Sekten år gammel sprakk alt sammen. Jeg fortalte hjemme at jeg var homo, og at jeg ville gå til scenen. Den kvelden kom pappa inn på rommet mitt og slo meg så hardt at tennene gikk inn på innsiden av munnen og jeg brakk den ene hånden, skriver Sven Henriksen i dette innlegget.
Foto: Greg Khng / svenhenriksen.com

Da Jehova banken på døren

Den “norske” fortellingen om sosial kontroll handler om at dette bare er noe islam driver med. Det kunne ikke være mer feil, skriver Sven Henriksen i dette innlegget.

Utrop nr. 37/2018 (27.09.2018)

Tidligere i år så jeg Iram Haq’s spillefilm “Hva vil folk si.” på kino. Ingen norsk film har truffet meg hardere enn denne. Mens handlingen rullet videre ned i et grusomt mørke var det som om jeg fikk min egen historie gjenfortalt. Men du er ikke muslim, tenker dere som leser. Nei, det er jeg ikke, men negativ sosial kontroll er den samme, og den er like lammende og ødeleggende uansett hvilken religion eller tro det er som utøver den.

Den “norske” fortellingen om sosial kontroll handler om at dette bare er noe islam driver med. Det kunne ikke være mer feil. Jeg vokste opp i Jehovas Vitner, en sekt med av amerikansk opprinnelse og som mottar store statlige overføringer her i landet. Sekten driver med negativ sosial kontroll i stor skala av sine medlemmer, og “de eldste”, som rådet i sekten heter, oppfordrer alle medlemmer til å overvåke hverandre og melde inn suspekt oppførsel, hver minste lille ting som strider mot sektens strenge regler for hva som er denne rette måte å leve på. Alt annet er “verdslig” livsførsel, og bør slås hardt ned på.

Da jeg var seks år banket Jehova på døren. To menn i mørke dresser solgte inn sitt budskap til pappa, som lot seg omvende fra sin syndige livsstil. Pappa gikk fra å være alkoholmisbruker til å bli en glødende predikant som gikk rundt på dørene med Våkn Opp og Vakttårnet. Allerede som tiåring ble jeg sendt ut som vitne, og måtte banke på dørene for å misjonere. Fjorten år gammel ble jeg døpt i et kar med iskaldt vann i Askerhallen, og nå var jeg en av de som skulle frelse verden, og ble en “stjerne” i menigheten. De ble sagt at jeg var en karismatisk ungdom og en lysende begavelse på talerstolen. Vel, verken jeg selv eller menigheten ante vel at jeg allerede da var vi ferd med å stake ut min vei til de skrå teater-bredder.

Pappa var også en karismatisk mann, en god taler, en vakker mann, et forbilde for mange. Han var et glansbilde av vellykkethet, men hjemme ble vi alle utsatt for hans mørke sinn og harde knyttnever. Jeg så opp til ham, og tvang meg selv til å elske ham selv om han stadig fornedret meg med vold og streng kontroll. Jeg tenkte at dette, dette ofrer jeg for Jehova. Men det var også ved fjorten års alder at kjønnsdriften begynte å våkne i kroppen min. Sjokket var stort da det gikk opp for meg at jeg var opp over ørene forelsket i en gutt i menigheten. Jeg ville det, og jeg ville det ikke. Jeg var syk, pervers, ikke et av Jehovas barn. En sen vinterkveld sto jeg på en bro og tenkte at nå kaster jeg med ned foran en trailer. Dette kan jeg ikke leve med. Men jeg hadde ikke mot.

Sekten år gammel sprakk alt sammen. Jeg fortalte hjemme at jeg var homo, og at jeg ville gå til scenen. Den kvelden kom pappa inn på rommet mitt og slo meg så hardt at tennene gikk inn på innsiden av munnen og jeg brakk den ene hånden. Den natten pakket jeg en sekk, snek meg ut av huset og kom aldri tilbake. Jeg ble utstøtt av menigheten, ble en persona non grata. Mine søsken og alle mine venner fikk ikke lov å ha noe med meg å gjøre. Jeg var seksten år, og jeg var fratatt familie, venner og hele nettverket. Neste dag gikk jeg av toget på gamle Vestbanen i Oslo, og her sitter jeg 47 år senere og skriver dette. Det har vært en lang og smertefull reise til hit jeg er i dag, et sted det er fint å være.

Sosial kontroll av mennesker er påført av mennesker som feiltolker religioner og livssyn. Det finnes i kristendommen, i islam, i sekter og i samfunnet ellers. Denne uken var jeg med å lede en konferanse om dette i regi av stiftelsen FØDT FRI i Oslo. Jeg følte at jeg var med på begynnelsen til noe unikt. Scenen og mikrofonen ble delt av muslimer, troende og ikke troende, kristne, ateister, tidligere Jehovas Vitner og Smits venner, politiet, psykologer og forskere og ledere av diverse organisasjoner som jobber for frihet for alle på tvers av tro og livssyn.

Jeg tror på samtalen, på dialog, på viktigheten av å lytte.

Og jeg tror på å være et medmenneske, være en livredder. Pompøst? Mulig, men jeg tror mer på lyset enn på mørket. Vi lever i den lyseste delen av verden, selv om mange pusher et dystopisk mørke på sosiale medier og i samfunnet ellers. Som jeg skrev etter konferansen for to dager siden:

FØDT FRI

jeg liker de folka

som livet har herja med

disse som har løfta seg

fra det absolutte nullpunktet

og som derfor ser på deg

uten å slå blikket ned

de folka som ikke orker

noe annet enn ærlighet