Subtile forskjeller: Fler av ungdommene vi snakket med mener det er en viss forskjell på hvordan etnisk norske og innvandrere blir behandlet. Fra venstre Sarah Osmani (16), Yusuf Altunbas (15), Usman Ali(16) og Francheska Paz (16).
Foto: Kristian Fabrizio Mendoza
Mange føler seg ikke norske og vil ikke gifte seg med nordmenn

Én av tre mener etnisk norske stiller først i køen

30 prosent av flerkulturell ungdom mener de ikke har samme muligheter som etnisk norsk ungdom til å lykkes med arbeidsliv og utdanning, ifølge en fersk spørrerunde Utrop har utført. – Det er ofte en subtil forskjellsbehandling i samfunnet, sier noen av ungdommene vi snakket med.

Utrop nr. 21/2014 (22.05.2014)
Foto: Utrop/Abdurrahim Günaydın

Les også: 

Urovekkende splittelse

Vi befinner oss på Lindeberg ungdomsklubb på Oslo øst for å diskutere tallene fra spørrerunden til Utrop, ”Mitt forhold til Norge”. Meningene er delte når ungdommene får se resultatene, som blant annet viser at 28 prosent av de spurte mener mulighetene for minoritetsungdom er dårligere enn etnisk norske (se grafikk).

Forsker Jon Rogstad
– Hvorfor er det så mange som ser det slik?

– Jeg er ikke enig med dem som svarer slik. Vi ser jo at mange lykkes i dette landet, bare se på antall leger og advokater med minoritetsbakgrunn her, sier Yusuf Altunbas.

– Der er jeg uenig med deg i, svarer Usman Ali, og fortsetter:

– Jeg merker en forskjell på hvordan jeg blir behandlet. Man blir ikke blir tatt like seriøst som utlending. Det er en subtil greie man ikke kan sette fingeren på, men jeg tror det kan være med på å holde mange av oss tilbake, fastslår Ali. Jentene sier seg enig.

Føler seg ikke norske
Også identiteten til flerkulturell ungdom er sammensatt og varierende. Mer enn én av tre av de rundt 250 ungdommene vi spurte, oppgir at de ikke føler seg norske. Dette til tross for at mange har tilbrakt størstedelen av livet sitt i Norge. For tenåringene rundt bordet på klubbens hovedsal kommer ikke den manglende følelsen av norskhet som noen stor overraskelse.

– Min mor kom hit som barn med mine besteforeldre, så du kan vel si at hun er andregenerasjons innvandrer. Det gjør meg til den tredje generasjonen som bor i Norge. Likevel vil jeg aldri føle meg helt norsk. Det er et eller annet med hva jeg identifiserer meg som. Jeg ser på meg selv først og fremst som en ”utlending”, forklarer 15-åringen Yusuf Altunbas til Utrop mens resten av vennegjengen nikker enig.

– Men synes du ikke det er litt rart at du ser på deg selv som tyrker når familien din har levd mesteparten av livet sitt i Norge?

– Det handler egentlig mer om en ”utlendingskultur” som gjør at vi identifiserer oss med hverandre framfor dem som er helt norske, bryter Sarah Osmani inn. Osmani er jevngammel med Altumbas og har foreldre fra Afghanistan. 

– Selv har jeg ingen problemer med det. Vi utlendinger har vår egen kultur som gjør at vi oftere finner sammen, forklarer hun engasjert.

– For mye fokus på deltakelse
For å få forstå mer av ungdoms opplevelse av sine muligheter i Norge og deres identitetsfølelse tok vi kontakt med Fafo-forsker Jon Rogstad. Rogstad er, i likhet med ungdommene vi snakket med, ikke overrasket over svarene i Utrops undersøkelse. Imidlertid mener han at hva man føler seg som, er ekstremt kontekstavhengig.

– Min oppfatning er at mange minoritetsungdom sier de opplever seg som en del av sin kultur fra bydelen og sin etniske gruppe. På denne måten er ikke dette tallet så rart. Det som ville vært interessant, er om en finner aldersmessige forskjeller på denne problemstillingen, forklarer han.

Likevel ser Rogstad en tydelig tendens i den norske integreringen: Det har, ifølge ham, vært et veldig stort fokus på det han kaller for strukturell integrering.

– I Norge har vi forbundet integrering med inkludering i arbeidslivet, skole og samfunnsdeltakelse. Men vi har ikke vært så opptatte av den subjektive inkluderingen.  Inkludering tolkes ofte som deltakelse, men ikke som å være en del av fellesskapet. Det mange ikke forstår, er at det ikke finnes et én til én-forhold mellom det å delta og det å føle seg inkludert, forklarer Rogstad videre.

Med andre ord: Ifølge Rogstad er det en vesentlig forskjell mellom det å være en samfunnsdeltaker og det å føle seg som en del av fellesskapet. Men hvorfor er det slikt? Ligger ansvaret hos enkeltindividene? I høyeste grad, mener Fafo-forskeren.

