Internalisert rasisme gjør at adopterte sliter med å finne sin sanne og ekte identitet, fremhever kommentarforfatteren (Foto: Illustrasjon).
Foto: Tjook/Flickr

Adoptert og oppdratt i rasisme

Om hverdagsrasismen, fortalt fra synsvinkelen til en adoptert.

Utrop nr. 09/2018 (01.03.2018)

Les også: Adoptert og akseptert, men ingen farget rasist

På TV2 sine nettsider 14. januar snakker Kristin Bøilestad (26) som ble adoptert bort som spedbarn om mangel på oppfølging av adopterte. Kristin tar opp mange viktige elementer som jeg er enig i. Noe hun ikke tar opp som innenlandsadoptert, og som også føyer seg inn i rekken av oppfølgingsbehov, er rasisme innad i en adoptivfamilie.

Reidun Lauvstad, seksjonssjef for mekling og adopsjon i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufdir), sier at det er god, relevant og tilgjengelig kompetanse og tjeneste som kan bistå adopterte og deres familier blant hjelpeapparatet i Norge. Men det er bare en halvveis sannhet. For hjelpeapparatet har sjeldent noen spesifikk adopsjonskompetanse.

”Men DU er jo ikke sånn”
Da jeg vokste opp, var det ingen hemmelighet at jeg kom fra et annet land og at jeg hadde andre farger enn mine foreldre. Som adoptert ble jeg mottatt og behandlet som en likeverdig nordmann av de aller fleste. Min lyse hudtone sammen med mitt helt flytende norske språk har gjort det veldig lett å smelte inn i gruppen med lyshudede norske. Som i og for seg er majoriteten av den norske befolkningen. Det allmenne bildet av en nordmann er en blå- eller grønnøyd person med forskjellige skalaer av blondt hår. Og noen unntak med rødt hår. Mitt svarte hår var lett å overse når de andre kriteriene noenlunde passet til majoriteten. Og med dette ble jeg invitert inn bak kulissene til en verden fylt med hverdagsrasisme og fremmedfrykt.

I noen måneder nå har jeg sittet med en kronikk i magen om adopsjon og rasisme. Etter flere foredrag og seminarer om segregering, rasisme og diskriminering har det gått mer og mer opp for meg hvor mye rasisme jeg faktisk har vokst opp med, uten at jeg har fått lov til å snakke høyt om det. I oppveksten har jeg mer enn én gang hørt snakk rundt middagsbordet om disse innvandrerne som det er for mange av i landet, og hvordan ordet "neger" fløt fritt, for det aldri var ment negativt. Samtidig som "neger" sjeldent sies uten ord som "jævla" først. Jeg har også hørt om at vi må slutte å bry oss om disse "kulltrynene" i Afrika som lurer "oss nordmenn" med tårevåte historier når de egentlig bare er late.

Foto: Privat

La det være klart – jeg har stilt folk til veggs flere ganger og meddelt at jeg ikke føler det er greit å komme med slike uttalelser. Men jeg har aldri hatt noen "gode" argumenter. Det vil si, jeg kunne bare referere til en ubehagelig følelse jeg fikk i magen av å høre på dette. En motstand inne i kroppen som gjorde det vanskelig å puste helt ned. Rent konkret kunne jeg bare peke på at mange av disse menneskene lignet på meg, og at jeg også ble født i utlandet. Men, det var visst aldri det samme, for jeg var jo Angelica. Og jeg kom ikke hit for å lure noen. Jeg ble hentet hit og var familie.

Ville ikke ha flere "negerbarn" 
Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg vært en person som la merke til både de direkte rasistiske samtalene og de mer subtile rasistiske kommentarene. Jeg kjenner til en episode der et lite mørkt barn har sittet og overhørt samtale mellom mor og bestemor, der bestemor ytrer bekymring for at mor har tenkt å hente seg enda en "negerunge" i familien. Men: bestemor er ikke rasist. Hun har jo tross alt et mørkt barnebarn. Det er først nå det siste halvåret at jeg endelig har kunnet begynne å sette tydeligere ord på hva som er rasistisk ved det jeg har opplevd og hørt. Hvorfor har det tatt så lang tid?

