som vil utnytte dem. Vi mener det er umulig å skape en trygg tilværelse for ungdommene mens de er her, så lenge 18-årsdagen fremstår som en trussel for dem. Vi mener at tidsbegrensede tillatelser til enslige mindreårige er et brudd med artikkel 3 i barnekonvensjonen, som handler om barnets beste, sier Martinsen.

Flere deportasjoner i vente
I 2015 ble 7825 mennesker deportert fra Norge, ifølge tall fra politiet. Dersom Listhaugs nye tiltak blir virkelighet, kan vi trolig vente oss et enda høyere tall for årene som kommer.

Den norske ordboken definerer ordet «deportere» slik: «Forvise til fjerntliggende strøk med frihetsinnskrenkning». Norske myndigheter bruker ikke dette begrepet, derimot brukes ordet tvangsretur. Når en asylsøker har fått avslag på søknaden, får han en utreisefrist. Dersom han ikke har forlatt landet, kan han bli utvist eller bortvist. Det er politiet som påser at de som er bortvist og utvist, reiser ut av Norge. Hvis de ikke reiser frivillig, kan de bli uttransportert av politiet med tvang, altså ved bruk av frihetsberøvelse. Jeg velger derfor å bruke ordet deportasjon, som er et mer dekkende ord, i denne artikkelen.

Et annet forslag fra Listhaug går ut på at de som blir nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad og som ikke har fått utreisedato, kan bli utvist likevel. I praksis kan dette bety at de asylsøkere som myndighetene mener er grunnløse, kan bli deportert uten at asylsøknaden behandles, og uten at de får noen frist for å reise ut av landet.

«De hentet jødene om natten – eller i de tidlige morgentimer. Dro dem ut av sengene og annekterte hus og eiendom. Og i de samme leiegårdene og i leiegårdene tvers over gaten sto mennesker og så det skje. De sto i små grupper på fortauene eller i mørklagte rom, og så dette uhyrlige skje. Så det tvers gjennom speilbildet av seg selv i den blanke ruten. Men i motsetning til i den siste store kollektive galskap, den siste verdensomspennende krig, er vi nå i stand til å løfte oss selv ut av alvoret, ut av det risikofylte. Vi står ikke lenger i gaten eller bak vindusrutene og frykter for eget liv dersom vi i et kort impulsivt øyeblikk skulle finne på å leke helt, gripe inn, si ”Hør nå her, mine herrer”. Nei, nå er vindusruten erstattet av fjernsynsskjermen. Vi sitter med fjernkontrollen i hånden. Bare ordet, fjernkontroll. Jeg lar det synke i meg.
(Ingvar Ambjørnsen, «Innocentia Park», 2004)

Stor påkjenning
Flertallet av dem som bor i Norge har aldri opplevd en deportering på kroppen, enn si på sjela. Det er vanskelig, nærmest umulig, for de fleste, å sette seg inn i hva det vil si å miste alt og alle man er glad i. Å forstå hvordan det er å gå og vente på at hele ens tilværelse skal rives opp med røttene, der man, av politiet, settes på et fly med en enveisbillett til et sted den norske staten har titulert "hjem". De fleste mangler rett og slett referanser til denne type opplevelser.

«Deportasjon. Forståelsen av hva det kunne innebære, kortsluttet hjernen min, stoppet blodtilførselen til armene mine slik at de hang slapt langs kroppen. Det var ikke en frykt som jeg klarte å beskrive. Jeg fant ikke ord. Det var en vegg av vegring og desperasjon som jeg ikke kunne komme meg over.» Fra boka "Takk", skrevet av Maria Amelie (2014). Hun ble deportert fra Norge i 2011.

Babak Majed kom til Norge i 2003 fra det østlige Kurdistan, som i dag er en del av det vestlige Iran. Han søkte asyl grunnet politiske aktiviteter i Kurdistan. Majed fikk avslag på asylsøknaden, men fryktet forfølgelse i Kurdistan, og valgte å bli i Norge til han ble deportert.

– 16. mai 2006 sjekket politiet legitimasjonen min og satte meg i en celle på Lillestrøm. Jeg ble kjørt av sivilt politi til Trandum. Etter å ha fått lagt eiendelene mine i små poser, la jeg meg på senga og begynte å forberede meg på hvordan jeg skulle holde ut tortur i et iransk fengsel. For meg var jeg allerede i fengsel nå. Det var gitter foran vinduene, og alle de andre som var der, så redde ut. Den første natta ble jeg låst inne på rommet, og etter noen timer våknet jeg av at en ansatt lyste meg i ansiktet med en lommelykt, kanskje for å sjekke om jeg var i live. Torturen var allerede begynt, og det verste var lyden av flyene over oss, forteller Majed.

– Jeg verken spiste eller drakk på fem dager. Da kom en ansatt og ba meg kle på meg. Jeg spurte hvor vi skulle, men han sa han ikke kunne fortelle meg det. Jeg tenkte mye på menneskene som satt i Auschwitz under andre verdenskrig. Jeg ble tatt med tilbake til Oslo. Der spurte jeg om jeg kunne få tilbake dokumentene og identitetspapirene mine. De svarte at jeg skulle få dem tilbake når jeg var framme i hjemlandet mitt, sier Majed.

Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin, uttalte dette til Adresseavisen noen måneder siden:

– Jeg ser ting rundt meg som minner meg om Tyskland på 1930-tallet. Jeg hører folk som sier at muslimene vil overta. Goebbels sa nøyaktig det samme på 30-tallet: Jødene vil overta. Hvis vi legger dagens norske aviser ved siden av aviser fra 30-tallet, er jeg redd vi vil se paralleller. Hvis vi tar for oss islamkritiske tekster og bytter ut ordet «muslimer» med «jøder», tror jeg mange vil bli skremt av likhetene mellom debattene i dag og den gangen. 

Ingen følger med
EUs returdirektiv forplikter Norge til å innføre et effektivt system for kontroll eller monitorering av tvangsretur. Målet er å dempe konflikter og begrense maktbruk, tilfredsstille menneskerettslige krav og ansvarliggjøre myndighetene.

NOAS har utarbeidet rapporten "Monitorering av tvangsretur av asylsøkere" i 2013. I rapporten undersøker NOAS statusen hos de ulike instansene om hvordan de oppfyller EUs krav om monitorering.

Sivilombudsmannen: «Sivilombudsmannen sier selv at han ikke monitorerer, og at han ikke anser seg for å ha noen rolle her.»

Tilsynsrådet for Trandum: «Dagens medlemmer i tilsynsrådet har bakgrunn som dommer, HMS-rådgiver og sykepleier. Det er således ukjent hva slags menneskerettslige kompetanser rådet besitter.»

Barneombudet: «Barneombudet anser seg ikke å fylle noen rolle etter returdirektivet. Retur er ikke et prioritert område, og de siste to årene har de ikke arbeidet med returspørsmål. Det har vært lite kontakt mellom Barneombudet og PU i enkeltsaker, og det synes ikke som om barns rettigheter er spesielt ivaretatt i retur- og interneringssituasjonen.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet: «Likestillings- og diskrimineringsombudet var selv ikke klar over at det var tenkt å oppfylle noen rolle i gjennomføringen av returdirektivet.»

Marek Linha, rådgiver i NOAS, sier at det ikke har skjedd noen radikale forbedringer i monitorering av returer etter rapporten i 2013.

Politiets utlendingsenhet, som gjennomfører deportasjonene, hevder følgende:

 Gjennom rollen som fullmektig har NOAS fått innsyn i rapporter fra tvangsreturer der vi har blitt varslet, og vet at personen har vært svært opprørt under uttransporteringen. Flere av rapportene nevner ikke den tvangsutsendtes opptreden, eller NOAS’ involvering i utsendelsesprosessen, med ett ord. Rapporteringen synes svært summarisk og gir et svært dårlig grunnlag for å vurdere politiets opptreden.

Vond retur

«Reza» kom til Norge for åtte år siden. Han har fått avslag på asylsøknaden og lever med angsten for å bli deportert.
Foto: Jo Ekker

Deporteringstruede «Reza» lever i skjul i Norge. Han kom fra Iran for åtte år siden, og har fått avslag på asylsøknaden. Klagen ble ikke tatt til følge. På grunn av sin bakgrunn som politisk aktivist i Iran frykter Reza å bli drept dersom han må reise tilbake. Derfor har han gått under jorden i Norge og lever med angsten for å bli deportert.

– UNE og UDI aner ingen ting om at det er livene til andre mennesker de leker med. Jeg er hele tiden redd for mitt eget liv. Det gjør noe med deg når du er redd hele tiden. En gang hadde jeg ikke noe sted å gå, og jeg var redd for å vise meg på steder jeg kunne blitt arrestert på. Da kjøpte jeg billett på en buss i Oslo og kjørte fram og tilbake hele natta. Det er forferdelig å leve med denne frykten, sier Reza.

Abdul Ghafoor kom til Norge fra Afghanistan i 2010. I 2013 ble han deportert fra Norge og sendt tilbake. Han bor nå i Kabul, hvor han er leder for Afghanistan Migrants Advice and Support Organization. Han blir daglig oppsøkt av mennesker som akkurat har kommet tilbake til Afghanistan etter deportering fra ulike europeiske land:

– Jeg husker veldig godt da jeg ble deportert fra Norge. Vi var flere som skulle sendes ut med samme fly. Da en av oss skulle på toalettet, tvang politimannen ham til å sitte med toalettdøra åpen. Det føltes veldig ydmykende for oss alle. Nå hjelper jeg andre som er deportert. De opplever veldig ofte å bli stigmatisert som "de som ikke klarte det". De har ofte solgt alt de eier før de la ut på ferden til Europa, så når de kommer tilbake, har de ingenting. For en stund siden snakket jeg med to brødre på 14 og 20 som var blitt deportert fra Danmark. De var helt alene i Kabul, og begynte å sove under en bro der stoffmisbrukere bor. Den yngste av dem døde kort tid etter.