Yamnaya-kulturen fantes i store deler av Eurasia for rundt 5000 år siden. David Reich skriver mye om denne gruppen i sin nye bok om menneskets opprinnelse.
Foto: Russisk rekonstruksjon fra 1930-tallet

Hva sier egentlig forskningen om menneskeraser?

Forskningen på gammelt DNA gir nye svar – og de kan bli vanskelige å svelge både for antirasister og alt-right-bloggere. 

Utrop nr. 21/2019 (06.06.2019)

Det foregår en revolusjon i forskningsverdenen. Nærmere bestemt innen forskning på såkalt ancient DNA (forkortet aDNA, eller rett og slett gammelt DNA på norsk). I fjor kom den amerikanske genetikeren og spesialisten på gammelt menneskelig DNA, David Reich, med en bok beregnet på ikke-eksperter. Dermed fikk mange interesserte sitt første innblikk i det veritable raset av nye data og ny kunnskap som har kommet de siste fem-ti årene. Boka er glitrende skrevet og gir et helt nytt bilde av blant annet menneskenes migrasjonsmønster etter at Homo sapiens forlot Afrika, i tillegg til mange andre spennende funn. Funnene er gjort ved å utnytte nye, hyperavanserte teknikker for å utvinne DNA fra eldgamle beinrester. Dataene man får ut, analyseres ved hjelp av sofistikerte statistiske metoder. 

Foto: Oxford University Press
Reich er en lavmælt og solid forsker, men boka hans har fått den ubeskjedne tittelen «Who We Are and How We Got Here» (Oxford University Press, 2018). Den snart 45 år gamle genetikeren legger heller ikke to fingre mellom når han tar for seg det mest kontroversielle spørsmålet på fagfeltet sitt – ja, kanskje det mest kontroversielle forskningsspørsmålet over hodet: Spørsmålet om det finnes menneskeraser.

Grunnvoller i fare
Reichs drøfting av dette spørsmålet i siste del av boka vil nok være rystende lesning for mange. Den verdensledende forskeren mener det er svært sannsynlig at de nye teknikkene for å utvinne gammelt DNA vil avdekke systematiske forskjeller mellom folkegrupper med ulikt opphav (ancestry). Faktisk er dette allerede i ferd med å skje.

Reich har lang, personlig erfaring med hvor sterk motstanden kan være mot å se på sammenhenger mellom opphav, gener og forskjeller mellom grupper. Som ung forsker gikk han i 2003 entusiastisk inn i et prosjekt der målet var å identifisere gener bak den økte risikoen for prostata-kreft hos svarte menn i USA. Men da han med uforminsket entusiasme begynte å fortelle folk om funnene han gjorde, og de store helsegevinstene de kunne føre til, ble han møtt med beskyldninger om «rasetekning». Folk fra andre fagfelt, ikke minst antropologer, mislikte at han brukte begrepet ancestry og eksplisitt satte det i sammenheng geografisk opphav, gener og bestemte egenskaper hos en gruppe (i dette tilfellet sykdomsrisiko).

Møtte motstand
Men Reich er ikke den som lar seg skremme. Han forsket videre, sammen med et lite knippe eksperter rundt om i verden. (Fagfeltet er nå i sterk vekst, selv om funnene og hva de betyr ennå er lite kjent i Norge.) Reich er bekymret for den øredøvende tausheten – for ikke å si den aktive fortielsen – av ny kunnskap om menneskehetens opphav. Fortielsen fra forskeres side har gitt bloggere og aktivister på ytre høyre noe som ligner et monopol på å tolke dataene fra DNA-laboratoriene. De er nemlig gjerne offentlig tilgjengelige. Reich går i boka kraftig i rette med «genom-bloggerne» og andre, særlig den nokså kjente journalisten Nicholas Wade (f. 1942, vitenskaps-journalist for New York Times fra 1982-2012) og boka hans «Troublesome Inheritance» fra 2014. Reich tar for seg Wades påstander om sammenhengen mellom gener og atferd hos mennesker med ulikt opphav – som minner påfallende om gamle rasistiske stereotyper – og tilbakeviser dem punkt for punkt. På den annen side gir han Wade rett i at det akademiske miljø forsøker å håndheve «en lite plausibel ortodoksi». Reich sier med andre ord at gamle sannheter står for fall.