I NRK Ytring kunne jeg den 22. november i år lese innlegget "Bevar indianer i leksikonet!" av Daniel Abimael Skjerve Wensell. Han er selv adoptert og uttalte seg i forbindelse med at ordet "indianer" skal byttes ut i Store norske leksikon (SNL). For ham er det snakk om et identitetsbehov. Han har identifisert seg som indianer. Ordet er nært for ham. Det er opphavsmennene til koloniseringen som fant på navnet "indianere", da de trodde de hadde havnet i India første gang de kom til Amerika. Ordet i seg selv skal forøvrig ikke ut av leksikonet, selv om det lett kan tolkes slik. Endringen dreier  seg om at "indianer" ikke lenger skal være ordet som definerer urbefolkningen i Amerika. Til det er ordet for snevert og stereotypisk. Forfatter skjønner ikke at det kan være så farlig å ha stereotypiske karakteriseringer.

Min første tanke når jeg leser Wensells innlegg, er at her er det en person som har blitt kjent med sitt opphav og kultur igjennom "hvit propaganda". Det er et varsku når det er gjennom Disney og rasistiske fortellinger han har lært om sitt kulturelle opphav. Det er slik jeg tolker teksten hans. Jeg mener det er med på å skape en uheldig opplevelse av egen identitet. Pocahontas var riktig nok en ekte person, men Disney-fortellingen om henne og John Smith er laget på en måte som romantiserer kolonisering. Mye viktig og relevant historie utelates om hva som virkelig skjedde med urbefolkningen under koloniseringen. For en som er vokst opp som eneste med mørkere farger, er det så klart fantastisk når det endelig kommer et positivt forbilde som ligner en selv. Selv er jeg fra Colombia og ble veldig stolt av mitt opphav da jeg så Pocahontas som liten. Noe urbefolkning kan man sikkert finne i mine gener også. I hvert fall ble det min sannhet som barn, sånn at jeg kunne identifisere meg med karakteren Pocahontas og ligne på noen på tv. At barn ikke har med seg det vonde og rasistiske bakteppet i møte med historien, er ingen unnskyldning for å drive vranglære.

Jeg kjenner på beundring overfor innleggsforfatter Wensell som tør å kaste seg inn i debatten og prøver å ivareta sin identitet. På den annen side lurer jeg på om dette er en identitet han har fått fra et lyshudet perspektiv. Hvor stor betydning har det eventuelt hatt for hans opplevelse av ordet? Og kan vi utenlandsadopterte, som vokser opp med hvite tankesett og holdninger, egentlig påberope oss ekspertise om de kulturelle verdiene til vårt kulturelle opphav uten å ha vokst opp med den kulturelle forståelsen? Dette er faktisk et problem ved å vokse opp i en annen kulturell familie enn den du er født inn i. Man går glipp av mye av forståelsen av egen historie. Og det slo meg at det er akkurat her det har vært vanskelig for meg å komme med innspill i oppveksten. Som adopterte blir vi førstegenerasjonen som skal håndtere rasismen og forsvare vår identitet og kulturelle arv. For hvor skal vi egentlig se for å få den førstehåndsforståelsen av vårt opprinnelige utgangspunkt? Vi har på mange måter ingen som har tråkket veien før oss. Vi har ikke vokst opp med eksemplene på hvordan dette har påvirket vår arv.

Oppdras som fargede rasister
Vi kan fornemme at noe ikke stemmer helt i hva vi hører eller opplever. Vi kjenner ubehaget. Motstanden i kroppen til å kunne puste det helt ned. Men fordi våre hvite foreldre og familie for øvrig ikke kan kjenne seg igjen i opplevelsen, kan det ikke så lett bli anerkjent som rasisme eller diskriminering. Våre adoptivfamilier kan dermed heller ikke gi oss verktøy til å gjenkjenne og håndtere hva vi opplever. Det vi dessverre ender opp med å kjenne, er at vi skiller oss ut, og at det vi opplever ikke er annet enn at vi er hårsåre og nærtagene. Da passer vi lettere inn i tankesettet til vår hvite familie, og støtter opp under rasismen i lag med dem. Som igjen fremmedgjør oss desto mer fra våre like. Og man lurer på hvorfor adopterte sliter med å finne sin ekte og sanne identitet? Nå er det på tide at de som har tatt på seg ansvaret med å gjennomføre adopsjoner i landet, innser hva mangel på reell adopsjonskompetanse faktisk kan føre til og innfører etteradopsjonsarbeid som en obligatorisk oppfølging.