Hvorfor kan ikke jenter bokse?

Ingen tvil om at de er ekte boksere: Alia Kafley (18) og Laven Soufi (13).
Foto : Ram Gupta
Jenter med innvandrerbakgrunn deltar mye mindre i idrett. Hva kan vi gjøre med det?
0Shares
Avatar

Latest posts by Ram Gupta og Eva Alnes Holte (see all)

Forskere har funnet ut at ungdom med innvandrerbakgrunn deltar mindre i idrett enn ungdom med norske foreldre. Blant guttene er forskjellen ikke veldig stor.

Jentene, derimot, skiller seg ut.

Nesten 80 prosent av jentene med norske foreldre har deltatt i ungdomsidrett. Blant jenter med innvandrerforeldre, er tallet rett over 50 prosent.

En-to-tre! Det går hardt og raskt for seg når Laven Soufi (13) fra Stovner sparrer med trener Hina Zaidi.
Foto : Ram Gupta

I mine øyne skal en kvinne være sterk.

Dette kommer frem i rapporten «Idrettens posisjon i ungdomstida» fra OsloMet. Rapporten analyserer resultater fra Ungdataundersøkelsen, som omfatter mer enn 200 000 ungdommer fra hele landet.

Hva er forklaringen på den store forskjellen i idrettsaktivitet mellom gutter og jenter? Hva kan vi gjøre for minske forskjellen?

Jentegruppa i Stovner bokseklubb: Alia Kafley, Yllka Istrefi, Hina Zaidi, Mata Lorsanova, Laven Soufi, Yvonne Muke, Hayaa Hussain.
Foto : Ram Gupta

Ikke ukvinnelig

Vi besøker jentegruppa i Stovner bokseklubb på Haugenstua for å lete etter noen svar. Alle jentene har innvandrerbakgrunn.

Hvor mange gutter og jenter i alderen 16-18 år som har vært med i et idrettslag gjennom oppveksten, blant ungdom med og uten innvandrerbakgrunn. Prosent blant elever i videregående.
Foto : OsloMet / NOVA (kilde)

Laven Soufi (13) fra Stovner har svaret klart: – I mange kulturer er idrett ikke sett på som kvinnelig. Men jeg synes ikke det er ukvinnelig. I mine øyne skal en kvinne være sterk.

Alia Kafley (18) fra Vestli er enig. Hun har holdt på med boksing i 6 måneder.

– Hvorfor begynte du med boksing?

– For å lære selvforsvar. Boksing er også aggressivt, det liker jeg. Ikke fordi jeg skal være aggressiv, men fordi det er en måte å få ut følelser på.

Alia tror at oppvekst er grunnen til at så mange jenter ikke er med i idrett. Mange foreldre er ikke så vant med å trene selv. Dessuten mener Alia at mange innvandrerforeldre har så stort fokus på jobb at de ikke kan tenke på å trene.

Mojtaba Ameri (31) er styreleder og hovedtrener for klubben som ble startet i 2009. Klubben har blandede grupper og en ren jentegruppe.

Han mener det er en utbredt misforståelse at jentene ikke får lov av foreldrene å drive med idrett – eller at det ikke forventes at de skal gjøre det. – I mitt hjemland, Iran, er det for eksempel ikke slik i det hele tatt. Der er det vanlig at jenter er aktive i idrett. Heldigvis har vi her i klubben klart å bryte den stereotypen mange sitter med.

100 prosent jenter

Hina Zaidi (34) er barnevernspedagog og skuespiller. Hun begynte å bokse for syv år siden. Nå er hun trener for byens eneste bokseklubb som både kan skilte med kvinnelig trener og en jentegruppe med 100 prosent innvandrerbakgrunn.

Vanligvis kommer 12-15 jenter på jentetreningene. Mange av dem stiller både to og tre ganger i uken. Ettersom det er ramadan og eksamenstider, er det svært få jenter som dukker opp for tiden. En håndfull jenter stiller likevel opp for fotografens skyld.

– Hva er det som gjør at jentene fortsetter å stille på treningen?

– Relasjonen mellom meg som voksenperson, miljøet og tilhørigheten som vi skaper. Det er helt grunnleggende i arbeidet vi gjør og en forutsetning for at de fortsetter å komme. Du trenger ikke satse sportslig her. Noen kommer bare for å holde seg i form eller være sammen. Men noen kommer også fordi de vil konkurrere og være med på boksestevner. Der gjør våre utøvere det like bra som andre klubber. Samtidig tilbyr vi en trygg arena for å danne vennskap og bli kjent med barn og unge fra andre skoler i området. Vi legger oss på det nivået de er på. Og alle møtes på samme måte, forklarer Hina.

– Vi kan navnet på alle, det har mye å si. Vi arrangerer også sosiale sammenkomster. Det viktige er at barn og foreldre stoler på oss.

– Flere av deltakerne er med i styret for klubben. Det gir eierskap, legger hun til, og forklarer hvordan trenerne er signifikante voksne som ungdommene kan komme til med sine problemer og utfordringer, det være seg spørsmål om jobb eller lekser.

