– Jeg blir ikke først og fremst gjenkjent som kvinne. Jeg blir gjenkjent som en asiatisk kvinne, sier Lene Myong.
Foto: Bente Jæger

Skal lede norsk kjønnsforskning

Født i Korea, oppvokst i Danmark og nettopp flyttet til Norge. Lene Myong er opptatt av flere former for ulikheter enn kjønn.

Utrop nr. 30/2016 (11.08.2016)

Danske Lene Myong er nylig ansatt som leder av Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. Jobben har gitt henne en unik mulighet til å jobbe med kjønnsforskning. I hennes hjemland er det færre stillinger innenfor fagområdet, som også i mindre grad er institusjonalisert.

– I Danmark er det uendelig langt mellom jobbene innenfor kjønnsforskning, forteller hun.

Adopsjonsforskning
Myong har hovedsakelig forsket på transnasjonal adopsjon. Hun begynte på sin doktoravhandling om temaet i 2004. På den tiden var det få i Danmark som var kritiske til problematikken.

– Transnasjonal adopsjon har tradisjonelt blitt betraktet som en måte å hjelpe barnet som adopteres og moren barnet adopteres fra, ut av en vanskelig situasjon, sier hun.

– Man har sett på adopsjonen som en altruistisk handling, som en måte å redde barna på. Men ideen om at transnasjonal adopsjon er en måte å løse komplekse problemer på, er i dag under press. Dette skyldes blant annet kritisk adopsjonsforskning, og at adopterte selv i stigende grad har organisert seg politisk.

Selv begynte Myong karrieren med å studere litteraturvitenskap. Hun ble tidlig inspirert av feministisk forskning og teori.

– Dette ga meg et blikk for ulikheter og marginalisering, men også for at det er viktig å tenke kollektivt hvis man ønsker forandring.

Denne saken er republisert fra kjønnsforskning.no.  

Ikke bare kjønn
– Jeg er opptatt av hvordan kjønnsperspektivet kan bidra til å utforske nye fagfelt på en nyttig og spennende måte, og ikke så opptatt av å forske på kjønn i seg selv. Min egen forskning er et eksempel på dette, påpeker hun.

– Kjønn er en av flere kategorier som medfører forskjellsbehandling i samfunnet. Andre kategorier kan være seksualitet, klasse og rase.

– Forskningsrådet har et mål om at kjønnsperspektiver skal inkluderes i all forskning der det er relevant. Hvordan vil du jobbe for dette?

– Dette er et positivt tiltak som jeg støtter. Det er viktig at man har et blikk for hvordan kjønn spiller inn i forskjellige områder av samfunnslivet, sier Myong.

– Men for meg er andre forskjeller som rase og seksualitet like viktige som kjønn. Jeg er opptatt av at det ene ikke skal overskygge det andre. Vi må tenke interseksjonelt. Som kvinne er kjønn relevant for meg. Men rase er like relevant. Jeg blir ikke først og fremst gjenkjent som kvinne. Jeg blir gjenkjent som en asiatisk kvinne. Disse tingene kan derfor ikke skilles fra hverandre i mitt liv.

Kritisk adopsjonsforskning
Feministisk teori inspirerte henne til å stille kritiske spørsmål til transnasjonal adopsjon.

– Forskningen på transnasjonal adopsjon har vært preget av en idealisering som ekskluderer andre måter å se det på. Jeg var også overrasket over hvor lite forskning det fantes i Danmark på området.

Myong mener det her har skjedd en endring til det bedre, men at mye fremdeles gjenstår.

– Historisk har det først og fremst vært ikke-adopterte og adoptantene, altså de som adopterer, som har forsket på adopsjon og dermed satt premissene for forskningen, understreker hun.

– Den kritiske adopsjonsforskningen, en voksende adopsjonspolitisk aktivisme og vitnesbyrd fra de adopterte selv har bidratt til å endre den offentlige debatten. Det at de adopterte i økende grad besøker eller flytter tilbake til opprinnelseslandet, og dermed har mulighet for at produsere ny viten, har også vært viktig.