Forstår bekymring
Reich skriver i boka at han har dyp forståelse for bekymringen for at genetiske oppdagelser av forskjeller mellom befolkningsgrupper vil kunne misbrukes for å rettferdiggjøre rasisme. Men så forsetter han: «[d]et er nettopp på grunn av denne forståelsen at jeg er bekymret for at folk som benekter muligheten for betydelige biologiske forskjeller mellom grupper langs en lang rekke trekk, er i ferd med å grave seg selv ned i en posisjon som ikke lar seg forsvare – en posisjon som ikke vil overleve flodbølgen fra forskningen.»

Reich understreker i boka at noe av det viktigste vi har lært av «genom-revolusjonen» er at så å si alt det vi trodde vi visste, har vist seg å være feil. Og funnene han og kollegene gjør, gir nye innsikter på en rekke andre fagfelt enn genetikk, f.eks. historie, arkeologi og til og med lingvistikk. En flere hundre år gammel debatt på nettopp disse tre feltene handler om hvor de såkalte ur-indoeuropeerne stammer fra og hvordan de spredte seg i Europa, Midtøsten deler av Asia. Gammelt menneskelig DNA har gitt oss helt nye, og langt mer detaljerte, svar på dette spørsmålet enn det vi har klart gjennom flere hundre år med lesing av gamle dokumenter, undersøking av levninger og sammenligning av moderne og utdødde språk.

Reichs poeng er at det mange tror de vet om raser, dvs. folkelige og kvasivitenskapelige forestillinger om late afrikanere, driftige nordeuropeere, hypersmarte asiater osv., etter all sannsynlighet også vil vise seg å være feil. Akkurat slik det har skjedd innen historie og lingvistikk, blir gamle antakelser utfordret av ny, hard viten.

Foreløpig lite kunnskap
Per i dag er forskningen på forskjellen mellom menneskegrupper («raser») på baby-stadiet. Men Reich er ikke i tvil om at det vil skje omfattende studier i nærmeste framtid. Med stadig bedre teknikker for DNA-utvinning, kraftigere og kraftigere datamaskiner og flere og flere forskere på feltet er det bare et spørsmål om tid før vi får et vell av ny kunnskap. Og denne kunnskapen vil også kunne gjelde komplekse trekk som atferd og kognisjon, i motsetning til det kritikere av rase-begrepet har hevdet gjennom hele etterkrigstiden. Vi må være forberedt på at dette kommer til å skje, og da vi må være beredt til å forsvare menneskeverdet og alle menneskers like rettigheter, skriver Reich. For når funnene først er gjort, vil de snart bli tilgjengelige og kjent for offentligheten. Da er viktig å holde tunga rett i munnen. «Den riktige måten å forholde seg til de uunngåelige oppdagelsene av betydelige forskjeller mellom grupper er å innse at de ikke kan påvirke hvordan vi handler», skriver han, og fortsetter: «Hvis vi tar mål av oss til å behandle alle mennesker med respekt uavhengig av de bemerkelsesverdige forskjellene som finnes mellom individer innenfor samme populasjon, bør det ikke kreve noen stor anstrengelse å forholde seg til de mindre, men likevel betydelige gjennomsnittlige forskjellene mellom populasjoner». 

Reaksjoner på rapport
I Norge har en nylig utgitt FAFO-rapport om diskriminerende og rasistiske holdninger aktualisert begrepet rase. Etter at det ble kjent at rapportforfatterne blant annet hadde spurt folk om de «tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre», har en lang rekke kommentatorer og journalister hevdet at rasebegrepet er uvitenskapelig og bør unngås. Rase er da heller ikke et ord Reich bruker aktivt i sin bok. Men kommentarene i norsk presse bærer tydelig preg av at forfatterne ikke har satt seg inn i det siste innen genforskning. Det gjelder tilsynlatende også eksperter på feltet rasisme. I Morgenbladet skriver førsteamanuensis Jon Røyne Kyllingstad for eksempel følgende i en kommentar som åpenbart er et forsøk på å rydde opp i debatten som utspilte seg etter FAFO-rapporten:

«Det er et historisk faktum at det er biologer, like mye eller kanskje mer enn samfunnsforskere, som har gått i bresjen for å plassere det biologiske rasebegrepet på historiens skraphaug, der det hører hjemme. Rase er en sosial konstruksjon, ikke et biologisk faktum. Dette er i dag den dominerende holdningen internasjonalt blant både samfunnsforskere som studerer rasespørsmål og blant biologer som forsker på human biologisk variasjon.»

Dette er en god beskrivelse av situasjonen fram til for noen år siden. Men med nye teknikker for å analysere gammelt DNA kan mye forandre seg de neste årene. Norske forskere og andre interesserte vil gjøre klokt i å følge med på hva som skjer på denne delen av forskningsfronten framover.