Statens tilskudd til religiøse samfunn er et glitrende verktøy for å integrere innvandrertrossamfunn inn i norsk organisasjonskultur, skriver Ram Gupta i denne kommentaren.
Foto: Flickr

Støtte til trossamfunn er god integreringspolitikk

Justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) foreslo under Arendalsuka å kutte økonomisk støtte til islamske trossamfunn. Det finnes gode argumenter for å parkere forslaget. 

Utrop nr. 34/2018 (06.09.2018)

For det første er Waras forslag i konflikt med Grunnloven. Den sier nemlig at alle tros-og livssynssamfunn skal støttes på lik linje. Waras forslag innebærer derfor at Stortinget må endre bestemmelsen i Grunnloven. Det kommer ikke til å skje.

For det andre er det mye som taler for at ordningen fremmer integrering. Dette skjer ved at trossamfunn som får støtte, må oppfylle bestemte betingelser. De får ikke styre seg selv som de vil hvis de vil ha støtte. Loven krever for eksempel at trossamfunnet skal ha et styre, det skal føre et kontrollerbart medlemsregister, og regnskap skal leveres. Ledere skal ha et minimum av språkferdigheter og kunnskaper om det norske samfunnet. 

Ordningen er et glitrende verktøy for å integrere innvandrertrossamfunn inn i norsk organisasjonskultur. 

Ram Gupta er redaksjonsleder i Utrop og argumenterer for fortsatt støtte til trossamfunn.
Foto: Alf Tore Øksdal
Den er også en mekanisme for påvirkning fra storsamfunnet.

En god illustrasjon på det er et forslag fra byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap). Han vil at det stilles krav om at trossamfunnenes styrer skal ha minst 40 prosent kvinneandel.

Dette er en god ide.

Et slikt krav vil påvirke trossamfunnene til å ta norske likestillingsverdier på alvor. På dette området har myndighetene i dag nesten ingen som helst muligheter til å påvirke.

Det tredje argumentet er at støtte til tros- og livssynssamfunn handler om mer enn å støtte en eller annen religion. Det er en håndsrekning til sivilsamfunnet. Støtten har mange likhetspunkter med den offentlige støtten til idrett, kultur og alle de andre aktørene som utgjør sivilsamfunnet.

Samfunnet er bygd opp av det offentlige, marked og sivilsamfunn. Et bærekraftig samfunn trenger et sterkt sivilsamfunn.

Sivilsamfunnet gir folk arenaer for deltakelse, for å bli sett, for mobilisering. Her kan folk diskutere saker. Vi finner aktiviteter for alle aldre. Her skapes trygghet og identitet. Et sterkt sivilsamfunn er bra for demokratiet. 

Tanken om at myndighetene har et ansvar for sivilsamfunnet har dype røtter i Norge. Vårt mangfoldige og livskraftige sivilsamfunn er en viktig årsak til at nordmenn har mye tillit til hverandre.

Dette er tre gode argumenter for å beholde støtten til alle tros- og livssynssamfunn.

Et mer generelt moment i diskusjonen er at statsstøtten er gulrot og pisk. Følg reglene, så får du støtte, sier staten. Ellers mister du støtten. Et trossamfunn som mottar støtte, vil vokte seg vel for å stelle seg slik at de mister den. Det vil være veldig merkelig om staten skulle si fra seg dette integreringsverktøyet.

Men forutsetningen for at verktøyet virker, er at staten viser klokskap og respekt for trosfriheten og trossamfunnenes egenart. Alternativet er at de faller utenfor ordningen. Da forsvinner muligheten for påvirkning og dialog.

Hos noen trossamfunn og religioner kan vi finne en forestilling om at utestengelse og motstand beviser at min tro er den rette. En selvbekreftende mekanisme. Jo mer utestengelse, jo sterkere blir du i troen. 

Kutt i statlig støtte er den beste oppskriften for å støte slike grupperinger ut i isolasjon og religiøs innavl. Slik skal vi ikke ha det i her landet.

Det er bedre med litt dialog enn ingen dialog – ikke minst med de vi ikke liker. Statsstøtte sikrer dette.