– Man løser ikke problemene til de opprinnelige mødrene gjennom transnasjonal adopsjon, derimot hjelper man barnløse par i Vesten, sier Lene Myong..
Foto: UiS
Tvungen migrasjon
Myong er bevisst på at debatten om transnasjonal adopsjon vekker sterke følelser.

– Adopsjonskritikken blir ofte sett på som et ønske om å styrke et biologisk slektskapsideal og et resultat av at den adopterte har hatt en dårlig oppvekst. Men for mange kritikere er den snarere forbundet med feministisk politikk, økonomisk omfordelingspolitikk og Nord-Sør-problematikken.

Hun ser på transnasjonal adopsjon som en tvungen migrasjonsform.

– Transnasjonal adopsjon innebærer å flytte et barn fra et land til et annet, uten dets samtykke, sier hun.

– Jeg er ikke imot migrasjon, tvert imot, men den adopterte får ikke sjansen til å migrere sammen med sin opprinnelige familie eller omsorgspersoner. Jeg har problemer med å se den sosiale rettferdigheten i dette.

Det er viktig i denne sammenhengen, ifølge Myong, å reflektere over hva adopsjonsmigrantene tilfører fellesskapet: Hvilket arbeid utfører de?

– Her er jeg inspirert av den amerikanske forsker David L. Eng, som peker på, at et adoptivbarns verdi består i at hun oppfyller et emosjonelt behov i familien hun kommer til. I dette perspektivet kan man også se på transnasjonale adopterte som emosjonell arbeidskraft, sier hun.

– Slikt sett blir adoptivbarnet omfavnet og foldet inn i det hvite nasjonale fellesskapet. Hun bidrar samtidig til å understøtte idealet om kjernefamilien. Dette forklarer noe av den verdien transnasjonal adopsjon har for skandinaviske land, hvor kjernefamilien er et bærende element i samfunnet.

Les også på kjønnforskning.no: Utlandsadopterte opplever ofte rasisme 

Medfører ulikheter
– Innenfor kjønnsforskning og feminisme har man tradisjonelt sett på transnasjonal adopsjon som positivt, og som et brudd med et biologisk slektskapsbegrep. Adopsjon har blitt sett på som en progressiv familieform, forteller Myong.

Selv er hun kritisk til dette synet på adopsjon.

– Transnasjonal adopsjon har blitt sett som en form for «hjelp» til kvinner og barn i utsatte posisjoner. Dette er i ferd med å endre seg, men det er rart at den feministiske kjønnsforskningen ikke i større grad har stilt spørsmål ved dette synet, sier Myong.

– Transnasjonal adopsjon har videreført strukturelle ulikheter mellom kvinner i landene det adopteres fra og kvinner i Vesten. Man løser ikke problemene til de opprinnelige mødrene gjennom transnasjonal adopsjon, derimot hjelper man barnløse par i Vesten.

Kunst og feminisme
– Har du noen forbilder innenfor kjønnsforskning?

– Jeg har vært heldig og hatt dyktige, kvinnelige lærere gjennom hele utdanningsløpet. De feministiske foreleserne og forskerne jeg har møtt, har betydd mye for arbeidet mitt, sier Myong.

– Men i Danmark har jeg stort sett aldri blitt undervist eller veiledet av noen med rasialisert minoritetsbakgrunn. Det har vært, og er stadig, en isolerende erfaring. Derfor er det viktig at likestillingsdiskusjoner ikke bare er sentrert om kjønn, men trekker inn andre forskjellsproduserende kategorier.

I dag er hun blant annet inspirert av den feministiske og antirasistiske mobiliseringen som har skjedd blant aktivister i Danmark de seneste årene.

– Selv om disse bevegelsene møter stor motstand, så makter de å skape nye og viktige perspektiver på sexisme, transfobi, migrasjon og rasisme, som utfordrer status quo.

Lene Myong har også samarbeidet med kunstnere som en del av sin forskning.

– Kunsten har hatt en viktig og drivende rolle i formidlingen av adopsjonskritikken i Danmark. Jeg tror årsaken er at kunsten kan stille vanskelige spørsmål uten å komme med endelig løsning. Det er ikke like lett for oss forskere, man forventer at forskningen er løsningsorientert.