Sett at politiet tok DNA-test av alle ungene de fant i de mange leirene og oppdaget et brunt og mørkhåret lite menneske som ikke var i slekt med dem som hevet barnetrygd for ham, ville vi i det hele tatt hørt om saken? Spør Sven Egil Omdal i en kommentar.
Foto: Fanney Antonsdottir
Gjestekommentar

Engelen på det nederste trinn

Visst finnes engler, Märtha. Vi spøkte bare da vi lo av deg. Engler er vakre, uskyldige og blonde vesener som lever i stor fare for å bli stjålet av sigøynerne.

Utrop nr. 41/2013 (31.10.2013)

Vi har visst det i 500 år, vi blonde, at våre vakre barn når som helst kan bli bortført av det reisende folket. Det var derfor den dansk-norske kongen i 1589 innførte dødsstraff for alle romfolk som ikke umiddelbart forlot landet. At de drev med barnerov var også en del av folkekunnskapen da Stortinget i 1927 forbød sigøynere og andre omstreifende adgang til riket, et forbud som sto til 1956. Vi tok ondene ved roten den gang. Nå klarer vi ikke engang å få busset dem ut, selv når kommende finansministre krever det.

Sist helg fikk vi endelig beviset. Når International New York Times trykker et bilde av et lite barn over fem spalter øverst på forsiden, når VG sender reportere til Hellas, når Dagbladet bruker hele førstesiden og tre sider inne i avisen, når regionaviser som Aftenbladet, BT og Adressa dekker saken tungt, er det ikke fordi et barn er funnet hos noen som ikke er dets foreldre. Det er fordi den gamle frykten er blitt bekreftet.

Vanlig type adopsjon
Uformelle adopsjoner er en helt dagligdags foreteelse i mange samfunn med storfamilier. Romfolket er bare ett av mange folkeslag hvor voksne tar seg av andres barn uten å bry myndighetene. Det er heller ikke noen internasjonal sensasjon at noen utnytter det elendige greske registreringssystemet til å lure til seg støtte de ikke har krav på. Det var noe annet som utløste refleksene i nyhetsredaksjoner over hele Europa og i USA.

Jeg bor i Aten denne måneden. Her støter jeg på romfolk hver dag – og jeg ser hvordan de blir behandlet. Det er anslagsvis 265.000 av dem i Hellas, og siden januar er 32.000 anholdt av politiet. Tungt bevæpnete og maskerte politistyrker rykker inn i romleirene, både de midlertidige og de permanente, og tar med seg alle de mistenker for ett eller annet. Etterpå legger politiet video av aksjonen på Youtube. Hellas er, i sterk konkurranse med Ungarn, det EU-landet hvor romfolket har det verst.

«De kaller oss roma på fjernsyn, men i gatene roper de ’sigøyner’ og spytter etter oss», sier en 20 år gammel kvinne i leiren i Farsala, hvor «Maria» ble funnet, til The Independent, en av de utallige avisene som har gjort dette til ukens sak.

Urgammel refleks
Sett at politiet tok DNA-test av alle ungene de fant i de mange leirene og oppdaget et brunt og mørkhåret lite menneske som ikke var i slekt med dem som hevet barnetrygd for ham, ville vi i det hele tatt hørt om saken?

To dype psykologiske mekanismer gikk sammen og forsterket hverandre da vi fikk se bildene av den lille «Maria» med de grønne øynene (noen aviser skrev det første døgnet at de var blå. Det var en naturlig misforståelse, ettersom blå øyne er dominant gen hos engler). Disse to mekanismene, som dessverre er til stede hos oss alle, kan vi – i mangel av bedre ord – godt kalle rasisme. Den ene mekanismen er en urgammel refleks som får oss til å tro det verste om rom-folket. Den andre er en følelse av at hvite barn fortjener bedre.

Ingen hjalp brune barn
I forrige måned bodde jeg i Paris. En kveld vi rundet hjørnet til Rue de Lappe, en av de heftigste fest-og-moro-gatene i byen, måtte vi skritte over en liten familie som la seg til for natten. Mor var i ferd med å brette pappen rundt den største av de tre ungene som lå der på fortauet, de to minste lot som de sov, mens latinomusikken dunket fra den nærmeste baren.

Tre rombarn fikk sove på gaten midt i lysenes by uten at noen, jeg selv dessverre inkludert, slo alarm. Ingen tilkalte politi eller barnevern, ingen pressefolk skrev om små engler som trengte hjelp. Barna var brune, med mørke øyne. Hadde ett av dem vært blondt, blåøyd og liknet på mine egne døtre da de var små, ville hun ikke fått ligge lenge.

Noen hektiske dager pågikk en verdensomspennende jakt på «Marias» biologiske foreldre. Det ble søkt i Interpols registre og blant alle mulige andre lister over savnete barn. Slik var det ikke da FN ba om hjelp til å finne de 502 albanske rombarna som i løpet av de fem årene fra 1998 til 2002 forsvant fra et barnehjem i Agia Varvara her i Aten. Du har ikke hørt om dem, sier du. Nei, akkurat.

Irsk jente tatt
Irske myndigheter rødmer ukledelig etter at politiet mandag tok et barn fra en familie i den sørlige delen av Dublin. En patrulje rykket ut på melding om en ung jente som bodde hos en romfamilie. Det voksne paret kunne vise både fødselsattest og pass på barnet. Det hjalp lite, ettersom barnet var lyshudet og blondt. Politiet tok henne med, og måtte beskjemmet levere henne tilbake dagen etter, da DNA-testene viste at foreldrene snakket sant.

Irene og grekerne er ikke alene. Det bor en liten rasist i de fleste av oss. Denne uken slapp han ut, fordi så mange var uoppmerksomme samtidig. Ansiktet til den lille jentungen var virkelig gripende, de skitne hvite hendene fikk oss til å glemme hvor mange unger som lever i dritt og elendighet.

Svarte sa «hvit engel»
Medfølelse er en vakker ting, men denne gang avslørte den våre dypeste fordommer. Kontrasten mellom det lille blonde barnet og det store brune paret hun ble funnet hos, fikk norske redaksjoner til å overse Vær Varsom-plakatens bestemmelser om identifikasjon i kriminalsaker. Språket forsterket virkningen, selv fargete amerikanske nyhetsopplesere snakket om den «hvite engelen» i Hellas.

Fredag meldte nyhetsbyråene at et bulgarsk par er den lille jentas biologiske foreldre. Hun var bare en av mange fattige unger gitt til fremmede av en mor som ikke klarte å fø henne. Forskjellen er at de andre er brune og følgelig har begrenset nyhetsverdi.

Artikkelen sto først på trykk i 26. oktober i Stavanger Aftenblad. Gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren og Stavanger Aftenblad.