Mye mer enn boksing

Klubbens etos kommer frem i slagordet «Trening med mening». Stovner bokseklubb er åpenbart mye mer enn boksing.

Vi vil vite hvilke råd hun kan gi til andre som har lyst å starte lignende aktiviteter for jenter. Hun er usikker, men sier med overbevisning: – Vær deg selv, først og fremst. Det er det vi gjør. Så er det frivillighet og medmenneskelighet.

Til vanlig er Hashim Bhatti (26) lærer ved Rommen skole. Helt siden han var barn har han kommet jevnlig for å trene. Vi forstår han når han sier at klubben ligger hans hjerte nært.

– Hva må til for at flere innvandrerjenter skal delta i idrett?

– Først og fremst bedre informasjon til foreldre, slik at de vet hvor de kan gå for å finne ulike aktiviteter. Men hvem som skal gjøre den jobben, er jeg usikker på.

Oppsøke og informere

Den nyvalgte idrettspresidenten Berit Kjøll mener dette er en jobb de enkelte idrettslagene må gjøre selv.

– Idrettslagene bør bruke litt ekstra tid på å oppsøke og informere, slik at foreldrene skal være trygge på idrettslaget, føle seg velkomne og inkluderte for på den måten få lyst til å delta. Norsk idrett arbeider også aktivt med å redusere økonomi som barriere for idrettsdeltakelse, sier hun.

Kjetil Tømmernes, president i Norges friidrettsforbund, mener det er viktig å få med med innvandrerbakgrunn inn i styre og stell i idretten. – Vi ønsker at styret representerer hele medlemsmassen, sier han. Tømmernes forteller at de har flere unge innvandrere som engasjerer seg på ledersiden. Jeg ser flere potensielle fremtidige styremedlemmer blant disse.

Ungdomsforsker Anders Bakken bekrefter mange av poengene fra de vi intervjuet. Til daglig er han leder av Ungdatasenteret ved OsloMet og forfatteren av rapporten «Idrettens posisjon i ungdomstida».

For at flere jenter skal forbli aktive i idrett, mener han det er viktig å starte tidlig. Han peker også på betydningen av å få med foreldrene på laget. Dette må skje på en slik måte at det ikke bryter med deres kultur, mener han.

– Å bruke eldre ungdommer som forbilder for jentene er også et fint virkemiddel. Men vi må anerkjenne at økonomi er viktig. Mange med innvandrerbakgrunn har dårligere råd enn gjennomsnittsfamilien, og for dem vil økonomi være en barriere. Likevel vet vi ikke hvor avgjørende økonomi er. På dette feltet har vi for dårlig forskningskunnskap i Norge.

Kvinnelige trenere

Norge skiller seg ut ved at breddeidretten står sterkt. Hele 93 prosent av befolkningen har en eller gang vært med i organisert idrett. Det sier selv at idrett er en viktig arena for inkludering. Folk gjør ting sammen.

At helse er en viktig gevinst, er innlysende. For en tenåring som nettopp har kommet til landet, er idretten også en fin arena for språkopplæring. Du får en helt annen erfaring med norsk språk enn i den mer formelle opplæringen i skolen.

Idrettspresident Kjøll synes det er flott at Stovner Bokserklubb satser på kvinnelige trenere:

– I norsk idrett er bare én av fire trenere kvinner, sier hun. – Vi tror det er veldig viktig med kvinnelige trenere for å øke idrettsdeltakelsen blant jenter med innvandrerbakgrunn.

Kongstanken

– Rosa er en jentefarge, derav navnet, forklarer Eli Landsem, prosjektleder for Oslo-prosjektet Den rosa sko.

– Kongstanken er å utdanne instruktører og at jenter trener jenter. Vi ønsker å rekruttere flere jenter til idrett og fotball, spesielt jenter med minoritetsbakgrunn. Målet er også at aktivitetene skal bidra til integrering og være helsefremmende, sier den tidligere landslagstreneren for kvinnelaget i fotball og nå idrettsfaglærer ved Bjerke videregående skole.  

Ideen er at jentene  på idrettsfaglinja på Bjerke vgs reiser ut til barneskolene  i Groruddalen, 14 skoler i år.

– Vi legger opp til forskjellige aktiviteter, men hovedvekt på fotball. Vi leker med ballen sammen med jentene. Vi sørger for at alle liker det, og vi ser alle. Ingen skal bli lei seg fordi de ikke får det til, uten av vi ser dem. Skolene forteller at jentene blir aktive i friminuttene, og de er veldig ivrige på å bruke klasseballen som de har fått fra prosjektet. Opplegget avsluttes på skolene med Den store rosa sko-dagen, det er en tilstelning med innmarsj og musikk, akkurat som det skulle vært OL.

