Doudou Ceesay var en landets første gardister med minoritetsbakgrunn. På bildet: Kong Olav inspirerer Garden, Oslo 1979.
Foto: Afrin arkivet

Alle har rett til en fortid

Hvor viktig er historiefaget i integreringssammenheng? 

Utrop nr. 42/2013 (07.11.2013)

Hva vil det si å ha røtter? Hva vil det si for et individ og en gruppe at deres forfedre har blitt utelatt fra den offisielle historieskrivingen? Og hvordan kan historiske arkiver – private som offentlige – brukes og forbedres for å legge til rette for en mer mangfoldig historieskriving i fremtiden?

Denne typen spørsmål er det ikke så ofte det reflekteres over i norsk offentlighet, og enda sjeldnere med et historiefaglig utgangspunkt. Derfor var det godt, ja befriende, å høre stemmer som professor Stephen Small fra University of California og Dr. Augustus Casely Hayford behandle disse spørsmålene.

Det skjer denne uken i forbindelse med konferansen «Black Identity», som arrangeres av Afrikanere i Norge med Utrop som offisiell støttespiller. Konferansen kan skilte med en rekke kjente norske og utenlandske innledere. På onsdag, åpningsdagen, snakket professor Knut Kjeldstadli fra Universitetet i Oslo om ulike veier videre for nasjonalstaten i en multikulturell, globalisert tid, mens den sørafrikanske ambassadøren Queen Anne Zondo tok seg tid til å reflektere over de mange menneskene med afrikansk bakgrunn som har kommet til Norge siden 1500-tallet og hvorfor vi vet så lite om dem. Ellen Røsjø, som lenge har jobbet ved Oslo Byarkiv, trakk fram arkivenes viktige rolle i å bevare materiale for fremtiden. Men historikernes evne til å lete på de rette stedene for å finne fram til dokumentasjon om Norges mangfoldige fortid ble også trukket fram og diskutert, både av henne og andre innledere.

Historien er vår felles hukommelse. Hva et samfunn husker og dermed vet om seg selv, har vidtrekkende konsekvenser. Vår selvforståelse og vår evne til å møte fremtidens utfordringer avhenger av at vi har en velutviklet historiebevissthet. Hvor vi vil hen avhenger til syvende og sist av våre verdier, og dem henter vi fra historien.

Fra nasjonale og nyere minoriteters ståsted er historisk bevissthet og det å bli inkludert som en naturlig del av nasjonens felles minne også et spørsmål om aksept – og maktforhold. Samer og kvener har lenge kjempet for en bredere og mer korrekt fremstilling av sine forfedre og sin fortid i lærebøker og andre tekster av nasjonal, historisk betydning. Minoriteter som norsk-pakistanere har i stor grad måtte gjøre jobben med historieskrivingen på egen hånd, slik Mahmona Khan gjorde med sin kritikerroste Tilbakeblikk i 2009. Men historieskriving kan ikke bare være opp til enkeltpersoners initiativ og innsats. Fagmiljøer og politiske myndigheter må ta ansvart.

Dette handler om hvem som føler at de har rett til å definere hva den norske, nasjonale fortellingen skal handle om. Og om hvem historikere – og maktpersoner som politikere – mener det er på sin plass å ta med i denne fortellingen. Svaret vi i fellesskap kommer fram til, sier mye om hva slags land og hva slags nasjon vi vil være. Men svaret vil også forme forholdet mellom majoritet og minoriteter i fremtiden nettopp fordi historien er med på å forme vår identitet. Skal vi skape et nytt «vi» slik tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre har tatt til orde for, er vi nødt til å begynne med historien.

Den historien vi skriver i dag, blir våre barns og barnebarns felles hukommelse. Det at vi finner fram til metoder og prinsipper for historieforskningen og historieskrivingen som kan bidra til å forme en konstruktiv, mangfoldig og inkluderende følelse av norskhet i fremtiden, er meget viktig for den flerkulturelle fremtiden.