– Samtidig kan vi ikke bestemme at noen må ha sans for andre. Folk må ta ansvar for det selv. Myndighetene kan ikke gjøre mer enn å legge til rette for møteplasser og jobbe med holdningsskapende arbeid. Å inkludere minoritetsgrupper krever at man jobber på flere plan. Da må en løfte teppet i alle fire hjørner samtidig, sier Rogstad.

Vil ikke gifte seg norsk
Men Utrop kan også avsløre flere interessante funn fra av spørreundersøkelsen. For eksempel svarer 40 prosent at de ikke kunne tenke seg å gifte seg med en etnisk norsk person, mens 41 prosent ikke har noen problemer med dette. 19 prosent er verken positive eller negative. Rundt bordet på Lindeberg har ungdommen også delte meninger om dette.

– Jeg har ingen problemer med å innlede et forhold og gifte meg med ei norsk jente, smiler Yusuf.

– Det kunne ikke vi tenkt oss. For det er det for store kulturforskjeller. Dessuten er det lettere å forelske seg i en utlending, svarer jentene.

Begge er mer positive til å gifte seg med en annen person med flerkulturell bakgrunn.

– Men da må han komme fra et land med en kultur som ligner på mine foreldres kultur. For meg for eksempel er det viktig at min fremtidige mann også er muslim, men ikke afghaner, ler Usmani. Hun får støtte fra resten av vennegjengen.

Tenåringene har statistikken på sin side: mens 53 prosent svarer at foreldrene ville akseptert at de giftet seg med en norsk person, svarer 60,5 prosent at foreldrene ville gjort det samme dersom personen hadde en annen bakgrunn enn fra foreldrenes hjemland. Med andre ord: foreldrene er mer positive til at barna gifter seg med en person fra et annet land enn deres hjemland enn med en etnisk norsk person.

Foretrekker egen kultur 
Linda Alzaghari er daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk og har mye erfaring med flerkulturelle temaer. 

– I en del tilfeller handler det om religiøs tilhørighet. Man ønsker noen med samme tro, svarer Linda Alzaghari kontant.  

Selv konverterte hun til islam for mange år siden. 

– Sosiologisk forskning viser at dette med å velge partner som ligner på en selv, sosioøkonomisk, kulturelt og religiøst er gjengs for de fleste. Det er ikke unikt for minoriteter. Ideen om at det er lettere å få et forhold til å fungere hvis man har en del felles kulturelle referanser, gjelder nok like mye blant etniske nordmenn, fortsetter hun.

– Er du overrasket over at 53 prosent tror foreldrene ville akseptert at de giftet seg med en et etnisk norsk person?

 – Nei, det er jeg ikke. Etter hvert vil man jo dele stadige flere kulturelle referanser, og man møter sine potensielle partnere på skolen, arbeidsplassen, de sosiale mediene og så videre. Særlig den oppvoksende generasjon vil ikke tenke like mye på etnisitet som sine foreldre, og vil i større grad velge selv, mener hun. 

– Alle har like muligheter i Norge

– Mulighetene for å ta utdanning og kvalifisere seg er like for alle i Norge. Det er det grunnleggende, og det er viktig å understreke, sier Methab Afsar, generalsektær i Islamsk Råd Norge (IRN), etter å ha sett tallene fra Utrops undersøkelse. 

 Når en del likevel mener at de ikke har like gode muligheter som etnisk norske, kan det henge sammen med den faktiske overkvalifiseringen blant innvandrere, tror Afsar. Overkvalifisering er særlig

Methab Afsar, generalsektretær i Islams Råd Norge.
Foto: Claudio Castello
markert blant dem med høy utdanning, ifølge tall fra SSB. 

 – Flere har stått frem og fortalt at de ikke har sluppet til, så denne debatten har vi hatt lenge i Norge, sier Afsar. 

Han mener at det å ta utdanning i dag ikke er noe problem for minoritetsungdom, men at enkelte kan oppleve utfordringer når de skal ut i jobb.

 – IRN vil oppfordre unge med minoritetsbakgrunn til å se positivt på den prosessen det er å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Vi vet at stadig flere at høyere utdanning. Vi konkurrerer alle på et arbeidsmarked, og det er mange om beinet. Mitt råd til dem som er ferske på arbeidsmarkedet, er å ta en jobb som er relevant selv om det ikke er drømmejobben. Hvis du tenker slik, vil du etter hvert bygge deg opp nok erfaring til å kunne klatre på karrierestigen, sier han. 

 

FAKTA
Utrop spurte 243 ungdommer med minoritetsbakgrunn, stort sett på Oslos østkant, om deres holdninger til og synspunkter på det norske samfunnet. Undersøkelsen er ikke representativ (ikke tilfeldig utvalg), men kan gi en pekepinn om minoritetsungdoms holdninger og oppfatninger.