– Etterhvert er tanken å fase småjentene over til de lokale klubbene, og at vi etterhvert kan bidra med trenerkapasitet. Dette har vi ikke fått helt til ennå, men målet å starte flere lavterskeltilbud i klubbene. Her har Fotballforbundet sagt ja til å bidra med utstyr og trenerlønn i en oppstartfase. Dette blir fine deltidsjobber for idrettselevene, mye bedre enn å sitte stille i kassa på Kiwi!

– Hva mener du vi kan gjøre for å øke idrettsdeltakelsen blant jenter med minoritetsbakgrunn?

– Vi trenger flere prosjekter av denne typen. Den rosa sko burde bli utbredt over landet! Det viktige er at terskelen for å være med er lav. En fordel er at modellen gir trenerne eierskap til prosjektet. Det er også viktig at aktiviteten går over tid for at det skal ha effekt. Det er ikke nok at det bare skjer over en enkelt helg, for eksempel. Vi må også bruke ungdommen vår. De er en fantastisk ressurs. De kjenner nærmiljøet sitt og er unge nok til å huske hvordan det er å være barn.

Lavterskelaktivitet

Stovner barneskole har hatt besøk av Den rosa sko. Kari Loddengaard, fungerende assisterende rektor er meget fornøyd: – Jeg synes det er flott at de satser nettopp på fotball som er en lavterskelaktivitet. I fotballen trenger man ikke mye utstyr, bare god plass.

Kari Loddengaard forteller at jenter blir mer passive etter hvert som de kommer opp i trinnene på barneskolen.

– Fotballtreningen med Den rosa sko har gjort fjerdeklassejentene mer aktive. Vi ser også at de tør mer og får til mer når de spiller fotball med gutta. Faktisk er jentene blitt helt gira på fotball. Lagspillet ga dessuten et bra samhold jentene imellom, sier hun.

For Grace Bullen har idretten betydd mye for hennes integreringsreise i Norge. Hun var bare fire da familien kom fra Eritrea til Fredrikstad. Faren lot henne begynne med bryting, kanskje en uvanlig sport for ei lita jente.

– I starten hjalp treningen meg til å bli kjent med andre og lære norsk, sier hun.

– Etter hvert som jeg vokste til, ble brytingen først og fremst en sosial greie for meg. Jeg var ikke så mye sammen med venninner på skolen, jeg fant det sosiale fellesskapet jeg trengte i brytermiljøet, sier hun. Grace Bullen har vunnet mange internasjonale mesterskap og sikter nå mot OL-gull i Tokyo 2020.

Religion

Fra forskning vet vi at sosial bakgrunn har betydning for forskjellen i idrettsaktivitet mellom ungdom med innvandrerbakgrunn og majoritetsbefolkningen.

Forskjellen blir ekstra tydelig når vi kun ser på kjønn. Hvorfor har kjønn så mye å si?

Forskerne tror at religion spiller inn. Forskjellen er tydeligst hos jenter med muslimsk bakgrunn. Men forskerne er ikke sikre på hvor mye religion har å si. Blant de forskjellige muslimske landene er det nemlig stor variasjon i hvordan ser på  jenter og idrett. Kultur kan derfor også spille inn – ikke bare religion.

Når forskerne går nærmere inn på jentenes sosiale bakgrunn, finner de at foreldrenes utdanningsnivå, økonomi og religiøse bakgrunn er viktig. Men det forklarer ikke alt, viser det seg. Forskere peker derfor på at andre momenter kan ha betydning.

Kan det ha sammenheng med hvordan rekrutteringen skjer eller idrettens organisasjonskultur å gjøre? Hva med den enkelte families forhold til idrett?

Dette er noen spørsmål som forskerne stiller og som trenger svar hvis vi skal få en bedre forståelse av forskjellene i idrettsdeltakelse mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen – og mellom gutter og jenter.

HVA KAN VI LESE UT AV TABELLEN?

Gutter: liten forskjell

  • 82 prosent av guttene med innvandrerforeldre er eller har vært med i barne- eller ungdomsidrett, mot 94 prosent med norskfødte foreldre. Forskjellen er litt mindre når vi ser på ungdomsidrett alene. Det betyr at gutter med innvandrerbakgrunn i stor grad fortsetter med idrett når de kommer i ungdomsårene.
  • Sammenlignet med de som har norskfødte foreldre, er det tre ganger så mange med innvandrerforeldre som har aldri vært med i idrett.

Jenter: stor forskjell

  • 69 prosent av jentene med innvandrerforeldre er eller har vært med i barne- eller ungdomsidrett, mot 94 prosent med norskfødte foreldre. Forskjellen øker litt innen ungdomsidretten, noe som forteller at flere av jentene slutter med idrett når de blir eldre.
  • Fem ganger så mange med innvandrerforeldre har aldri vært med i idrett.

VIL DU LESE MER?

Anders Bakken:
Idrettens posisjon i ungdomstida. Hvem deltar og hvem slutter ungdomsidretten? (Rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA, nr. 2/2019)

Åse Strandbu, Anders Bakken & Mira Aaboen Sletten (2017):
Exploring the minority–majority gap in sport participation: different patterns for boys and girls? (Tidsskriftet “Sport in Society”)